Det er alltid litt pussig å lese om kristne ledere som vil samtale når de møtes. Det er selvsagt normalt å snakke sammen, det er ikke det jeg mener. Det rare er at de plutselig krever andre rammer enn når de selv er ene-leder og har snakkemonopol i menighetens samlinger.
Når ulike kristne ledere samles, er det visstnok ikke noe uoverkommelig problem at de har ulike teologiske syn, for de møtes på en ganske ikke-hierarkisk måte seg i mellom, ingen skjærer over de andre, man respekterer hverandre og gir hverandre snakketid.
Samtidig mener de at andre kristne ikke klarer det de selv klarer, nemlig å oppføre seg høflig når man møtes. Ledere mener at en ikke-hierarkisk ramme som fungerer når de selv møtes, ikke vil fungere når "vanlige" kristne møtes seg i mellom. Da er det liksom tvingende nødvendig at en leder skjærer gjennom.
Jeg forstår ikke dette. Hvis lederne klarer å treffes på en ikke-hierarkisk måte, så kan vel også andre møtes på en slik måte? Hva med litt samtale i gudstjenesten?
Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon ha et seminar i høst. Overskriften er "Den gode samtalen om ledelse i fremtidens kirke". Dette er et eksempel på at ledere gjerne vil samtale.
En av setningene i seminaromtalen lyder: "De fleste er enige om at man i fremtidens kirke skal arbeide seg fram mot en enhetlig ledelse, men hva betyr det, og hvordan og hvem skal den lederen være?"
Dette viser et ønske om enda mer pyramideform i menighetslivet. Man snakker om lederen i entall, en toppleder. Jeg tror det er bedre å gå den andre veien.
Når ulike kristne ledere samles, er det visstnok ikke noe uoverkommelig problem at de har ulike teologiske syn, for de møtes på en ganske ikke-hierarkisk måte seg i mellom, ingen skjærer over de andre, man respekterer hverandre og gir hverandre snakketid.
Samtidig mener de at andre kristne ikke klarer det de selv klarer, nemlig å oppføre seg høflig når man møtes. Ledere mener at en ikke-hierarkisk ramme som fungerer når de selv møtes, ikke vil fungere når "vanlige" kristne møtes seg i mellom. Da er det liksom tvingende nødvendig at en leder skjærer gjennom.
Jeg forstår ikke dette. Hvis lederne klarer å treffes på en ikke-hierarkisk måte, så kan vel også andre møtes på en slik måte? Hva med litt samtale i gudstjenesten?
Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon ha et seminar i høst. Overskriften er "Den gode samtalen om ledelse i fremtidens kirke". Dette er et eksempel på at ledere gjerne vil samtale.
En av setningene i seminaromtalen lyder: "De fleste er enige om at man i fremtidens kirke skal arbeide seg fram mot en enhetlig ledelse, men hva betyr det, og hvordan og hvem skal den lederen være?"
Dette viser et ønske om enda mer pyramideform i menighetslivet. Man snakker om lederen i entall, en toppleder. Jeg tror det er bedre å gå den andre veien.
Kommentarer