Begrepet menighet er ikke lett fordi det i NT brukes både om husmenigheter, om alle husmenigheter i et område og om alle kristne som en universell menighet.
Det greske ordet for menighet, ekklesia, betyr forsamling. Paulus skriver slik i et av brevene sine (Kolloserne 4.15):
"Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne."
Det kan høres ut som smør på flesk: En forsamling som samles. Men det kan kanskje forstås som når Stortinget samles. Stortinget eksisterer også når Stortinget ikke er samlet i stortingssalen.
NT er skrevet på gresk. De kristne hentet ord fra omgivelsene. Her er en beskrivelse av ordet ekklesia slik det ble brukt utenfor de kristne sammenhengene (hentet fra Wikipedia-leksikonet):
”Ekklesia var den demokratiske folkeforsamlingen i oldtidens Athen. Etter Solons reformer i 594 f.Kr. ble den åpen for alle mannlige borgere over 18 år. Forsamlingen var åpen for alle borgere, uansett klasse, til å stemme for magistrater, i tillegg til at den hadde endelig avgjørelse hva gjaldt lovsaker, krig og fred. Mot slutten av det 5. århundre var det 43 000 gyldige borgere i Athen, men det var bare de som var velstående nok til å kunne tilbringe mye tid fra hjemmet som hadde reel innflytelse i forsamlingen.”
Dette viser at de kristnes ekklesia-er var av en annen type enn Athen-samfunnets ekklesia-er, for NT viser at kvinnene deltok i de kristne samlingene. Ikke bare det, kvinnene var sannsynligvis blant dem vi i dag kaller for pastor/prest/biskop/eldste, en tjeneste som den gangen antagelig gikk ut på å være stødige og omsorgfulle husverter som åpnet hjemmet for menigheten.
En findefinisjon av de kristnes ekklesia er derfor ikke lett å skrive ned siden begrepet på den ene siden har hentet inspirasjon fra omgivelse, mens på den andre siden har sin egen definisjon. NT har for eksempel oppfordringer om at alle skal kunne bidra i samlingen med et ord til oppbyggelse, en sang osv. I tillegg er det mange oppfordringer om å bygge hverandre, spise sammen osv. Slikt ligner ikke på en folkeforsamling som er ute etter å vedta lover eller starte krig.
Man kan derfor ikke ta alle dimensjoner fra Athens folkeforsamling og overføre på urmenighetene. Men man kan komme med noen antagelser angående hvorfor de kristne valgte dette ordet.
Med ekklesiaordet hentet de urkristne poenger fra et demokratisk opplegg som var åpent for alle og som kunne ta beslutninger. Athensamfunnets folkeforsamling var riktignok ikke åpen for absolutt alle, men ekklesiabegrepet var antagelig det beste begrepet som lå tilgjengelig for de kristne i språkomgivelsene da.
Når Athens folkeforsamling hadde det siste ord angående lovsaker, krig og fred, skjønner man at det var ingen myndighet som lå høyere opp over den forsamlingen. Overført på menighet betyr det at når en menighet holdt samling, var det ikke en menneskelig myndighet over menigheten. Og det stemmer med at det ikke fantes erkebiskoper og slikt den gangen.
Enkelte mener at hver menighet hadde en apostel (omreisende misjonær) som øverste sjef. Det tror ikke jeg. Mitt inntrykk er at det var fri flyt av folk mellom menighetene. Det kunne komme tuslende profeter, apostler, diakoner og andre som drev påvirkning på kryss og tvers. Det er svært mange oppfordringer om å være gjestfrie, det kan ikke bare bety at naboen skulle få middag, men må ha handlet om også overnattinger. Noen av de omreisende var ikke så mye å spare på, men slik var det med åpen dør-kultur. Det var først senere at man lagde kirkesamfunn med toppstyring for å ”sikre” teologien og beslutningene hierarkisk. Men med en gang man lager kirkesamfunn, så går man faktisk ut av uropplegget som var én universell organisk menighet.
I Athens folkeforsamling lå det beslutningsmyndighet. Overført på menighet betyr det at menigheten kan ta beslutninger. Det passer bra med NT. Det er riktignok ikke beslutninger som preger urmenighetslivet, men det finnes en del NT-eksempler på menigheter som tar beslutninger. Én menighet sendte for eksempel av gårde Paulus på et oppdrag. En annen gang sendte en menighet en person for å hjelpe Paulus en periode.
Ved å bruke ekklesiaordet sier de urkristne at når de er sammen, så er det en viktig samling, det er en samling med folk som har fått borgerrett (i denne sammenhengen frelse), det er en samling som kan ta beslutninger og som ikke må spørre en menneskelig autoritet eller en annen organisasjon.
Siden de urkristne brukte ekklesiaordet både om små og store samlinger og om alle kristne til sammen, oppstår et artig poeng. Det betyr at jeg kan treffe en kristen afrikaner og en kristen amerikaner på en reise, og sammen utgjør vi der og da en menighet med øverste menneskelige myndighet. Hvis vi tre bestemmer oss for å be sammen, døpe en person, hjelpe noen fattige, evangelisere, eller hva som helst, så behøver vi ikke ringe hjem og spørre en erkebiskop, apostel eller en autoritet om godkjenning eller obligatorisk rådgivning. Dette er effekten av det virkelige allmenne prestedømme og den universelle organiske menighet. Det er Kristus på toppen, deretter er det flat struktur.
Nå skal det sies at ekklesia ikke brukes i NT om tilfeldige samlinger på en reise, men på etablerte grupper på et geografisk område. Det ser ut til at på reise så brukte man enkeltpersoners navn eller familiepregede ord som brødre og lignende. Men prinsippet er det samme.
I tillegg til menighet, fantes altså enkeltpersoners inititaiv, for eksempel Filip som døpte hoffmannen uten å ha en menighet i ryggen, og det fantes team, for eksempel Paulus og Barnabas, og det fantes team som fikk hjelp, samt andre varianter.
Det er viktig å se denne organiske på kryss og tvers-kulturen slik at man ikke tror at initiativer i kristenlivet skal og må godkjennes av et demokrati, hierarki, embeter, vedtekter, kirkesamfunn, coversystem, autoriteter eller lignende.
Det greske ordet for menighet, ekklesia, betyr forsamling. Paulus skriver slik i et av brevene sine (Kolloserne 4.15):
"Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne."
Det kan høres ut som smør på flesk: En forsamling som samles. Men det kan kanskje forstås som når Stortinget samles. Stortinget eksisterer også når Stortinget ikke er samlet i stortingssalen.
NT er skrevet på gresk. De kristne hentet ord fra omgivelsene. Her er en beskrivelse av ordet ekklesia slik det ble brukt utenfor de kristne sammenhengene (hentet fra Wikipedia-leksikonet):
”Ekklesia var den demokratiske folkeforsamlingen i oldtidens Athen. Etter Solons reformer i 594 f.Kr. ble den åpen for alle mannlige borgere over 18 år. Forsamlingen var åpen for alle borgere, uansett klasse, til å stemme for magistrater, i tillegg til at den hadde endelig avgjørelse hva gjaldt lovsaker, krig og fred. Mot slutten av det 5. århundre var det 43 000 gyldige borgere i Athen, men det var bare de som var velstående nok til å kunne tilbringe mye tid fra hjemmet som hadde reel innflytelse i forsamlingen.”
Dette viser at de kristnes ekklesia-er var av en annen type enn Athen-samfunnets ekklesia-er, for NT viser at kvinnene deltok i de kristne samlingene. Ikke bare det, kvinnene var sannsynligvis blant dem vi i dag kaller for pastor/prest/biskop/eldste, en tjeneste som den gangen antagelig gikk ut på å være stødige og omsorgfulle husverter som åpnet hjemmet for menigheten.
En findefinisjon av de kristnes ekklesia er derfor ikke lett å skrive ned siden begrepet på den ene siden har hentet inspirasjon fra omgivelse, mens på den andre siden har sin egen definisjon. NT har for eksempel oppfordringer om at alle skal kunne bidra i samlingen med et ord til oppbyggelse, en sang osv. I tillegg er det mange oppfordringer om å bygge hverandre, spise sammen osv. Slikt ligner ikke på en folkeforsamling som er ute etter å vedta lover eller starte krig.
Man kan derfor ikke ta alle dimensjoner fra Athens folkeforsamling og overføre på urmenighetene. Men man kan komme med noen antagelser angående hvorfor de kristne valgte dette ordet.
Med ekklesiaordet hentet de urkristne poenger fra et demokratisk opplegg som var åpent for alle og som kunne ta beslutninger. Athensamfunnets folkeforsamling var riktignok ikke åpen for absolutt alle, men ekklesiabegrepet var antagelig det beste begrepet som lå tilgjengelig for de kristne i språkomgivelsene da.
Når Athens folkeforsamling hadde det siste ord angående lovsaker, krig og fred, skjønner man at det var ingen myndighet som lå høyere opp over den forsamlingen. Overført på menighet betyr det at når en menighet holdt samling, var det ikke en menneskelig myndighet over menigheten. Og det stemmer med at det ikke fantes erkebiskoper og slikt den gangen.
Enkelte mener at hver menighet hadde en apostel (omreisende misjonær) som øverste sjef. Det tror ikke jeg. Mitt inntrykk er at det var fri flyt av folk mellom menighetene. Det kunne komme tuslende profeter, apostler, diakoner og andre som drev påvirkning på kryss og tvers. Det er svært mange oppfordringer om å være gjestfrie, det kan ikke bare bety at naboen skulle få middag, men må ha handlet om også overnattinger. Noen av de omreisende var ikke så mye å spare på, men slik var det med åpen dør-kultur. Det var først senere at man lagde kirkesamfunn med toppstyring for å ”sikre” teologien og beslutningene hierarkisk. Men med en gang man lager kirkesamfunn, så går man faktisk ut av uropplegget som var én universell organisk menighet.
I Athens folkeforsamling lå det beslutningsmyndighet. Overført på menighet betyr det at menigheten kan ta beslutninger. Det passer bra med NT. Det er riktignok ikke beslutninger som preger urmenighetslivet, men det finnes en del NT-eksempler på menigheter som tar beslutninger. Én menighet sendte for eksempel av gårde Paulus på et oppdrag. En annen gang sendte en menighet en person for å hjelpe Paulus en periode.
Ved å bruke ekklesiaordet sier de urkristne at når de er sammen, så er det en viktig samling, det er en samling med folk som har fått borgerrett (i denne sammenhengen frelse), det er en samling som kan ta beslutninger og som ikke må spørre en menneskelig autoritet eller en annen organisasjon.
Siden de urkristne brukte ekklesiaordet både om små og store samlinger og om alle kristne til sammen, oppstår et artig poeng. Det betyr at jeg kan treffe en kristen afrikaner og en kristen amerikaner på en reise, og sammen utgjør vi der og da en menighet med øverste menneskelige myndighet. Hvis vi tre bestemmer oss for å be sammen, døpe en person, hjelpe noen fattige, evangelisere, eller hva som helst, så behøver vi ikke ringe hjem og spørre en erkebiskop, apostel eller en autoritet om godkjenning eller obligatorisk rådgivning. Dette er effekten av det virkelige allmenne prestedømme og den universelle organiske menighet. Det er Kristus på toppen, deretter er det flat struktur.
Nå skal det sies at ekklesia ikke brukes i NT om tilfeldige samlinger på en reise, men på etablerte grupper på et geografisk område. Det ser ut til at på reise så brukte man enkeltpersoners navn eller familiepregede ord som brødre og lignende. Men prinsippet er det samme.
I tillegg til menighet, fantes altså enkeltpersoners inititaiv, for eksempel Filip som døpte hoffmannen uten å ha en menighet i ryggen, og det fantes team, for eksempel Paulus og Barnabas, og det fantes team som fikk hjelp, samt andre varianter.
Det er viktig å se denne organiske på kryss og tvers-kulturen slik at man ikke tror at initiativer i kristenlivet skal og må godkjennes av et demokrati, hierarki, embeter, vedtekter, kirkesamfunn, coversystem, autoriteter eller lignende.
Kommentarer
Da Herren søkte et ord for å beskrive post-golgata, oppstandelsen og det felles livsutrykket som var resultatet, søkte han et ord i den greske ordboken. Han kunne ha funnet ord som hadde antydninger til templet, synagogen eller det jødiske fellesskap. Men han gjorde ikke – han brukte et fullstendig ikke-religiøst ord: Ekklesia. Dette referer ganske enkelt til en gruppe mennesker, en forsamling (normalt politisk, sjelden religiøst) – en identifiser gruppe, samling, en mob. Faktum var at den mobben som samlet seg for å steine Paulus ble beskrevet som ekklesia.! Tanken må ha vært at det var en ufrelt, ugjenløst og gudløs ekklesia – kirke – som forsøkte å steine Paulus. Grunnen til at vi har gjort ”kirke” religiøs – selv om ekklesia aldri viser til en bygning eller religiøs forsamling. Når vi snakker om kirke i dag handler det nesten alltid om hva som skjer i en spesiell bygning til spesielle tider på spesielle dager.
Dette var en god undervisning om begrepet eclessia. Du fikk fram for meg nye og interessante poenger i hvordan ordet ble brukt av samtiden, nemlig hvilken posisjon og hvilket mandat som lå i "samlingen".
Det gir en viktig basis for ikke-hierarkiet.
Superinteressant!
Takk! Interessante detaljer. Dette er viktig!
Jeg er helt enig. Man kan faktisk gå så langt at man sier at det er bibelsk å ikke si menighet/kirke. Det betyr ikke at man er mot ekklesia, men man er mot å bruke ordet menighet for å forklare hva ekklesia betyr. Ja, selv ordet forsamling, som ligger nærmere ekklesia enn ordene kirke og menighet, bør man antagelig unngå.