Gå til hovedinnhold

Hvorfor snekrer du ikke en kirkescene hjemme?

Man skjønner hvor fellesskapsfiendtlig en kirkescene er hvis man flytter den inn i et hjem. La oss si jeg inviterer noen gjester hjem. Jeg hilser på dem i døra og ber dem sette seg ned i sofaen. Jeg snakker med lav stemme slik at de skjønner at de må fatte seg i korthet og roe seg der de sitter. Jeg gir dem ikke noe mat. Jeg slukker lyset i stua og setter på en lampe som rettes mot meg slik at all oppmerksomhet er konsentrert om meg.

Siden dette opplegget er ganske uvanlig i et hjem der man har invitert gjester, må jeg forklare ordningen for gjestene. Jeg sier at opplegget for kvelden er at jeg, og to venner jeg har, skal synge noen sanger og holde en timeslang preken. Da er det forbudt for gjestene å si noe. Til nød kan de gå på WC. Men hvis to av gjestene tar en tur ut på balkongen og slår av en prat, vil jeg finne det uhøflig.

Gjestene er ganske satt ut av situasjonen og min forklaring, men de holder masken inntil videre. Så sier jeg at kvelden er i gang. Jeg trer inn i lampelyset og roper til mine gjester i sofaen: ”Har dere det bra?” De svarer ikke. Jeg forsøker å få opp stemningen og roper på nytt: ”Hva er det med dere i dag? Hallooo! Har dere det braaaa?!!” Et svakt sukk kommer fra gjestene: ”Ehh... jaah...”

Hvorfor lager man kirkescene i kirken? Hva er poenget? Hvorfor får ikke folk lov til å snakke sammen? Hvorfor er fellesskapsdimensjonen nedprioritert?

Tilhengere av tradisjonelle kirker kan muligens føle mitt eksempel urettferdig. Mange kirker har jo innført husgrupper for å kompensere for de fellesskapsfiendtlige storsamlingene. Det jeg ikke forstår, er at man skjønner at noe er galt, men likevel holder fast på at hovedsamlingen skal være scenetung. Dessverre blir husgruppene annenprioritet i kirken.

(Tidligere publisert på http://www.byggemennesker.no/)

Kommentarer

Anonym sa…
Hei,
Synes nok at dette bærer preg av en relativt stor grad av svart/hvitt tenkning som fremstår som temmelig oppkonstruktert. Dersom man imidlertid skulle forfølge tankegangen videre, kunne man da ikke like gjerne konstruere følgende tenkte eksempel: Noen kommer hjem til Sjur Jansen (Personlig tviler jeg ikke på at det ville vært veldig hyggelig!). Disse gjestene savnet imidlertid det å bare komme et sted for så å være litt anonym på bakerste benk. Det var vel ikke så enkelt hjemme hos Jansen. Eller kanskje savnet de den fellesskapsfølelsen det faktisk er å synge lovsanger til Gud sammen med flere titalls eller hundretalls andre. Heller ikke dette lot seg gjøre hjenmme i stuen hos Jansen. Eller kanskje savnet de rett og slett det å ha muligheten til å treffe mange forskjellige type mennesker. Også andre enn Jansen og hans nærmeste.

Kanskje det flotte nettopp er om man noen ganger har store samlinger og noen ganger små. For all del ikke bygg kirkescene hjemme i huset ditt. Men man trenger vel heller ikke nødvendigvis å tro at et hvert behov for fellesskap blir møtt rundt et stuebord. Er det absolutt sånn at alle som også har "storsamlinger" - i sum nødvendigvis har dårligere fellesskap når de også samles i hjemmene i tillegg?
sjur jansen sa…
Helt enig. Jeg er ikke i mot storsamlinger. Men jeg ser ikke noen gode argumenter for å legge tyngdepunktet i storsamlinger.

Det jeg sammenligner, er ikke storsamlinger mot småsamlinger.

Jeg sammenligner dette:
a) Småsamlinger + storsamlinger
mot
b) Storsamlinger + småsamlinger

Jeg tror ikke disse bør vektlegges 50-50. Jeg tror småsamlinger er viktigere enn storsamlinger.
Anonym sa…
Hei igjen,

Vi er sikkert enige i mye.

Med hensyn til "storsamlinger" så er det for min del i første rekke gudstjenesten på søndager som gir viktig inspirasjon. Det er oppmuntrende å komme sammen med mange for å tilbe Gud, høre Guds Ord forkynt og få del i det andre har på hjertet gjennom vitnesbyrd og annet. Gudstjenestene må gjerne avsluttes med samling i tilstøtende "kafe" for de som måtte ønske det.

Ellers er jeg helt enig i at det i løpet av uken også er svært viktig å ha fellesskap i mindre grupper. Dette ivaretar andre sider som også er svært viktig for meg, enten vi er to eller tre (eller flere) som kommer sammen for å be, dele det som ligger på hjertet, spise sammen etc. Også etter mitt syn bør man absolutt møtes mer i ulike typer "småsamlinger" enn i "storsamlinger".

Enten det gjelder "storsamlinger" eller "småsamlinger" så må uansett alt tjene til å bygge opp under det livet som leves ellers i uken og som nødvendigvis utgjør den altoverveiende del av livet som vi lever.

Jeg er klar over at man ofte må karikere og sette ting på spissen for å bli hørt. Likevel synes jeg kanskje karakteristikkene av "storsamlinger" som fremkommer i bloggen ikke akkurat anerkjenner verdien av disse. Dette selv om også du gir uttrykk for at du gjerne vil ha begge deler.

I og med at jeg anerkjenner verdien av storsamlinger ser jeg også behovet for at disse må organiseres og ha en viss ledelse dersom de skal ha noen verdi.
sjur jansen sa…
Du er en av ganske få i Norge foreløpig som sier at småsamlinger er viktigere enn storsamlinger. Samtidig får jeg inntrykk av at du ikke er med på særlig store endringer fra dagens praksis. Snakker vi om 51-49 eller strekker du deg til 60-40?

Selv tenker jeg mer i retning 80-20. Det betyr at man ikke har gudstjeneste hver søndag, men bare hver tredje søndag eller sjeldnere.

Jeg er for øvrig enig i at storsamlinger trenger ledelse. Men mitt syn er da at dette er kun et lederskap for gjennomføringen av storsamlingen, og ikke et lederskap over menigheten (alle småsamlingene) generelt. Jeg tror man gir bedre rom for virkelige allmenne prestedømme når hver hussamling/husmenighet styrer seg selv.

Når jeg sier at det er viktig å legge tyngdepunktet i de små samlingene, så er et av mange argumenter at da er det de små samlingenes kultur som forhåpentligvis påvirker de store samlingene, og ikke omvendt.

Hvis tyngdepunktet ligger på scenen (eller plattformen som noen kaller det), så er det fare for at man tar med seg denne storsamlingskulturen inn i småsamlingene. Man forventer da at det skal være en minipreken og en møteleder som har satt opp et program i småsamlingen.

Hvis tyngdepunktet derimot ligger i småsamlingene, og man er vant med fra disse å kommentere det som blir sagt, så vil småsamlingskulturen smitte over på storsamlingen. Kanskje kan man da la mikrofonen gå på rundgang i salen i 10-15 minutter etter prekenen for eksempel.

Jeg er altså ikke mot prekener, storsamlinger, konserter osv. Men jeg tror det er lurt å flytte tyngdepunktet ganske radikalt over på småsamlinger.
Anonym sa…
Prosentregningen blir noe vanskelig å ta stilling til. Vi kan sikkert være enige om at som kristne er vi det 24 timer i døgnet 7 dager i uken. Dersom en søndagsgudstjeneste varer i opptil 2 timer, så utgjør ikke dette noen stor prosentandel i forhold til gjenstående tid resten av av uken.

Så må det kristne fellesskapet leves ut på mange forskjellige måter i løpet av den tiden som er til overs utover dette.

Ikke unaturlig å invitere med seg noen nye (eller gamle kjenninger) fra gudstjenesten hjem til middag i etterkant. Flott å kunne treffe en god venn i løpet av uken for å be sammen og/eller dele ting som ligger på hjertet. Bra å kunne ha en samling i løpet av uken der flere kommer sammen i en mindre gruppe - en "småsamling". Ellers finner jeg det nyttig i en ellers meget travel hverdag å forsøke å bevare en fleksibilitet som gjør at det går an å leve felleskap på mange ulike måter enten det er regelmessig eller ikke.

Dersom vi kun skal forholde oss til "storsamlinger" og "småsamlinger" så blir det uansett altfor snevert.

Jeg er for en storsamling i uken. For min del utgjør den omlag 2% av min samlede tid. Jeg tror ikke det er her jeg snubler. Spørsmålet er vel mer hva jeg gjør med all den tiden jeg har til overs og som jeg har frihet til å styre selv.
RUDIE sa…
Sjur!
Tenk om jeg skulle si at jeg syns at det er greit med husmenigheter, men at man bare burde møtes en gang i måneden!
Det virker som dere vil ha flertall i å fjerne noe som jeg er glad i, og helt ærlig! Hadde dere fått til det, DA skulle jeg ihvertfall aldri ha vist meg i en husmenighet.

Men jeg har lest litt om den anglikanske kirke hvordan systemet er der og det syns jeg er interesant. I Den anglikanske kirke deler man kirkefolket inn i tre grupper: de høykirkelige de bredkirkelige og de lavkirkelige.
Jeg syns husmenigheten skal være selvstendig, men allikevel godkjent som endel av kirken (som betyr Jesu kropp).
Jeg tror man har bruk for hverandre, og man tjener på å støtte hverandre istedet for å motarbeide hverandre.
Jeg tror spesielt for mange nyfrelste så er husmenigheten bra. Men den bredkirkelige når kansje flere? Den høykirkelige er ikke et sted jeg møter mennesker, men et ønske om å få oppleve mer av Gud. En gudstjeneste hvor jeg viser i handling det jeg føler i mitt hjerte.
Jeg kan ha kontakt med Gud hjemme, og ingenting er bedre enn det, men så kan jeg lengte etter å gjøre det i handling, akkurat som dåpen kan være en handling på troen eller nattverden kan være en handling på enhet.

Men for meg betyr det ikke noe at du ikke liker personlig å gå i kirken, jeg skjønner bare ikke din iver etter å fjerne dem, eller redusere virksomheten deres!
Anonym sa…
Ser du har mange bra artikler her. Du er meget velkommen til å poste dine artikler på bloggsamfunnet Kristenblogg.no hvis du vil! Vi trenger flere skribenter. :)

www.kristenblogg.no