Tjenende ledere gjør folk passive i menighetslivet

Leder? Tjenende leder? Eller tjener? Mitt inntrykk av tjenende lederskap i menighetsliv, er dette:

• bremser det virkelige allmenne prestedømme
• bremser livsutviklingen til hver enkelt i menigheten
• bremser kjærlighetsinteraktiviteten
• bremser fellesskapet

Hvorfor det? Jo, fordi folk må spørre ledelsen før de gjør noe. De må være lojale mot organisasjonen. Folk må spørre ledelsen hvis de ønsker å invitere til hussamlinger for eksempel. Selv en tjenende leder liker å ha orden, så det oppfordres gjerne til at de som skal ha hussamling melder fra til ledelsen slik at man får notert hvem som gjør hva i menigheten og slik at alle kobler seg på den tjenende lederens tankegang om hvordan slike samlinger bør være.

Det paradoksale er da et fordi det eksisterer en ledelse, så bremses utviklingen. Når folk må spørre først, så koker det bort. Folk gidder ikke. De har lyst på hussamling, men orker ikke alle mellomledermøtene de må være med på. De orker heller ikke sette seg inn i reglene. Er det lov med alkohol eller ikke? Kan homofile holde et innlegg? Er det obligatoriske programmer man må følge?

Hvis folk heller oppdager at de har frihet i Kristus, så files tersklene ned. Det organiske livet blant de urkristne i NT vises ved at folk dro på kryss og tvers og tjente hverandre. Noen ganger tok en gruppe disipler initiativ. Noen ganger et misjonærteam. Noen ganger kristne uten "titler". Men sjelden, eller kanskje aldri, nevnes det at et menighetsråd tok initiativ eller at man måtte spørre menighetsledelsen om lov. De tjenende menighetslederne er ganske usynlige i NT. Men vi har for eksempel synlige misjonærer og synlige disipler og synlige evangelister og synlige menighetshusverter.

FORSKJELLEN PÅ TJENENDE LEDER OG TJENER
Det sies gjerne at en tjenende leder skal finne ut hva folk er gode i og så oppmuntre folk til bruke sine evner. Hvis man stoppet der, så er jeg med. En slik person kan man kalle for en tjener. Jeg definerer tjenere som folk som ikke har noen over seg eller under seg. Også tjenere kan se potensialet i folk og gi dem en oppmuntring. En tjenende leder derimot, ønsker som regel at den nye arbeidskraften skal brukes i hans egen organisasjon. Derfor er fokuset på dem som passer inn i organisasjonen og visjonen. Det er dem den tjenende lederen bruker tid på. En tjener derimot, har ikke visjoner og organisasjoner som skal fylles med arbeidskraft. Alle han kommer i kontakt med, stiller likt. Han gir oppmuntringer og råd til alle.

I tradisjonelt menighetsliv er det slik at en tjenende leder gjerne vil holde preken. Rammene ved søndagsgudstjenesten er slik at det er vanskelig for menigheten å utveksle kjærlighet og oppmuntringer, for amn sitter på kirkebenker. Dermed bremser den ledende tjeneren hverandre-dynamikken: Hjelpe hverandre, støtte hverandre, oppmuntre hverandre osv.

”Det kan vi bruke stormenighetens husgrupper til”, sier du kanskje. Ja, riktig det. Det er likevel en forskjell på en tjenende leder og på en tjener. Med tjenere legges tyngdepunktet i hverandre-dynamikken. Man har da mye oftere hussamlinger enn gudstjenester. Men med tjenende leder legges tyngdepunktet i gudstjenester. At et par husgrupper dropper samling en uke oppleves av den tjenende lederen som ingen krise, men det oppleves som krise hvis det ikke holdes gudstjeneste en uke og den tjenende lederen mister sin preken.

Livet i NT viser at de urkristne var frie til å gjøre tjeneste på kryss og tvers. Uttrykket ”frihet i Kristus” inneholder mye. Men jeg tror det også inneholder en mye større tjenestefrihet enn vi har i dag innenfor de gaver en har. Det var ikke slik at det blant de urkristne så måtte det for eksempel være en menighet som sendte ut en misjonær. Det måtte heller ikke være en prest eller pastor som døpte. Initiativ ble tatt på kryss og tvers og man fikk støtte til initiativene på kryss og tvers.

LEDER MED IKKE-HIERARKI?
Enkelte påstår at hierarkiet forsvinner hvis bare lederen er en tjenende leder. Uttrykket tjenende leder brukes på mye. For eksempel på en statsminister eller en general. Begge tjener landet sitt. Begge har et demokrati i ryggen. Men begge har også et hierarki under seg.

Tjenende leder brukes også om menighetsledere. Nå statsministeren velges inn eller ut som leder hvert fjerde år, så har ikke ”demokratiske” frimenigheter et slikt opplegg. Der sitter lederen helt til han går selv. Menighetslederens hierarki er ved dette poenget prinsipielt sterkere enn statsministerens.

I en tradisjonell menighet med tjenende leder, er det lederskapet som bestemmer hvilke sanger man skal synge når det er samlinger. Ganske forsiktig hierarki, men det er et hierarki. Spontanitet og deltagelse forsvinner. Den enes tanke blir ikke bygget videre med den andres tanke. Det er liten grad av interaktivitet. Det tjenende lederskapet har regien. Det er lederskapet som bestemmer hvem som slipper til på talerstolen og hvem som får ok til å bli mellomledere. Lederskapet bestemmer også budsjettet. Riktignok vedtas budsjettet i prinsippet av hele menigheten. Men i slike store budsjettmøter er det lite rom for å snu ting opp ned. I praksis kan man si at det er lederskapet som bestemmer. Det er jo nettopp derfor man har et lederskap!

Påstanden er gjerne at man må ha et lederskap slik at det blir visjoner og styring. Men samtidig sier man at fordi lederen er en tjenende leder, så er hierarkiet borte? For meg er dette en motsigelse. Hvis man først sier at ledelsen styrer, så sier man samtidig at det er et hierarki.

Hvis den tjenende lederen brakte alle ideene sine frem til felles demokratisk avstemming, så kunne saken ha vært en annen. Men i praksis er det ikke slik. I praksis er det ledelsen som tar beslutningene. I praksis er det et hierarki. I praksis er det ledelsen som bestemmer hvilke kor som skal besøke menigheten, hvor ofte egne kor skal synge, hvem som skal ansettes, osv.

Jeg er ikke mot hverken ledere eller tjenende ledere som prinsipp. Men det spørs hva man snakker om. Er det en nødhjelpsorganisasjon? Er det en bedrift som skal tjene penger? Er det et ekteskap? Er det en menighet? Er det en venneflokk på hyttetur? Det er ikke over alt at det passer med hverken lederskap eller tjenende lederskap.

I menighetsliv bør man drøfte bivirkningene av tjenende lederskap. I kristne prosjekter, slik som nødhjelp, tror jeg det kan være bra med hierarki for å få gjort jobben effektivt. Men når det gjelder det kristne fellesskapet – samlingene – tror jeg tjenende lederskap ikke er optimalt. Det har heller ikke bibelsk dekning. Sangleder, bønneleder, dåpsleder, prekeleder, møteleder osv. Hvor står det i NT?

Folk blir passive i dagens samlinger. Ikke nok med, de tror de ikke er bra nok til å være aktive. For man kan jo ikke døpe hvis man ikke pastor, vel? Eller man kan vel ikke komme med et ord fra Bibelen hvis man ikke er prest, vel? Og hvis folk kommer over den terskelen og tror de er bra nok, så gidder de ikke. For de må jo spørre først. For hvis man reiser seg og kommenterer en preken impulsivt, vil menigheten og den tjenende lederen få sjokk. Nei, man må spørre ledelsen et par måneder i forveien når høstprogrammet legges. Er det plass til en kommentar fra meg?

Og hvis man starter med hussamlinger på egen hånd, uten å spørre, er man illojal mot organisasjonens kjøreregler. Best å sitte helt stille.