"La oss kjøpe inn en kjempesvær kopimaskin som kan både sortere, false og printe direkte fra alle virkegrenene og PC-ene i menigheten."
Når en menighet vokser, kommer det gjerne mange forslag til "effektiv" drift. På et eller annet tidspunkt kommer ideen om den kjempesvære kopimaskinen.
Slike supermaskiner er det få som lærer seg å bruke. Man kan få litt flere til å bruke maskinen hvis man får tak i en opplæringsleder. Men fremdeles er det tungvint at frivillige må ringe hver sin virkegrensleder for å få tak i virkegrenens passord. Og hva gjør man når en slik kjempemaskin får en vrien papirstopp? Da må man ha en dyr serviceavtale, men hva hjelper det når man kopierer sanger om kvelden og problemer oppstår da? Det er jo akkurat torsdagskvelden de frivillige har satt av, og det er da det gjelder.
I tillegg må man engasjere en dataansvarlig som kan sørge for at nettverket mellom PC-ene og kopimaskinen virker. Man trenger altså frivillige som kan sørge for at de frivillige kan gjøre tjeneste... Det ser ut til å være en tungvint løsning. Og når dataansvarlig slutter, må noen si i gudstjenesten at "det er kriiiiise, vi måååå ha en frivillig straks som kan holde orden på nettverket. For nå har arbeidet i aaaaalle virkegrenene stanset samtidig."
Da er det bedre å kjøpe inn fem små kopimaskiner og spre dem rundt i virkegrenene i menigheten. Da slipper man passord, opplæring, nettverk og alt det der. Og det er alltid en kopimaskin som virker, alle går ikke i stå samtidig. Det er fint å ha en maskin som virker når det er ti minutter igjen før gudstjenesten starter og man skal kopiere de siste sangene.
Med fem små enkle kopimaskiner sprer man risikoen og man fjerner byråkrati - og man vinner tid som heller bør bli brukt på enkeltmennesker. Alt dette er egentlig argumenter for husmenighet: Mindre byråkrati, færre kjempemaskiner, spredning av risiko, mer tid til enkeltmennesker.
For husmenighet går enda lenger: Man kvitter seg med problemet som motiverer til å kjøpe inn maskiner. Når man er bare en håndfull personer samlet, slik man er i hussamlinger, trenger man ikke å kopiere opp informasjonsark. Da utveksler man informasjon muntlig. Så kan man heller sende mer penger til fattige. Husmenighet er en genial struktur når det gjelder kjærlighet, informasjon og økonomi. Og skulle man likevel ha behov for å kopiere noe i husmenigheten, så bruker man den lille printeren man har allerede har hjemme.
SPARE-AUTOMATIKK, MEN IKKE GI-AUTOMATIKK
Å flytte tyngdepunktet fra kjempeløsninger til småløsninger, har innebygget noe automatikk. Helt automatisk skjærer man ned på utgiftene. Det er nemlig irrelevant å snakke positivt om stordriftsfordeler, for det gjelder bare hvis man slår sammen flere halvstore menigheter til én stor, eller flere virkegreners maskiner til én. Har man en utgift på 50 000 kr, kan man med stordriftsfordel spare 10 000 kr. Men man må ikke glemme at man fremdeles må ut med 40 000. Hvis man derimot satser på husmenigheter, så har man kaffetrakter, printer og alt man trenger hjemme, dermed sparer man også de 40 000. Smådriftsfordelen er ekstremt mye bedre enn stordriftsfordelen.
Automatisk sparer man altså penger. Men det er ikke automatikk i at man dermed gir mer penger til fattige. Det siste går på holdninger. Husmenigheter betyr bare muligheten til å gi mer.
De som flytter tyngdepunktet fra stormenighet til husmenighet, kan gjerne ha som kultur at man gir til fattige eller misjonærer samme sum som man tidligere ga til stormenighetens drift og lønninger til ansatte. Jeg forutsetter da at man kommer fra en gjennomsnittlig tradisjonell menighet, og ikke en menighet som "spiser enker ut av huset" ved å presse folk til å ta opp lån og slikt for å betale lønn til alle de ansatte.
En annen automatikk-funksjon som kommer ved å satse på hussamlinger, er at folk lettere kan se hverandre. Kopimaskinopplæringslederen og datanettverksansvarlig kan droppe de frivillige tjenestene sine og heller se hverandre eller andre rundt et måltid eller ved en håndsrekning.
Slike supermaskiner er det få som lærer seg å bruke. Man kan få litt flere til å bruke maskinen hvis man får tak i en opplæringsleder. Men fremdeles er det tungvint at frivillige må ringe hver sin virkegrensleder for å få tak i virkegrenens passord. Og hva gjør man når en slik kjempemaskin får en vrien papirstopp? Da må man ha en dyr serviceavtale, men hva hjelper det når man kopierer sanger om kvelden og problemer oppstår da? Det er jo akkurat torsdagskvelden de frivillige har satt av, og det er da det gjelder.
I tillegg må man engasjere en dataansvarlig som kan sørge for at nettverket mellom PC-ene og kopimaskinen virker. Man trenger altså frivillige som kan sørge for at de frivillige kan gjøre tjeneste... Det ser ut til å være en tungvint løsning. Og når dataansvarlig slutter, må noen si i gudstjenesten at "det er kriiiiise, vi måååå ha en frivillig straks som kan holde orden på nettverket. For nå har arbeidet i aaaaalle virkegrenene stanset samtidig."
Da er det bedre å kjøpe inn fem små kopimaskiner og spre dem rundt i virkegrenene i menigheten. Da slipper man passord, opplæring, nettverk og alt det der. Og det er alltid en kopimaskin som virker, alle går ikke i stå samtidig. Det er fint å ha en maskin som virker når det er ti minutter igjen før gudstjenesten starter og man skal kopiere de siste sangene.
Med fem små enkle kopimaskiner sprer man risikoen og man fjerner byråkrati - og man vinner tid som heller bør bli brukt på enkeltmennesker. Alt dette er egentlig argumenter for husmenighet: Mindre byråkrati, færre kjempemaskiner, spredning av risiko, mer tid til enkeltmennesker.
For husmenighet går enda lenger: Man kvitter seg med problemet som motiverer til å kjøpe inn maskiner. Når man er bare en håndfull personer samlet, slik man er i hussamlinger, trenger man ikke å kopiere opp informasjonsark. Da utveksler man informasjon muntlig. Så kan man heller sende mer penger til fattige. Husmenighet er en genial struktur når det gjelder kjærlighet, informasjon og økonomi. Og skulle man likevel ha behov for å kopiere noe i husmenigheten, så bruker man den lille printeren man har allerede har hjemme.
SPARE-AUTOMATIKK, MEN IKKE GI-AUTOMATIKK
Å flytte tyngdepunktet fra kjempeløsninger til småløsninger, har innebygget noe automatikk. Helt automatisk skjærer man ned på utgiftene. Det er nemlig irrelevant å snakke positivt om stordriftsfordeler, for det gjelder bare hvis man slår sammen flere halvstore menigheter til én stor, eller flere virkegreners maskiner til én. Har man en utgift på 50 000 kr, kan man med stordriftsfordel spare 10 000 kr. Men man må ikke glemme at man fremdeles må ut med 40 000. Hvis man derimot satser på husmenigheter, så har man kaffetrakter, printer og alt man trenger hjemme, dermed sparer man også de 40 000. Smådriftsfordelen er ekstremt mye bedre enn stordriftsfordelen.
Automatisk sparer man altså penger. Men det er ikke automatikk i at man dermed gir mer penger til fattige. Det siste går på holdninger. Husmenigheter betyr bare muligheten til å gi mer.
De som flytter tyngdepunktet fra stormenighet til husmenighet, kan gjerne ha som kultur at man gir til fattige eller misjonærer samme sum som man tidligere ga til stormenighetens drift og lønninger til ansatte. Jeg forutsetter da at man kommer fra en gjennomsnittlig tradisjonell menighet, og ikke en menighet som "spiser enker ut av huset" ved å presse folk til å ta opp lån og slikt for å betale lønn til alle de ansatte.
En annen automatikk-funksjon som kommer ved å satse på hussamlinger, er at folk lettere kan se hverandre. Kopimaskinopplæringslederen og datanettverksansvarlig kan droppe de frivillige tjenestene sine og heller se hverandre eller andre rundt et måltid eller ved en håndsrekning.
Kommentarer