Jeg tror ikke de kristne urmisjonærene fikk fast lønn eller en årslønn av noen. Det var mer snakk om å få mat og seng en stund før de reiste videre. Jeg sier ikke dette for å utelukke muligheten for at det er riktig å gi årslønn til noen i dag, men for å vise hva jeg tror det bibelske begrepet "å leve av evangeliet" betyr.
Jesus sendte ut misjonærer som skulle banke på dørene. Hvis de slapp inn og fikk mat, så var det helt ok. Hvis ikke, skulle de gå videre. Slik levde misjonærene av evangeliet, fra hånd til munn, fra by til by. (Lukas, kapittel 10.)
Noe lignende var vanlig kultur i de litt senere urmenighetene. NT har flere oppfordringer om å være gjestfri. Paulus skriver slik i et brev:
"Jeg kommer til dere når jeg har vært i Makedonia. Der reiser jeg bare igjennom, men hos dere vil jeg nok bli en stund, kanskje vinteren over. Så kan dere utruste meg for reisen videre, hvor den nå går."
Et annet sted ber Paulus om å få bo på gjesterommet. Han spurte altså om seng og utrustning for reisen videre, ikke store pengesummer. Som regel hadde Paulus egne inntekter ved siden av sin tjeneste som misjonær. Når han spurte om større pengesummer, var det for å samle inn til de fattige.
Jesus kom med en advarsel/oppfordring til de første misjonærene: "Flytt ikke fra hus til hus!" Jeg vet ikke helt hva det betyr, men man kan få inntrykk av at når en misjonær begynte å få motvind i en by, og derfor begynte å flytte fra hus til hus, så skulle misjonæren heller vandre videre til neste by.
Om de skriftlærde sa Jesus: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
Også skriftlærde møtte altså muligens opp i hjemmene og fikk mat. Eventuelt møtte de ikke opp i hjemmene, men levde fett av kollekten og la press på at fattige skulle gi dem penger. Uansett hadde de tydelig feil holdninger i følge Jesus.
Har man Jesus og urmenighetene som forbilde, må en pastor i dag ikke lage en ressurskrevende menighet som "spiser enker ut av huset". Men er man misjonær, er det helt ok å ta i mot mat, seng og reisepenger. Paulus tok i mot hjelp noen ganger, men han hadde også egne inntekter slik at han ikke var mye til belastning.
Det er altså flere tekster som viser at reisende misjonærer fikk mat, opphold og utrustning for reisen videre, vi kan kalle det "lønn".
Hva da med fastboende pastorer? Deres tjeneste gikk ut på åpne hjemmet sitt for menigheten. Det er merkelig hvis de skulle få lønn for en slik tjeneste. De var jo hjemme. Det som kan åpne for litt "lønn" er at en del pastorer drev også med undervisning og forkynnelse. Forkynnelse indikerer at man ikke står hjemme og preker, men har beveget seg ut blant andre, for eksempel på torget. Undervisning kunne foregå både i hjemmene og offentlig. De pastorene som drev mye med dette, og kanskje tok fri fra jobben for å være "lokal misjonær" på torgene i samme område, fikk kanskje "lønn", det vil si mat, opphold og utrustning for reisen.
I Timoteus 5.17 nevnes eldstetjenesten, altså pastortjenesten: "Eldste som er gode omsorgspersoner (proistemi) i menigheten, fortjener dobbel belønning/ære/respekt, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning."
Om det her er snakk om mat, seng, penger eller respekt, er ikke godt å si. Det greske ordet "proistemi" har flere betydninger: 1) forestå/styre/stå foran, eller 2) støtte/hjelpe/ta hånd om, eller 3) "ta initiativ" (Titus 3:14). Men som regel oversettes det i dagens bibler med "leder". En alternativ forståelse av denne teksten, etter å tatt hensyn til andre tekster, kan være: Menighetens husverter åpner hjemmene for oss alle. Flere av dem tar initiativ og hjelper folk. Disse fortjener respekt. Noen av husvertene åpner ikke bare hjemmet sitt og viser omsorg, men de tar til og med fri fra jobben for å evangelisere på torget. Disse fortjener dobbelt respekt. Dra gjerne ned til torget med lunsj til dem. Kanskje vi også bør gi dem litt penger siden de taper arbeidsinntekter ved å prioritere torget."
At misjonærer fikk materiell hjelp på sin reise, er det liten tvil om. Men at pastorer (husverter for menigheten) fikk materiell hjelp, er det tynnere argumenter for. Det er en tolkningsåpning i Tim 5.17, men det høres rart ut at eldstepersoner som holdt seg hjemme i byen skulle få årslønn, mens misjonærer som reiste rundt måtte ta til takke med litt mat samt utrustning for reisen videre.
Den underliggende verdien ser ut til å være: "Hjelp kristne som har reisevirksomhet. Vær gjestfri og send dem videre med det de trenger på reisen. Er du misjonær selv, så belast folk minst mulig, men ta gjerne i mot når du får hjelp."
Urkulturen ser ut til å prioritere misjonærer foran pastorer når det gjelder "lønn". Og det ser ut til at innsamlinger til fattige inneholdt mye mer penger enn de summene som gikk til misjonærer.
Prioriteringen ser slik ut:
Jeg tror meningen er at vi skal være frie til å finne pengeløsninger i dag. Men man har tynne argumenter hvis man forsøker å slå i bordet med at Bibelen sier at pastorer skal ha årslønn.
Et annet poeng i denne sammenheng: Man er ikke sjef bare fordi man har fått et ansvar. Man er ikke sjef bare fordi man får opphold i et hjem eller blir utrustet for en reise. Også sekretærer får lønn og ansvar, men de er ikke sjefer av den grunn. Hvis du gir penger til en misjonær, er ikke misjonæren din sjef, og du er heller ikke sjef over misjonæren.
Man er altså ikke sjef i menigheten bare fordi man eventuelt får lønn. Sjef-dimensjonen må i tilfelle hente argumenter andre steder.
Jesus sendte ut misjonærer som skulle banke på dørene. Hvis de slapp inn og fikk mat, så var det helt ok. Hvis ikke, skulle de gå videre. Slik levde misjonærene av evangeliet, fra hånd til munn, fra by til by. (Lukas, kapittel 10.)
Noe lignende var vanlig kultur i de litt senere urmenighetene. NT har flere oppfordringer om å være gjestfri. Paulus skriver slik i et brev:
"Jeg kommer til dere når jeg har vært i Makedonia. Der reiser jeg bare igjennom, men hos dere vil jeg nok bli en stund, kanskje vinteren over. Så kan dere utruste meg for reisen videre, hvor den nå går."
Et annet sted ber Paulus om å få bo på gjesterommet. Han spurte altså om seng og utrustning for reisen videre, ikke store pengesummer. Som regel hadde Paulus egne inntekter ved siden av sin tjeneste som misjonær. Når han spurte om større pengesummer, var det for å samle inn til de fattige.
Jesus kom med en advarsel/oppfordring til de første misjonærene: "Flytt ikke fra hus til hus!" Jeg vet ikke helt hva det betyr, men man kan få inntrykk av at når en misjonær begynte å få motvind i en by, og derfor begynte å flytte fra hus til hus, så skulle misjonæren heller vandre videre til neste by.
Om de skriftlærde sa Jesus: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
Også skriftlærde møtte altså muligens opp i hjemmene og fikk mat. Eventuelt møtte de ikke opp i hjemmene, men levde fett av kollekten og la press på at fattige skulle gi dem penger. Uansett hadde de tydelig feil holdninger i følge Jesus.
Har man Jesus og urmenighetene som forbilde, må en pastor i dag ikke lage en ressurskrevende menighet som "spiser enker ut av huset". Men er man misjonær, er det helt ok å ta i mot mat, seng og reisepenger. Paulus tok i mot hjelp noen ganger, men han hadde også egne inntekter slik at han ikke var mye til belastning.
Det er altså flere tekster som viser at reisende misjonærer fikk mat, opphold og utrustning for reisen videre, vi kan kalle det "lønn".
Hva da med fastboende pastorer? Deres tjeneste gikk ut på åpne hjemmet sitt for menigheten. Det er merkelig hvis de skulle få lønn for en slik tjeneste. De var jo hjemme. Det som kan åpne for litt "lønn" er at en del pastorer drev også med undervisning og forkynnelse. Forkynnelse indikerer at man ikke står hjemme og preker, men har beveget seg ut blant andre, for eksempel på torget. Undervisning kunne foregå både i hjemmene og offentlig. De pastorene som drev mye med dette, og kanskje tok fri fra jobben for å være "lokal misjonær" på torgene i samme område, fikk kanskje "lønn", det vil si mat, opphold og utrustning for reisen.
I Timoteus 5.17 nevnes eldstetjenesten, altså pastortjenesten: "Eldste som er gode omsorgspersoner (proistemi) i menigheten, fortjener dobbel belønning/ære/respekt, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning."
Om det her er snakk om mat, seng, penger eller respekt, er ikke godt å si. Det greske ordet "proistemi" har flere betydninger: 1) forestå/styre/stå foran, eller 2) støtte/hjelpe/ta hånd om, eller 3) "ta initiativ" (Titus 3:14). Men som regel oversettes det i dagens bibler med "leder". En alternativ forståelse av denne teksten, etter å tatt hensyn til andre tekster, kan være: Menighetens husverter åpner hjemmene for oss alle. Flere av dem tar initiativ og hjelper folk. Disse fortjener respekt. Noen av husvertene åpner ikke bare hjemmet sitt og viser omsorg, men de tar til og med fri fra jobben for å evangelisere på torget. Disse fortjener dobbelt respekt. Dra gjerne ned til torget med lunsj til dem. Kanskje vi også bør gi dem litt penger siden de taper arbeidsinntekter ved å prioritere torget."
At misjonærer fikk materiell hjelp på sin reise, er det liten tvil om. Men at pastorer (husverter for menigheten) fikk materiell hjelp, er det tynnere argumenter for. Det er en tolkningsåpning i Tim 5.17, men det høres rart ut at eldstepersoner som holdt seg hjemme i byen skulle få årslønn, mens misjonærer som reiste rundt måtte ta til takke med litt mat samt utrustning for reisen videre.
Den underliggende verdien ser ut til å være: "Hjelp kristne som har reisevirksomhet. Vær gjestfri og send dem videre med det de trenger på reisen. Er du misjonær selv, så belast folk minst mulig, men ta gjerne i mot når du får hjelp."
Urkulturen ser ut til å prioritere misjonærer foran pastorer når det gjelder "lønn". Og det ser ut til at innsamlinger til fattige inneholdt mye mer penger enn de summene som gikk til misjonærer.
Prioriteringen ser slik ut:
- Fattige
- Hverandre
- Misjonærer
- Andre tjenester, for eksempel pastor
Jeg tror meningen er at vi skal være frie til å finne pengeløsninger i dag. Men man har tynne argumenter hvis man forsøker å slå i bordet med at Bibelen sier at pastorer skal ha årslønn.
Et annet poeng i denne sammenheng: Man er ikke sjef bare fordi man har fått et ansvar. Man er ikke sjef bare fordi man får opphold i et hjem eller blir utrustet for en reise. Også sekretærer får lønn og ansvar, men de er ikke sjefer av den grunn. Hvis du gir penger til en misjonær, er ikke misjonæren din sjef, og du er heller ikke sjef over misjonæren.
Man er altså ikke sjef i menigheten bare fordi man eventuelt får lønn. Sjef-dimensjonen må i tilfelle hente argumenter andre steder.
Kommentarer