I Kongsberg finner du Åsen Frikirke som er tilknyttet den lutherske Frikirken. Da flokken vokste for noen år siden, skaffet de seg et forsamlingslokale. Men etter hvert oppdaget de at noe organisk hadde forsvunnet på veien. Derfor kvittet de seg med lokalet og opererer nå i to hjem.
Dette er den første menigheten i Norge jeg har hørt om som i nyere tid har gått fra kirkelokale til husmenigheter. Vet du om flere, som kom gjerne med eksempler.
Når flokken er såpass liten, er det altså ikke helt umulig å gjøre radikale valg. Verre er det når en menighet har lang historie og består av mange ulike aktiviteter. I slike tilfeller er det vanskeligere å gjøre endringer i samlet flokk.
Hjemmesamlingene i Åsen Frikirke kaller de for huskirker. Det er liturgiske innslag og man bruker ordet gudstjeneste når man er sammen. Etterpå er det kirkekaffe. I tillegg har de på andre dager noe de kaller for livsnære grupper, her er det enda mer plass til samtaler.
Geir Øystein Andersen er pastor for de to huskirkene. Mitt inntrykk etter å ha møtt ham er at han har en organisk og ikke-hierarkisk holdning til tjenesten. Sammen med noen andre inviterer han også til fellessamlinger i metodistkirken der man ikke har et strengt program som skal følges.
Selv om man har man lagt tyngdepunktet i husmenigheter, er det ikke noe i veien for å ha storsamlinger. Jeg mener storsamlinger kan komme i gang på ulike måter:
Historien gjentar seg altså, hussamlinger og bygging av tradisjonelle lokaler er ikke noe nytt. Men Åsen Frikirke har vist at det går an å tenke annerledes. Selv med tilhørighet til et tradisjonelt kirkesamfunn, og med tradisjonelle strukturer i bakgrunnen slik som eldsteråd og formelle medlemskap, har man valgt et utradisjonelt tyngdepunkt i hjemmene, med organiske storsamlinger som bonus hver tredje uke.
Dette er den første menigheten i Norge jeg har hørt om som i nyere tid har gått fra kirkelokale til husmenigheter. Vet du om flere, som kom gjerne med eksempler.
Når flokken er såpass liten, er det altså ikke helt umulig å gjøre radikale valg. Verre er det når en menighet har lang historie og består av mange ulike aktiviteter. I slike tilfeller er det vanskeligere å gjøre endringer i samlet flokk.
Hjemmesamlingene i Åsen Frikirke kaller de for huskirker. Det er liturgiske innslag og man bruker ordet gudstjeneste når man er sammen. Etterpå er det kirkekaffe. I tillegg har de på andre dager noe de kaller for livsnære grupper, her er det enda mer plass til samtaler.
Geir Øystein Andersen er pastor for de to huskirkene. Mitt inntrykk etter å ha møtt ham er at han har en organisk og ikke-hierarkisk holdning til tjenesten. Sammen med noen andre inviterer han også til fellessamlinger i metodistkirken der man ikke har et strengt program som skal følges.
Selv om man har man lagt tyngdepunktet i husmenigheter, er det ikke noe i veien for å ha storsamlinger. Jeg mener storsamlinger kan komme i gang på ulike måter:
- Noen husmenigheter går sammen om en fellessamling.
- Enkeltpersoner, slik som Geir Øystein Andersen, inviterer til fellessamling.
- Husmenigheter kobler seg på storsamlingene i tradisjonelle menigheter .
Historien gjentar seg altså, hussamlinger og bygging av tradisjonelle lokaler er ikke noe nytt. Men Åsen Frikirke har vist at det går an å tenke annerledes. Selv med tilhørighet til et tradisjonelt kirkesamfunn, og med tradisjonelle strukturer i bakgrunnen slik som eldsteråd og formelle medlemskap, har man valgt et utradisjonelt tyngdepunkt i hjemmene, med organiske storsamlinger som bonus hver tredje uke.
Kommentarer