Apostel betyr utsending/budbringer med fullmakt fra oppdragsgiveren. Jesus hadde over 70 apostler, men det er de 12 som er mest kjent. Etter at Jesus hadde reist til Faderen, fortsatte apostlene med sin tjeneste. I tillegg reiste også andre kristne rundt og evangeliserte. Faktisk var det ikke ”heltidsapostlene” som først evangeliserte i bred skala. De første var vanlige kristne som ble forfulgt og som måtte rømme langt av sted. De benyttet anledningen til å reise enda mer rundt og drev evangelisering. Dette står i Apostlenes Gjerninger i Det nye testamentet. Sort på hvitt står det at da holdt apostlene seg hjemme.
Ordet apostel er gresk. På latin heter det misjonær. Med det ordet blir det hele mer hverdagslig. Vi snakker altså om misjonærer.
På et senere tidspunkt skriver apostelen Paulus et brev til menigheten i Roma. Det finner du i Det nye testamentet, for eksempel på www.bibelen.no. På slutten av brevet hilser han til mange personer, pluss noen husmenigheter (de hadde ikke kirker den gangen). Han hilser også til en mann og en kvinne som hadde blitt kristne før ham. Og da er jeg kommet til et viktig bibelavsnitt som kan være ødeleggende for en del inngrodde maktstrukturer i kirken.
Det er vanlig å mene at kvinner ikke skal få lov til å være apostler, altså misjonærer. Et av argumentene er blant annet at de 12 apostlene var menn. Men med slike argumenter må man også si nei til norske misjonærer, for alle de 12 var jøder.
Når Paulus hilser til de to, skriver han slik:
”Hils Andronikos og Junia, mine landsmenn, som har sittet i fengsel sammen med meg. De har et godt navn blant apostlene og kom til tro før meg.”
Og da starter debatten. De som er mot kvinnelige misjonærer, sier at de to Junia var ikke misjonær selv, men var bare godt likt av misjonærer. Vel, det er mulig, men det er ikke noe som trekker i den retningen. Argumentene går heller i retning av at de Junia var misjonær. Resten av poengene jeg nå kommer med, har jeg hentet fra frilansskribenten Shawna Atterberry.
Det greske ordet som brukes for ”godt navn”, er episeimos. Den vanlige betydningen av det ordet er ”tegn eller merke på”, og blir brukt til å beskrive en inskripsjon på en mynt. Det indikerer at man beskriver noe som forekommer i en gruppe, f eks at man henter en mynt ut fra en gruppe av mynter. Eller her at man henter ut to apostler fra en gruppe av apostler, særlig når episeimos står sammen med den greske preposisjonen en som betyr blant. Dermed peker dette mer i retning av at disse to kvinnene var misjonærer enn at de bare var godt likt.
Junia var et vanlig kvinnenavn i den romerske tiden. På 1200-tallet begynte man å skrive om hilsenen fra Paulus slik at Julia fikk et mannsnavn. Men en mannsutgave av Junia-navnet var helt ukjent på den romerske tiden. Jeg liker ikke å bruke argumenter fra etterbibelske skrifter, for jeg har ”Skriften alene” som prinsipp. Men når jeg først trekker frem hva som skjedde på 1200-tallet, bør det være greit at jeg også tar med hva som skjedde på 500-tallet: Fra den tiden har man skrifter som omtaler Junia som apostel.
Eksempelet med Junia står sammen med kvinner som Føbe og Priska som viser at kvinner deltok i alle slags tjenester i urmenighetene. Paulus omtaler Føbe som diakon (menighetstjener) og som har beskyttet (tatt vare på, stått foran, hjulpet) ham selv og mange andre. Priska nevnes som regel før sin mann, de åpnet hjemmet sitt for menigheten og var derfor det som i dag gjerne kalles pastor/prest/biskop. Paulus kaller Priska for sin medarbeider og bruker da samme medarbeiderord på gresk som når han omtaler sine med-misjonærer.
Ordet apostel er gresk. På latin heter det misjonær. Med det ordet blir det hele mer hverdagslig. Vi snakker altså om misjonærer.
På et senere tidspunkt skriver apostelen Paulus et brev til menigheten i Roma. Det finner du i Det nye testamentet, for eksempel på www.bibelen.no. På slutten av brevet hilser han til mange personer, pluss noen husmenigheter (de hadde ikke kirker den gangen). Han hilser også til en mann og en kvinne som hadde blitt kristne før ham. Og da er jeg kommet til et viktig bibelavsnitt som kan være ødeleggende for en del inngrodde maktstrukturer i kirken.
Det er vanlig å mene at kvinner ikke skal få lov til å være apostler, altså misjonærer. Et av argumentene er blant annet at de 12 apostlene var menn. Men med slike argumenter må man også si nei til norske misjonærer, for alle de 12 var jøder.
Når Paulus hilser til de to, skriver han slik:
”Hils Andronikos og Junia, mine landsmenn, som har sittet i fengsel sammen med meg. De har et godt navn blant apostlene og kom til tro før meg.”
Og da starter debatten. De som er mot kvinnelige misjonærer, sier at de to Junia var ikke misjonær selv, men var bare godt likt av misjonærer. Vel, det er mulig, men det er ikke noe som trekker i den retningen. Argumentene går heller i retning av at de Junia var misjonær. Resten av poengene jeg nå kommer med, har jeg hentet fra frilansskribenten Shawna Atterberry.
Det greske ordet som brukes for ”godt navn”, er episeimos. Den vanlige betydningen av det ordet er ”tegn eller merke på”, og blir brukt til å beskrive en inskripsjon på en mynt. Det indikerer at man beskriver noe som forekommer i en gruppe, f eks at man henter en mynt ut fra en gruppe av mynter. Eller her at man henter ut to apostler fra en gruppe av apostler, særlig når episeimos står sammen med den greske preposisjonen en som betyr blant. Dermed peker dette mer i retning av at disse to kvinnene var misjonærer enn at de bare var godt likt.
Junia var et vanlig kvinnenavn i den romerske tiden. På 1200-tallet begynte man å skrive om hilsenen fra Paulus slik at Julia fikk et mannsnavn. Men en mannsutgave av Junia-navnet var helt ukjent på den romerske tiden. Jeg liker ikke å bruke argumenter fra etterbibelske skrifter, for jeg har ”Skriften alene” som prinsipp. Men når jeg først trekker frem hva som skjedde på 1200-tallet, bør det være greit at jeg også tar med hva som skjedde på 500-tallet: Fra den tiden har man skrifter som omtaler Junia som apostel.
Eksempelet med Junia står sammen med kvinner som Føbe og Priska som viser at kvinner deltok i alle slags tjenester i urmenighetene. Paulus omtaler Føbe som diakon (menighetstjener) og som har beskyttet (tatt vare på, stått foran, hjulpet) ham selv og mange andre. Priska nevnes som regel før sin mann, de åpnet hjemmet sitt for menigheten og var derfor det som i dag gjerne kalles pastor/prest/biskop. Paulus kaller Priska for sin medarbeider og bruker da samme medarbeiderord på gresk som når han omtaler sine med-misjonærer.
Kommentarer