BYGGE MENNESKER

I Kongsberg finner du Åsen Frikirke som er tilknyttet den lutherske Frikirken . Da flokken vokste for noen år siden, skaffet de seg et forsamlingslokale. Men etter hvert oppdaget de at noe organisk hadde forsvunnet på veien. Derfor kvittet de seg med lokalet og opererer nå i to hjem.  Dette er den første menigheten i Norge jeg har hørt om som i nyere tid har gått fra kirkelokale til husmenigheter. Vet du om flere, som kom gjerne med eksempler.

 Når flokken er såpass liten, er det altså ikke helt umulig å gjøre radikale valg. Verre er det når en menighet har lang historie og består av mange ulike aktiviteter. I slike tilfeller er det vanskeligere å gjøre endringer i samlet flokk. 

 Hjemmesamlingene i Åsen Frikirke kaller de for huskirker. Det er liturgiske innslag og man bruker ordet gudstjeneste når man er sammen. Etterpå er det kirkekaffe. I tillegg har de på andre dager noe de kaller for livsnære grupper, her er det enda mer plass til samtaler.
 Geir Øystein Andersen e...

I Norge er det mange kristne som har gitt opp tradisjonelt menighetsliv. Menighetslivet i disse miljøene har gjerne tyngdepunktet i søndagens gudstjeneste, akkurat når menighetslederen holder sin preken. En undersøkelse viser at pinsevenner kjeder seg i gudstjenestene. Antagelig er det samme tilfelle i Den norske kirke. Samtidig er det ofte mange aktiviteter i slike miljøer, og dette krever mange frivillige. Jeg er redd man da ofte får verdi ut fra den arbeidskraften man er, og ikke ut fra at man er et menneske. De viktige hverandreverdiene blir nedprioritert. Noen huker tak i deg på vei ut for å spørre om du kan spille piano eller ordne mikrofoner, men det er sjelden folk spør hvordan du har det.

 Selvsagt er det ikke slik over alt. Jeg snakker om gjennomsnittsmenigheten i Norge.

 Til alle som har gitt opp og sitter hjemme, så er mitt råd: Bli hjemme. Det er tungt å endre rammene radikalt i tradisjonelle menigheter. Invitér heller noen kristne venner til enkle samlinger hjemme....

I to uker er jeg gjesteskribent på Vårt Lands debattsider på nettet. Her er lenke til mine artikler der: http://www.verdidebatt.no/urmenighet/#list

Det er nesten ikke ende på hierarkiske etasjer i enkelte av de tradisjonelle kirkesamfunnene. Vet du hva en akolytt er? I dag leste jeg et katolsk menighetsblad som omtalte akolytter. Akolytt er langt ned på stigen, en slags gudstjenesteassistent. Akolytten assisterer diakonen og presten, og får lov til å tenne stearinlysene ved alteret.     Jeg er ikke i mot at man kan dele på oppgavene når man er sammen. Men jeg mener det er feil med religiøst hierarki. Akolytten gis for eksempel ikke lov til gi en såkalt ”sakramental velsignelse” av nattverden, det er noe som må gjøres av folk lenger opp i det katolske hierarkiet før nattverden kan deles ut. Hierarkiet uttrykkes altså med forbud og monopoler; kun noen få i menigheten har lov til ditt eller datt.   I katolske menigheter fins gjerne også en tjeneste som heter lektor. Han kan lese fra Bibelen i liturgiske forsamlinger. Men så kommer det: lektoren får ikke lov til å lese fra evangeliene i Bibelen, i følge dette menighet...

I to uker fra mandag har jeg blitt invitert av Vårt Land til å være gjesteskribent på nettsidene deres i forbindelse med at jeg er aktuell med den ferske boken "Fra urmenighet til scenekirker" . Vårt Lands debattsider heter verdidebatt.no

Skal jeg forklare mitt menighetssyn veldig kort, sier jeg ”ikke-hierarkisk husmenighet” . Men to ord kan ikke beskrive alt. Jeg mener ikke at det er en kristen plikt å samles i hjemmene. Det er ikke det som menes med husmenighet.   Utgangspunktet til et kristent menighetsliv er å finne i de verdiene eller oppfordringene som kommer frem i NT. For eksempel oppfordringen om at vi skal bære hverandres byrder. Skal det være mulig å bære hverandres byrder, er man nødt til å åpne for at alle kan kunne si noe når det er samling. Og man må ha tid til hverandre.   Har man en streng liturgi med preken og fellessanger, har man ikke åpnet for at det skal være mulig å bære hverandre byrder.   Man kan alltids hevde at alle kjærlighetsoppfordringene i NT ikke skal gjelde i samlingen, men kun utenfor. Men da mener jeg bevisbyrden ligger hos dem som mener dette. Det opplagte må være at de kristne verdiene skal leves ut når kristne er samlet. Dette støttes av at dagens gudstjenester ikke fi...

For snart et år siden, altså i 2009, ble min venn Are Karlsen intervjuet av Andy Glandberger om husmenigheter. Intervjuet kan du se her på bloggen til Glandberger.

Min venn Are Karlsen skriver om boken min her . I en annen artikkel skriver han om Vårt Lands omtale av boken min her .  Det var Are som for noen år siden nevnte ordet husmenighet for meg. Jeg var først skeptisk, men min egen grundige analyse av tradisjonelt menighetsliv førte meg etter hvert til samme konklusjon som den Are hadde kommet frem til. Jeg ser at enkelte misforstår og tror at jeg mener det er en kristen plikt å samles i hjemmene. Men det er ikke det som menes med ikke-hierarkisk husmenighet. Ordene står for verdiene som ligger under, for eksempel at man i NT oppfordres til å undervise hverandre og bære hverandre byrder, og at alle kristne anses som prester slik at ingen har religiøse monopoler til å døpe eller lignende. Samtidig vil det selvsagt være noen som er flinkere til å undervise enn andre, og noen er mer omsorgsfulle enn andre, det er ulike gaver i menighetslivet. Men å ha en gave betyr ikke at man har rett til å være sjef over de andre.