mandag 27. juli 2009

Enevald Flåtens nye syn på menighet: 1) Åpne hjemmene. 2) Det er lov å si at man er sliten. 3) Mer demokrati.

Ikke følg blindt en pastors visjon. Dette sier Enevald Flåten nå. Han var leder for antagelig Norges største enkeltmenighet med 3000 medlemmer i Bergen i en retning innen kristendommen som kalles trosbevegelsen. Der er det gjerne en sterk leder på toppen som har en visjon alle må følge.

Folk begynte å protestere på lederstilen til Flåten, det hele endte i kaos og krangel. Flåten måtte gi seg og mange medlemmer forsvant. Tre år senere intervjues han av Andy Glandberger.

Flåten har snudd 170 grader rundt og er nå mot megakirker.

Som så mange andre pastorer prekte Flåten om relasjoner samtidig som stormenighetens rammer og kultur ga for lite rom for relasjoner. Nå har Flåten selv åpnet hjemmet sitt og kan leve ut det han egentlig prekte om. Han har også forlatt en teologi og menighetskultur der det var for lite rom til å kunne vise svakhet.

I intervjuet forteller han at det var ingen (les: få) som tok kontakt da han lå nede for telling. Han virker overrasket over dette, men dette er nok ganske vanlig i tradisjonelt menighetsliv der man legger tyngdepunktet på kirkescenen og i aktivitetene. Ordningene påvirker holdningene. Man er mest interessert i folk når de befinner seg i en av menighetens aktiviteter.

På en måte oppsummerer Flåten det noen få bloggere i Norge og Sverige har hevdet i flere år, deriblant jeg selv: Pastorene har for mye makt, det er viktig med relasjoner, hjemmene gir gode rammer for menighetsliv, det må være rom for å være sliten eller svak, det er bra å spise sammen, det bør bli mindre organisasjon og mer organisme, osv.  

Jeg har skrevet mange ganger at det er plass til både små og store samlinger, men at tyngdepunktet må ligge i de små. Det virker som om Flåten nå prioriterer på samme måte. Hvis ikke de små samlingene fungerer, vil heller ikke de store fungere, sier han. Han går faktisk så langt som å bruke ordet organisme som mål også for de store samlingene.

Jeg kjenner ikke Flåten eller menigheten i Bergen, men jeg tror hovedutfordringene i tradisjonelt menighetsliv er ganske like enten man snakker om trosbevegelse, pinsebevegelse eller Den norske kirke:

  • Det er for lite rom for kjærlighet i samlingene og aktivitetene
  • Det allmenne prestedømme blir ikke godt nok utløst i dagens menighetsmodell 

Løsningen er etter min mening at kristne begynner å åpne hjemmene sine for å dele måltid og ha samlinger der man kan støtte hverandre, slik de første kristne gjorde. Det er nettopp dette Flåten nå oppfordrer folk til. Så langt setter han ikke noen krav om at de som åpner hjemmene er nødt til å styres fra en stormenighet eller at man er nødt til å ha gått pastorskole eller noe slikt. Han sier bare at det er fint hvis ”noen” åpner hjemmet.

Hvem blir neste pastor eller prest som oppfordrer til dette? Må man som Enevald Flåten trøkkes helt ned og nesten dø to ganger før man går inn for enkle samlinger i hjemmene?

DEN KARISMATISKE KARUSELLEN

  • Alltid være på topp
  • Alltid leve i seier
  • Alltid ha den rette bekjennelse
  • Alltid proklamere uansett situasjon
  • Aldri kunne si at man har det vondt eller er svak eller at noe vanskelig
  • Alltid vise et seirende ytre mens det gjerne gråter på innsiden

Slik definerer Enevald Flåten den karismatiske karusellen. Han kritiserer den kristendommen han sto for, men nå har han snudd. Han har ikke bare gått fra å være toppleder i en menighet på 3000 til å bli husvert for 30 personer, men han har også endret verdier. Fellesskap og muligheten til å hjelpe hverandre, er viktigere nå. Han smiler og blir engasjert når han i intervjuet forteller om hussamlingene der den lille flokken spiser sammen.

Flåten er en gründer, og gründere ønsker å bygge, det skal bli spennende å se om han finner en modell der han kan utøve sitt gründerengasjement samtidig som det han nå har oppdaget om relasjoner og hjemmesamlinger, kan beholdes. Mitt syn har i flere år vært at man bør skille mellom menigheter og kristne organisasjoner, det er en grei løsning. ”Den karismatiske karusellen” kan nemlig omskrives til å gjelde kristne organisasjoner. Når man skal bygge noe stort, leter man fort etter de sterkeste i flokken, de svake og slitne blir nedprioritert. Vi må sikre at kristne i hvert fall ett sted slipper unna press og perfeksjonisme. Det gjør man ved å legge tyngdepunktet i husmenigheter. Der er det ikke mye som skal bygges, bortsett fra å bygge hverandre. Resten kan være en bonus, slik som store samlinger og kristne organisasjoner.

EN DEL SPØRSMÅL GJENSTÅR

Flåten sier i intervjuet: ”Jeg tror på å være en del av en lokal forsamling. Men jeg er like mye del av forsamlingen om jeg er i hjemmet. Hvis man ser på den første kristne menighet, så var det jo hjemmene som var kjernen og sentrum i det hele. Altså, de underviste på tempelplassen, de hadde felles bønn, osv, men man må ikke sette det ene opp mot det andre.”

Flåten har rett i at man ikke kan sette det ene opp mot det andre. Men det poenget mener jeg gjelder definisjonen ”hva er menighet?” Paulus kaller det menighet enten det er snakk om husmenighet, alle kristne i en by eller alle kristne i verden. Det er altså en organisk definisjon, ikke en organisatorisk. Likevel må man sette det ene opp mot det andre når man skal prioritere (velge tyngdepunkt) for menighetslivet i praksis. Og det er nettopp det Flåten likevel gjør, slik jeg forstår ham. Han peker ekstra på de små samlingene. Og det er slik jeg også forstår NT.

Det gjenstår noen spørsmål før Flåtens syn er fortalt helt ut. Hva mener han om hyppigheten av storsamlinger? Hva mener han om koblingen (organiseringen) mellom små og store samlinger? Hva mener han er pastorens rolle? Hva mener han med ”lokal forsamling”? Hva er det menigheter skal ta seg av og hva er det kristne organisasjoner skal ta seg av? Det er ikke sikkert jeg er enig i alt. Men jeg synes det er flott med Flåtens nye tyngdepunkt der enkeltmennesker og fellesskap settes høyere.

FIKK PANIKK

Man kan skrive metervis med kommentarer til dette intervjuet. Flåten sier for eksempel: ”Jeg fikk panikk da jeg skulle på kristent møte”. Han virker overrasket. Visste han ikke om folk som opplever det på samme måte? Opplevelsen av et kristent møte kan visst være ganske forskjellig avhengig av om man møte etter møte står på kirkescenen eller om man sitter i benkeradene. Og de som forlater menighetene blir ikke kontaktet, derfor kjenner ikke pastorene til deres opplevelser, og pastorene kjører på videre som om ingenting har hendt. 

Det er virkelig på tide med et total skifte av paradigme: Ikke megakirker, men husmenigheter. Ikke superpastorer, men venner. Ikke kirkescener, men måltidsfellesskap. Ikke prekemonopol, men samtaler og frie innslag. Pluss alle de andre poengene jeg har skrevet om i flere år nå. 

14 kommentarer:

Ruben sa...

Bra artikkel. Veldig intressant at Eneveld har tatt en slik rettning, men samtidig tror jeg det fallt seg naturlig. Når ens "vanlige" kirkefelleskap ikke vil ha en lenger, så skaper det sår, blande følelser og en fobi mot å besøke slike store settinger.

Allikevel vil man fortsette å praktisere sin tro. Da blir det naturlig å samles hjemme, med vennskap som basis. Man begynner med det grunnleggende ... men betyr det at han ikke vil gå videre å bygge opp en større kirke?

Jeg tror ikke Enevald har tenkt like mye igjennom HVORFOR han har valgt en slik modell han nå lever ut. Flere steder i intervjuet snakker han jo om lederteam, megakirker osv. Hans engasjement i sin husforsamling er nok først og fremst et resultat som dekker et behov og ikke nødvendigvis et veldig gjennomtenkt valg.

Det hadde vært veldig intressant å samtalt mer grundig med Enevald om verdier og konsekvenser man må ta med i beregningen når man samles i små felleskap.

Folk flest er positive til å ha kristen felleskap hjemme. De som starter på denne måten opplever somregel en stor velsignelse ved det enkle felleskapet (alá NT). Men pga manglende samtaler og bevisstgjøring på verdigrunnlaget, ender det alt for ofte opp med besluttninger om å leie / kjøpe forsamlingslokale, insette en pastor osv - når veksten kommer.

Med andre ord; dette er en viktig debatt som fortjener å få større plass blant "vanlige" kristne idag!

Are Karlsen sa...

Vi har sett mange eksempler på husmenigheter som bare er en startfase på veien mot en tradisjonell menighet.

Husmenigheten er da ikke noe mål i seg selv, kun ett redskap for å oppnå "the real thing", en menighet som er stor nok til å samles foran en prekestol.

Anonym sa...

Var vel å "analysere" ihjel et åpenhjertig intervju. Lager nesten doktriner av utalelsene.
Og så det mest patetiske .."Pluss alle de andre poengene jeg har skrevet om i flere år nå. " - så flink du er! :-/ blah...

Ruben sa...

Synes Sjur har gjort en grundig jobb med å analysere samtalen utifra hans perspektiv.

Om du ikke kan akseptere at folk resonerer rundt Bibelens skrifter, så kan jeg forstå at du irriterer deg over alle poengene Sjur har skrevet om de siste årene. Selv er jeg en tilhenger av å granske ordet med iver og med et åpent sinn, slik menigheten i berøa gjorde.

Et forslag; når du velger å fremføre kritikk mot andre brødre, så gjør det med en konstruktiv tone og respekt for andres bruk av tid og krefter.

Anonym sa...

Flott med Enevalds refleksjoner rundt praksis av egen lederskapsstil og struktur - klok av skade. MEN - ingen av oss har lært noe før det blir endring i praksis. Skal bli spennende å se i tiden som kommer...

Haavard sa...

Ser at Enevald har endret seg fra det ekstreme pastorstyrt synet til kanskje en annen form for pastorstyring. Han nevnte at i begynnelsen av en menighetsplanting må en gi delegering og si sånn og sånn. Er bra at enkelte kan delegere. Spørsmålet blir når vedkommende eventuelt hører fra Gud hva som bør gjøres. Da må det gis rom for å prøves av andre.

1 Tessalonikerbrev 5:20-21 20 Ringeakt ikke profetisk tale, 21 men prøv alt, hold fast på det gode.

Jeg lurer også på om Enevald mener at hvis det skulle være uenighet i en sak, da måtte han ha siste ordet til slutt.

Det er også pastorstyrt.

Hvis en ser på eksempler fra det Nye Testamente:

Apg 15:22 Da vedtok apostlene og de eldste sammen med hele menigheten...

Apg 15:28 For Den Hellige Ånd og vi har besluttet...

Ett brett lederskap slik jeg ser det.

Selvfølgelig er det Gud som skal ha siste ordet, og hvis Gud har talt gjennom ett menneske vil dette også kunne bekreftes av flere andre, ihvertfall 2 eller 3 personer.

Sjur Jansen sa...

Kan noen nevne en eneste pastor med navn fra NT? Altså et navn i NT der ordet pastor er koblet til personen. Kan noen så nevne noen eksempler på hvilke menighetsbeslutninger denne pastoren tok?

De gangene for eksempel personer ble utsendt, ser vi i NT at det var etter en slags organisk innfallsmetode:

• Vanlige kristne (ikke et eldsteråd) tok selv initiativ til å reise rundt omkring i en slags misjons- og evangelisttjeneste.

• Jerusalemmenigheten (ikke et eldsteråd) sendte Barnabas til Antiokia

• Barnabas (ikke et eldsteråd) sendte seg selv videre til Paulus

• Noen kristne i Antiokia (ikke et eldsteråd) sendte penger til et katastrofeområde

• Misjonærteamet (ikke et eldsteråd) sendte Paulus til kysten

• Den hellige ånd (ikke et eldsteråd) sendte Ananias til Paulus

• Noen kristne menn (ikke et eldsteråd) sendte Paulus til Tarsos

• Peter (ikke et eldsteråd) sendte et helt gravfølge ut av et hus

• Menigheten (ikke et eldsteråd) sendte Paulus og Barnabas fra Antiokia til Jerusalem

• Et kjempeseminar (ikke et eldsteråd) sendte Barnabas, Paulus og andre ut av Jerusalem. Riktignok var eldste involvert, men det
var sammen med mange andre.

• Den hellige ånd (ikke et eldsteråd) sendte Filip og Timoteus, Paulus osv

• Paulus (ikke et eldsteråd) sendte seg selv ut for å besøke nyetablerte menigheter

Jeg tror ikke det var pastorstyrte eller eldsterådstyrte menigheter blant de urkristne. Vi må se for oss en helt annen type menigheter enn dagens menigheter der man har en haug med aktiviteter og avdelinger samlet under samme paraply, noe som fremtvinger en tanke om at det er nødvendig med en toppleder og et styre.

Den gangen møttes de kristne i hjemmene for å bygge hverandre. Å mene at det skal være obligatorisk toppleder i slike samlinger, er like fremmed som å si at det er nødt til å være en toppleder som kan ta viktige beslutninger når venner spiser middag sammen.

Haavard sa...

Bra presisering Sjur, det var hele menigheten i samsvar med Den Hellige Ånd som styrte. Eller Den Hellige Ånd sendte den enkelte ut. Eller noen bestemte for å sende ut. Vi får prøve å holde unna "pastoren" og "de eldste" fra styringen alene.

Et annet spørsmål: Når det gjelder Timoteusbrevene og Titusbrevet vet jeg disse brevene blir kalt de pastorale brevene. Og dette er et argument for noen, de ble skrevet til pastorer, nemlig Timoteus og Titus.
Når jeg leser om Timoteus og Titus i NT blir de beskrevet som medhjelpere til Paulus. De hadde kanskje en slags apostelfunksjon og fungererte som en hyrde på den måten. Men å si at de er pastorer blir kanskje spekulativt?

Sjur Jansen sa...

Det står ikke i NT at Timoteus og Titus var pastorer, heller ikke biskoper som noen hevder.
 
Timoteus kalles i NT:
• Disippel
• Evangelist
• Apostel
• Medarbeider (synergos)
• Kristi Jesu tjener
 
Titus kalles i NT:
• Bror
• Partner (koinōnos)
• Medarbeider (synergos)
 
De kalles altså ikke medhjelpere, men medarbeidere.
 
Her er de andre som kalles medarbeidere i NT:
• Evodia (kvinne)
• Syntyke (kvinne)
• Klemens
• Filemon
• Markus
• Aristarkus
• Demas
• Lukas
• Titus
• Epafroditus
• Timoteus
• Urbanus
• Priska (kvinne)
• Akvilas
 
Synergos betyr at man er på samme hierarkiske nivå. For å fjerne all tvil, så settes ordet synergo (medarbeider) som det motsatte av å sjefe i denne bibelsteksten:

"For vi vil ikke være herrer (kyrievomen) over deres tro, men medarbeidere (synergoi), så dere kan finne gleden. I troen står dere allerede støtt.» (2. Kor 1:24)

Det er, så langt jeg kan se, kun Markus som en gang kalles for noe som kan forstås som et hakk ned hierarkisk. Dette gjelder den første misjonsturen til Paulus og Barnabas der Markus blir med som medhjelper/tjener (hypēretēs) (Apg 13:5).

Senere kalles Markus for medarbeider (synergos) slik som de andre, men på denne første misjonsturen står det i avsnittet foran at Den hellige ånd hadde bedt Barnabas og Paulus ta oppdraget, og da gjetter jeg at det var de to som tok initiativene langs reisen, mens Markus støttet dem.

Jeg går inn for ikke-hierarki blant kristne, men jeg mener ikke at det skal være forbudt å ta initiativ eller å støtte andres initiativer.

Å støtte andres initiativer, altså å la dem lede i avgrensede prosjekter, er noe ganske annet enn å gå inn for obligatorisk religiøs rangorden, monopoler, gjennomskjæringsrett og lederskap i menigheter.

PS: Markus kalles også Johannes.

Anonym sa...

NBK Apg 19:22 Han sendte da to av sine medhjelpere (diakonuntån), Timoteus og Erastus, til Makedonia. Selv ble han enda en tid i Asia.

Her er diakonuntån brukt av det greske ordet diakoneå som betyr å tjene. I den verb formen som er brukt i dette verset betyr det bokstavelig "tjenende til ham" (Paulus).
NBK (Norsk Bibel Konkordant) har valgt ordet medhjelper i dette verset. Flere engelske oversettelser har valgt "ministering" eller "helpers" som NIV har valgt.
Jeg tror ikke det betyr at de var noe lavere rang. Men at de tjente i lag med Paulus (til Paulus' initiativ).

Ellers er synergos brukt når det snakkes om Timoteus. På engelsk blir dette som regel oversatt fellow-workman,workfellow eller fellow worker når det er snakk om Timoteus som en medarbeider (synergos). Medarbeider er nok mer presist i forhold til medhjelper.

Takk igjen for mye nyttig info.
Kan kanskje konkludere med at det finnes mange bra initiativ, så lenge det ikke kreves eller lurer deg til å gjøre det.

Sjur Jansen sa...

Jeg er enig i din forståelse av Apg 19:22. Samtidig må man få med seg at også Paulus støttet andres initiativer (eller man kan si: Paulus underordnet seg):

• Barnabas tar Paulus med til apostlene. Apg 9:27.
• En gruppe kristne sender Paulus til Cæsarea og Tarsos. Apg 9:30.
• Barnabas henter Paulus i Tarsos og tar ham med til Antiokia. Apg 11:25
• Noen brødre sender Paulus til kysten. Apg 17:14.
• Noen personer velger ut Paulus (utpeker/innsetter/velger/får i stand) og frakter ham til Athen. Apg 17:15.
• Noen brødre sender Paulus til Berøa. Apg 17:10.
• Noen kristne ber Paulus frakte penger til fattige. Apg 11:30.
• En menighet sender Paulus til Jerusalem. Apg 15:2-3.

Man kan kanskje kalle det vekslende lederskap eller vekslende initiativ.

Mitt syn er at NT sier dette:
• Det ok å ta initiativ, og det er ok å støtte andres initiativ
• Ingen skal ha monopol på å ta initiativ
• Det skal ikke være religiøs rangorden, eneretter eller maktbruk
• Når det er samling, skal alle kunne komme med innslag, uten å bli silt av en møteleder som har lagt et program
• Det er viktig å bygge hverandre, små samlinger med måltid og samtaler gir gode rammer for dette
• Beslutninger som gjelder de som er sammen, tas i fellesskap
• Det er ikke nødvendig med eldste eller diakoner for å kalle noe en menighet, men man kan velge slikt hvis man vil
• Hvis man velger noen til tjenester, skal man ikke gi dem makt over menigheten
• Mange i NT er i tjeneste uten å være valgt av andre
• De som er i tjeneste, skal klare seg selv så langt som mulig. Men havner man i fengsel eller trøbbel, eller trenger en seng eller mat, så ta gjerne i mot hjelp fra andre.

Kort sagt: Man kan organisere seg slik venner gjør. Jeg hjelper gjerne en venn som tar et initiativ, men jeg mener det er feil å velge en toppsjef (eller et styre) i venneflokken som skal ha enerett til å snakke og bestemme hver gang venneflokken møtes.

Haavard sa...

Her kommer det frem mange nyanser. Det jeg ser, er friheten vi har ovenfor hverandre, tjene og løfte opp hverandre. Dette med å lytte til hverandre og å forsøke å forstå andres meninger. Samtidig skal en også si hva en selv mener. Dette med å ha åpne og ærlige relasjoner, møte hverandre med respekt selv om en skulle være dypt uenige.

Jeg lurer på dette verset i Titus.

Titus 1:5 Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå stod igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.

Kan nesten høres som et krav, men regner med at Titus gjør dette frivillig.
Tenker på i begynnelsen av vers 4: Titus 1:4 til Titus, min ekte sønn i vår felles tro:

Min ekte sønn, høres nesten ut som Titus er under veiledning. Det trenger ikke være negativt og Titus er kanskje takknemlig for det. Titus trengte Paulus' støtte. Og som du skrev, av og til var det andre som sendte Paulus vekk, med andre ord, fortalte hva han skulle gjøre.

Det er vel her vi har et slags vekslende delegering av hvem som delegerer.

Denne måten å gjøre det på er fjern fra det tradisjonelle hierarkiske systemet. Vi har en vei å gå for å rydde vekk gamle tankebygninger.
Hva hviler tyngst spør jeg? Tradisjonen eller det som står i Guds ord når det gjelder de første kristne.

Tror kanskje flere kan være skeptiske med ikke-hierarki fordi det er en ukjent måte å tenke på og hvordan dette vil fungere i praksis.

Uansett, litt etter litt tror jeg dette kan modnes frem.

Sjur Jansen sa...

Haavard, jeg kan ikke gresk, men jeg pleier å sjekke nettbibler der man kan klikke på hvert greske ord i teksten og få frem betydningene. «Jeg lot deg bli igjen» kan også oversettes «jeg forlot deg».

Ordet som er oversatt til «pålegge» på norsk, er det greske ordet diatasso. Det brukes ikke bare om å bestemme, men også om å «få på plass», eller om engler: «gitt ved engler». Men i sum ser det ut til at Paulus er motoren her og har initiativet, og at Titus hjelper Paulus.

"Min ekte sønn" og lignende begreper betyr visstnok hvem som overbeviste hvem til å bli kristen. Jeg husker ikke akkurat nå hvor jeg har lest det.

Titus-teksten må sammenlignes med hva som står om Apollos. Paulus forsøkte å overbevise Apollos om å reise til Korint, men Apollos ønsket ikke dette. Implisitt viser teksten at alt er frivillig, og at Paulus ikke har en religiøs posisjon til å beordre.

«Når det gjelder vår bror Apollos, har jeg bedt ham inntrengende om å reise til dere sammen med de andre søsknene våre. Men han er slett ikke villig til å reise nå; han kommer så snart han får anledning.» 1. Kor 16:12

Det samme gjaldt da Markus ikke lenger ville være hjelperen til Barnabas og Paulus på den første misjonsreisen. Han hoppet av reisen, men det gis ingen hint om mulige religiøse hierarkibetingelser i teksten. Paulus bruker ingen religiøse argumenter for å holde Markus fast. Han sier ikke «Guds ordninger er at apostler skal være toppledere som andre kristne må adlyde». At Paulus blir sur, er en annen sak.

Det er mulig Markus hadde gitt et løfte og brøt det. Det er også mulig at Paulus og Barnabas endret reiserute og Markus hoppet av fordi risikoen for landeveisrøvere ble større. Jeg aner ikke, historien sier ikke noen hvem som hadde skylda for bruddet.

Konklusjonen er at det er greit å ta et initiativ, og det er greit å støtte et initiativ, og det er greit å hoppe av et initiativ. Hvis man støtter et initiativ, lar man initiativtageren lede inntil videre. Men lederskapet er en tynn konstruksjon, for vi ser jo at Paulus ble sendt hit eller dit av andre.

Når det gjelder Titus og eldste "i hver by", må man sammenligne med de andre misjonsreisene til Paulus (og Barnabas) der de motiverte frem eldste i bare noen av byene der det var kristne.

Mitt syn er at eldste er husverter. Når alt går av seg selv fordi noen allerede har tatt initiativ til å samle flokken jevnlig hjemme, da er det ikke nødvendig å velge noen til å være eldste.

Anonym sa...

hvorfor ikke:)