Bibelen oppfordrer til gjestfrihet, men ikke til å være dumsnill.
I de urkristne miljøene var det fri flyt av misjonærer, eller apostler som det heter på gresk. Det var vanlig å ta i mot omreisende misjonærer i sitt eget hjem og gi dem mat og opphold. En slik skikk oppfordret Jesus til.
Denne gjesterom-skikken stammet muligens fra en jødisk skikk, etter hva jeg kan forstå. For Jesus kritiserte skriftlærde som ”eter enker ut av huset”. I neste setning sparte ikke Jesus på kruttet: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.”
Jesus oppfordret sine egne disipler til å reise rundt som misjonærer. Men det er tydelig at Jesus ønsket å spre et annet budskap og andre holdninger enn hva andre ”misjonærer” sto for.
BETALTE SELV
Paulus var kristen misjonær og visste at han i følge kristen skikk gjerne kunne ta inn hos folk og få gratis opphold, hvis de åpnet dørene. Men enkelte steder valgte han å ikke være til belastning. Dette for at det ikke skulle oppstå misforståelser om evangeliet. Folk kunne jo tro at han ruslet rundt for å leve på andres bekostning. Derfor slet han hardt og tjente egne penger når han dro fra land til land.
Dette er forøvrig et eksempel på romslig tolkning fra Paulus side. Jesus la frem en hovedordning, en mulighet, en skikk. Paulus benyttet denne, men følte seg fri til å finne sin egen vri så lenge det passet til det overordnede målet. ”Frihet i Kristus” er et av uttrykkene til Paulus. Jeg tror vi har en del å lære.
IKKE-KRISTNE MISJONÆRER
Her og der i de urkristne miljøene kom det misjonærer på besøk som ikke var kristne, men som hadde en gnostisk lære eller som var lov-slaver. De kristne misjonærene, for eksempel Paulus, likte selvsagt ikke påvirkningen de ikke-kristne misjonærene drev. Det enkleste hadde kanskje vært å lage en navneliste over godkjente misjonærer. Men slik var ikke kulturen. Alle kristne måtte ta ansvar, både for hvordan hver samling utartet seg og for hvem de lot ligge på gjesterommet.
Et slikt alle-tar-ansvar-opplegg er mer risikabelt enn om man har et hierarkisk opplegg der noen på toppen kontrollerer alt. Et fri-flyt-opplegg åpner for at ikke-kristne misjonærer får større påvirking i menighetene. På den annen side har et slikt organisk opplegg et stort potensiale for multivekst via det allmenne prestedømme. Slik er det også med aksjemarkedet. Man må ta risiko for å oppnå store resultater. De første årene spredde kristendommen seg med enorm fart.
Bibelen oppfordrer til å hjelpe fattige og til å være gjestfrie. Men man skulle ikke være dumsnill og legge ut en rød løper for andre religioner. Man skulle ikke hjelpe ikke-kristne misjonærer ved å gi dem seng og mat. Misjonæren Johannes skrev:
”Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da skal dere verken ta imot ham i huset eller hilse ham velkommen. For den som hilser ham velkommen, blir delaktig i hans onde gjerning.” (2. Joh 10)
Også her tror jeg det er lov som kristen å bruke hodet, på samme måte som Paulus gikk utenfor hovedordningen når det var klokt. Det fins sikkert noen unntak, men jeg skjønner hovedpoenget som er at ressursene mine som kristen skal gå til fattige og til spredning av evangeliet.
HJEMMENE VAR KIRKE, HOTELL OG OMSORGSSTASJON
Hjemmene i umenigheten ble brukt til minst tre ting:
1) Holde samlinger
2) Gi omsorg (f eks hjelpe enker)
3) Gi rom for omreisende kristne, slik som evangelister, misjonærer, lærere, menighetstjenere osv.
For noen tiår siden var det vanlig i frimenighetene i Norge å ta i mot omreisende predikanter og la dem overnatte i et av menighetens hjem. Jeg har inntrykk av at denne skikken er på retur. Menighetene har fått trekk av institusjoner. Det er et slit å få tak i folk som åpner hjemmene. Predikanter må bo på hotell. Dette synes predikantene også er greit, for det er slitsomt å bo hjemme hos folk - det blir for tett. Predikanten har stått på prekestolen i flere dager og brukt mye krefter. Når kvelden kommer vil han helst se på TV. Hvis han bor hjemme hos noen, så må han ha seriøse samtaler, og det orker han ikke.
Jeg tror kristne har "frihet i Kristus" til å bruke hodet og finne løsninger som fungerer innenfor de hovedverdier som gis i Bibelen. Men samtidig må det være lov å bruke hodet også den andre veien. Hvorfor endte vi opp med akkurat de løsningene vi har i dag? Var det bevisst? Hva mistet vi på veien? Er det noen bivirkninger? Hvorfor bor predikanter på hotell?
I de urkristne miljøene var det fri flyt av misjonærer, eller apostler som det heter på gresk. Det var vanlig å ta i mot omreisende misjonærer i sitt eget hjem og gi dem mat og opphold. En slik skikk oppfordret Jesus til.
Denne gjesterom-skikken stammet muligens fra en jødisk skikk, etter hva jeg kan forstå. For Jesus kritiserte skriftlærde som ”eter enker ut av huset”. I neste setning sparte ikke Jesus på kruttet: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.”
Jesus oppfordret sine egne disipler til å reise rundt som misjonærer. Men det er tydelig at Jesus ønsket å spre et annet budskap og andre holdninger enn hva andre ”misjonærer” sto for.
BETALTE SELV
Paulus var kristen misjonær og visste at han i følge kristen skikk gjerne kunne ta inn hos folk og få gratis opphold, hvis de åpnet dørene. Men enkelte steder valgte han å ikke være til belastning. Dette for at det ikke skulle oppstå misforståelser om evangeliet. Folk kunne jo tro at han ruslet rundt for å leve på andres bekostning. Derfor slet han hardt og tjente egne penger når han dro fra land til land.
Dette er forøvrig et eksempel på romslig tolkning fra Paulus side. Jesus la frem en hovedordning, en mulighet, en skikk. Paulus benyttet denne, men følte seg fri til å finne sin egen vri så lenge det passet til det overordnede målet. ”Frihet i Kristus” er et av uttrykkene til Paulus. Jeg tror vi har en del å lære.
IKKE-KRISTNE MISJONÆRER
Her og der i de urkristne miljøene kom det misjonærer på besøk som ikke var kristne, men som hadde en gnostisk lære eller som var lov-slaver. De kristne misjonærene, for eksempel Paulus, likte selvsagt ikke påvirkningen de ikke-kristne misjonærene drev. Det enkleste hadde kanskje vært å lage en navneliste over godkjente misjonærer. Men slik var ikke kulturen. Alle kristne måtte ta ansvar, både for hvordan hver samling utartet seg og for hvem de lot ligge på gjesterommet.
Et slikt alle-tar-ansvar-opplegg er mer risikabelt enn om man har et hierarkisk opplegg der noen på toppen kontrollerer alt. Et fri-flyt-opplegg åpner for at ikke-kristne misjonærer får større påvirking i menighetene. På den annen side har et slikt organisk opplegg et stort potensiale for multivekst via det allmenne prestedømme. Slik er det også med aksjemarkedet. Man må ta risiko for å oppnå store resultater. De første årene spredde kristendommen seg med enorm fart.
Bibelen oppfordrer til å hjelpe fattige og til å være gjestfrie. Men man skulle ikke være dumsnill og legge ut en rød løper for andre religioner. Man skulle ikke hjelpe ikke-kristne misjonærer ved å gi dem seng og mat. Misjonæren Johannes skrev:
”Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da skal dere verken ta imot ham i huset eller hilse ham velkommen. For den som hilser ham velkommen, blir delaktig i hans onde gjerning.” (2. Joh 10)
Også her tror jeg det er lov som kristen å bruke hodet, på samme måte som Paulus gikk utenfor hovedordningen når det var klokt. Det fins sikkert noen unntak, men jeg skjønner hovedpoenget som er at ressursene mine som kristen skal gå til fattige og til spredning av evangeliet.
HJEMMENE VAR KIRKE, HOTELL OG OMSORGSSTASJON
Hjemmene i umenigheten ble brukt til minst tre ting:
1) Holde samlinger
2) Gi omsorg (f eks hjelpe enker)
3) Gi rom for omreisende kristne, slik som evangelister, misjonærer, lærere, menighetstjenere osv.
For noen tiår siden var det vanlig i frimenighetene i Norge å ta i mot omreisende predikanter og la dem overnatte i et av menighetens hjem. Jeg har inntrykk av at denne skikken er på retur. Menighetene har fått trekk av institusjoner. Det er et slit å få tak i folk som åpner hjemmene. Predikanter må bo på hotell. Dette synes predikantene også er greit, for det er slitsomt å bo hjemme hos folk - det blir for tett. Predikanten har stått på prekestolen i flere dager og brukt mye krefter. Når kvelden kommer vil han helst se på TV. Hvis han bor hjemme hos noen, så må han ha seriøse samtaler, og det orker han ikke.
Jeg tror kristne har "frihet i Kristus" til å bruke hodet og finne løsninger som fungerer innenfor de hovedverdier som gis i Bibelen. Men samtidig må det være lov å bruke hodet også den andre veien. Hvorfor endte vi opp med akkurat de løsningene vi har i dag? Var det bevisst? Hva mistet vi på veien? Er det noen bivirkninger? Hvorfor bor predikanter på hotell?
Kommentarer