Oppfatningene om hva en prestetjeneste bør går ut på, det vil si om presten skal være en tjener eller en leder, sprikte på et presteseminar nylig:
- Presten har et tydelig lederansvar for hele menigheten (leder)
- Presten skal ikke være autoritet som lager skille mellom seg selv og menigheten (tjener)
- Presten skal være samarbeidspartner (tjener)
- Presten har et tydelig lederansvar for personalet (leder)
- Presten skal ydmykt ta i mot fra sine venner (tjener)
- Presten har et tydelig administrativt lederansvar (leder)
- Presten skal være villig til å lære (tjener)
- Presten skal være en lyttende seremonimester (leder)
- Presten skal være en del av fellesskapet (tjener)
- Presten skal be mye (tjener)
- Presten skal lytte, også til folk fra andre kirkesamfunn (tjener)
- Presten skal få plass til sjelesorg i gudstjenesten (tjener)
- Presten skal være glad i mennesker (tjener)
- Presten skal respektere at ting tar tid (tjener)
- Presten skal forebygge konflikter (tjener)
- Presten skal ta utgangspunkt i de begrensede lokale ressurser (tjener)
- Presten skal inspirere (tjener)
- Presten skal være en venn (tjener)
Det doble budskapet er at presten skal være en tydelig leder samtidig som presten ikke skal være autoritær.
Mange av prestens oppgaver er tjeneroppgaver som man ikke behøver å være leder for å utføre. Man behøver ikke være leder for å være en venn, for å inspirere, for å respektere at ting tar tid, for å be mye, for å være en samarbeidspartner osv. Men hvis man skal være seremonimester eller en tydelig administrativ leder, da må man være, ja, nettopp leder. Da kan man gi ordrer, ha monopoler og ha gjennomskjæringsrett.
Jeg forstår ikke kommentarene som kom på dette seminaret. Hvis det er et ideal at presten ikke skal lage et skille mellom seg og menigheten, hvorfor står da prestene med prestedrakter og har nær monopol på å preke? Eller hvis det er et ideal at presten skal være en venn, hvorfor har man da gudstjenester hvor det er vanskelig å snakke sammen?
La meg sortere listen på en annen måte slik at den passer til et menighetsliv der alle kristne er prester slik apostelen Peter oppfordret til. De første kristne hadde ikke prester, men alle kristne var på samme plan med de ulike gaver hver og en hadde. De møttes i hjemmene rundt et måltid. Alle kunne komme med innslag. "Presten" var en omsorgsfull husvert. Oppfordringene gjelder altså alle i menigheten:
- Be mye
- Gi plass til samtale når dere er sammen
- Vær glad i mennesker
- Lytt, også til folk som tenker litt anderledes enn deg
- Respekter at ting tar tid
- Forebygg konflikter
- Husk at lokale ressurser er begrenset
- Vær inspirerende hvis du har krefter
- Vær en venn
- Vær en samarbeidspartner
- Ta i mot tips og rettledning fra venner, vær villig til å lære
- Ikke blås deg opp
- Delta i fellesskapet
- Bygg bro om nødvendig
Seminaret het "Presterolla - tradisjon, forventning, forandring". Hvis prestene virkelig er villige til å ta teologien fra bunnen av, og sjekke hva NT sier om "prester", da burde de kutte ut det doble budskapet, og holde seg til tjeneroppfordringene.
Poenget mitt er å motivere til bedre plass for det allmenne prestedømme og til kjærligheten. Da må presterollen endres fra seremonileder til husvert.
Hvorfor skriver jeg om dette? Tror jeg virkelig at det er mulig å gjøre om Den norske kirke til ikke-hierarkiske hussamlinger? Nei, tradisjonene er så tunge at det tror jeg ikke vil skje på én generasjon. Men: det kan hende at folk som har forlatt kirkene kan få en tankevekker når de leser at det originale menighetslivet hadde andre rammer. Kanskje ser de en mulighet til å bli med i et menighetsliv på nytt. Og: Kanskje Den norske kirke i det minste kan endre noe?
Kommentarer