Prester og pastorer driver med organisering og aktiviteter samtidig som de forsøker å se mennesker i hverdagen. Etter en noen år møter de veggen. De blir for slitne av dagens rammer.
”Ja, men Paulus var jo sliten noen ganger” sier enkelte til meg og mener at man skal ikke behøve å endre rammene bare fordi rammene sliter ut folk.
Paulus var ikke prest, han var misjonær. Man må skille mellom de tøffe misjonærreisene til Paulus og de samlingene Paulus skriver brev til. Hensikten med samlingene var blant annet å bygge hverandre. Jeg finner ikke noe sted i Bibelen som sier at man skulle bli sliten av å komme sammen.
Det står heller ikke noe sted at en prest måtte holde en preken hver gang man møttes. Det står heller ikke noe sted at denne presten skulle styre en svær organisasjon og ha topplederansvar.
HELLER IKKE PRESTENE BLIR SETT
Jeg har hevdet i flere år at folk blir for dårlig sett i dagens tradisjonelle menigheter på grunn av rammene. Heller ikke lederne blir godt nok sett, viser det seg. I en undersøkelse blant prester på Sørlandet i 2002 står det: ”Gjennomgående er det et stort mindretall på 20-30 % som må oppfattes som direkte misfornøyde. (...) Det er lett å høre stemmen som sier ”se oss” når vi leser prestenes kommentarer på de åpne spørsmålene.”
Prester i denne sammenheng er en fellesbetegnelse for både prost, kapellan, biskop og sogneprest.
Videre står det: ”Prestene etterlyser hjelp til å avgrense oppgavene. Generelt er det grunn til å tolke prestenes svar som en oppfordring til ledelsen om å ta merkontakt gjennom å komme på besøk, gi tilbakemeldinger på utført arbeid, ha medarbeidersamtaler - ja, ”vise større interesse og engasjement for den enkelte”, for å sitere en av prestene.”
Lederne blir altså ikke sett av sine ledere. Og behovene vokser dem over hodet. De trenger hjelp til å avgrense oppgavene. Når det ikke skjer, blir de utslitt. Noe er fundamentalt galt med rammene. Det er fordi prestetjenesten i dag forsøker å dekke mye mer enn den opprinnelig var ment å dekke.
DEN OPPRINNELIGE PRESTETJENESTEN
Den opprinnelige prestetjenesten gikk ut på å samle en flokk kristne i hjemmet sitt og ha omsorg for flokken. Men tjenesten gikk ikke ut på å ha eneansvar for lære og undervisning. Den gikk ikke ut på å ha prekemonopol eller overordnet ansvar for hvilke kor som skal få mest pengestøtte eller hvilke kor som skal få synge oftest i samlingen.
Ved å ta den opprinnelige prestetjenesten som forbilde, får prestene automatisk hjelp til å avgrense oppgavene. Og de blir automatisk sett hver gang det er samling.
HVA GIR MENING I PRESTETJENESTEN?
Prestene i undersøkelsen ble spurt om hva som gir mening i tjenesten. Her er typiske svar:
- ”Møte mennesker i sorg og glede og gå litt av livsveien sammen med dem”
- ”Det å selv kunne bety noe for andre menneskers livsutvikling og trosutvikling”
- ”Å kunne være et medmenneske og fortelle andre at de er verdifulle og elsket”
Hjemmesamlinger har perfekte rammer for dette. Men da må presten trappe ned storkirken. Det kan bety å skaffe seg en annen inntekt, samt redusere tiden man bruker på prekener, vaskegrupper, kor og lignende. 73 % av prestene sier de har høy eller for høy arbeidsbelastning. 25 % mener arbeidet går ut over familielivet (hva med å flytte kirken hjem?). 35 % mener arbeidet gir helsebelastning.
Og ingen av prestene er misjonærer. De er prester. De skal bare samle flokken. Men de sliter seg ut.
LØSNINGEN ER IKKE FLERE ANSATTE
Når prestene selv skal sette frem en løsning, er svaret ”flere ansatte”. I dag har de omkring 9 ansatte i staben i tillegg til frivillige. Jeg tror svaret er motsatt: Færre ansatte og færre frivillige. Presten må begynne å tenke som en husvert. Med hjemmerammer er det ikke én person som skal bære hele samlingen alene og sette alle i sving. Presten, altså husverten, kan senke skuldrene og sette over kaffen.
Kommentarer