søndag 2. juni 2013

Klarte å kuppe Pinsebevegelsen

Overskriften er et sitat fra en pastor i Pinsebevegelsen som mener noen få personer har tatt seg til rette.

Pinsevenner har alltid ment at hver menighet skal være selvstendig og at man ikke skal organisere alle menighetene som et kirkesamfunn med en felles pave på toppen. Mellom menighetene hadde man derfor tidligere kun noe man kalte for kontaktutvalget. Men for få år siden ble navnet endret fra kontaktutvalg til lederråd.

Oppgaven til det nye lederrådet skulle ikke lenger bare være et kontaktmessig defensivt bindeledd mellom menighetene, men det skulle være mer offensivt og gi råd til lederne i hver menighet. Dermed fikk gruppen mer makt.

Det nye lederrådet skulle også ha en leder. "Dette kan bli Pinsebevegelsens nye leder" var overskriften i Pinsebevegelsen avis KS i 2010. Hva? En leder for hele bevegelsen? Det var i tilfelle en strukturmessig stor forandring. 


Litt senere kom en ny artikkel i KS:
"Det er en omfattende oppgave den neste lederen for Pinsebevegelsen i Norge tar på seg. (...) Det bør ligge et veloverveid valg i bunnen for den som velger å si ja til den krevende oppgaven det er å lede en hel bevegelse framover. (...) Samtidig vil Pinsebevegelsens nye leder få oppleve utrolig spennende tider og mange muligheter."

Selv om det ikke er Pinsebevegelsens avis som formelt bestemmer arbeidsoppgavene til lederen av lederrådet, så har avisen påvirkningskraft når den gir folk inntrykk av hva arbeidsoppgavene skal være. 
 

Sitatet "Klarte å kuppe Pinsebevegelsen" kommer fra en pastor (eller en annen leder) som har svart på en undersøkelse som Fred Håberg står bak. Håberg sitter i lederrådet og er selv pastor.

Undersøkelsen viser at det er et sprik i Pinsebevegelsen. Noen mener bevegelsen er blitt kuppet av noen få. Andre mener lederrådet bør få enda mer makt.

Håberg skriver: «Ikke uventet er spriket i holdninger størst i forhold til Lederrådet. Her vekkes de sterkeste motkrefter.«

En av kommentarene i undersøkelsen lyder:

«Lederrådets agenda oppleves ikke som et rådgivende organ, men som et fasttømret sentralt og nasjonalt styre i strid med det bibelske mønster for selvstendige menigheter. Den lokale menighets betydning og innflytelse i våre konferanser er blitt redusert…»

En annen kommentar er slik:

«Vi opplever at ’Lederrådet’ bestående av en flokk likttenkende mennesker klarte å kuppe Pinsebevegelsen. Hvem som står bak, er uklart, men det oppleves at alle avgjørelser er fattet på forhånd og kjøres igjennom uten hensyn til protester. Store deler av den gamle Pinsebevegelsens folk har i resignasjon holdt seg borte fra LED-konferansen og LED-samlinger.»

Spriket i Pinsebevegelsen uttrykkes med denne kommentaren: «Lederrådet bør få et utvidet mandat. Det burde kalles lederskap i stedet for lederråd.»

Undersøkelsen ble sendt til de 300 pinsemenighetene i Norge, nesten 150 svarte gjennom sin pastor (eller tilsvarende leder). Men hvor mange av pastorene som faktisk har hentet inn en felles uttalelse fra menigheten, er usikkert. Det hadde vært interessant å høre hva pinsevenner generelt mener.

Håberg mener at de som er kritiske, er gamle personer i små menigheter og at flertallet i Pinsebevegelsen er enige i den retningen bevegelsen har gått.

Hvor kommer så denne retningen fra? På 1980-tallet dukket det opp en ny teologi blant enkelte pinsevenner. Da skulle plutselig pastoren ha en visjon som alle i menigheten måtte følge. Og når pastoren skulle ha en visjon som alle måtte følge, da måtte man samtidig gi pastoren mer makt. Teologisk likte ikke pinsevenner slike ideer, derfor startet initiativtagerne egne menigheter som ble kalt trosmenigheter.

På starten av 1900-tallet hadde pinsevenner vært frie og karismatiske, de brukte til og med moderne populærmusikk i sine samlinger. Men på 1980-tallet ble pinsevenner oppfattet som hengehoder av «de nye pinsevennene«. Trosmenighetene gjorde narr av pinsevennenes demokratiske struktur. Med en karismatisk eneveldepastor på toppen i menigheten, fikk trosmenigheter tatt raskere beslutninger – og det ga også medlemsvekst.

Så gikk tiden. Den opprinnelige pinsekulturen på starten av 1900-tallet med mange frie innslag i samlingene, var på slutten av 1900-tallet forlatt. Men i stedet for å drøfte hva Bibelen sier om samlinger, plukket man ut de beste sangerne og de beste talerne og de beste dramagruppene. Man fikk scenekirker. Slik var det også i trosmenigheter.

Forenklet kan man si at en pinsemenighet bestemte lederskapet hva som skulle skje i gudstjenesten, mens budsjettet ble godkjent av hele menigheten. I en trosmenighet bestemte pastoren alt.

Ingen av disse to modellene fins i NT, men det er en annen historie. Kristne ledere er ikke alltid så nøye med teologien når det gjelder dem selv.


Jeg mener man skal ikke gå blindt etter hva som gir medlemsvekst, for det er en overfladisk teologisk tilnærming som ikke tar hensyn til negative bivirkinger (for eksempel at man bryter med flere av Bibelens oppfordringer). Jeg mener man skal gjøre det som er rett å gjøre. Og da må man lese hva Bibelen sier om menighetsliv og pastorer.

Jeg har flere ganger utfordret pastorer med spørsmål som dette: "Fortell meg navnet på en pastor i NT som har skrevet en visjon og som bestemmer over menigheten." Det er stort sett taushet å få som svar, naturlig nok, for en slik pastor fins ikke i NT.

Forleden sa lederen for lederrådet at han ønsket en debatt om pastorrollen velkommen. Jeg håper den debatten blir fri og at ingen kupper den. Man kan styre debatter på mange måter: hvem er hovedtaler, hvem er invitert, hvem kan kommentere, skjer det på pastorens hjemmebane (scenen)? Man får ikke en skikkelig gjennomgang av pastorrollen hvis det er pastorer som skal granske seg selv i lukkede rom.

Og bare så det er nevnt: Det er ikke bare to typer pastorer som kan drøftes, altså pinsepastor eller trosmenighetspastor, men det fins en tredje type pastor: husvertpastoren. Men den pastortypen er antagelig lite attraktiv for pinsepastorer som synes det er stas å være midtpunktet på scenen og i styrerommet. 


Av skikkelige hyrder lukter det sau.Når pastorrollen skal debatteres, må man stille dette spørsmålet: Kommer det til å lukte sau av pastoren i den modellen man argumenterer for?

Ingen kommentarer: