mandag 3. juni 2013

Lynkurs i kirkehistorie

År 33:
De første kristne holder samlinger i hjemmene rundt en middag hvor alle slipper til med innlegg. De velger å ikke bygge kirker, de sier: "Gud bor ikke i bygninger." De har ikke særskilte prester, men kaller alle kristne for prester.

300-tallet:
Romerstaten bygger de første kirkene etter modell av rettslokaler og andre religioners fellesbygninger. Man kutter ut middagen, lager hierarkier og innfører prester.

500-tallet:
Kirkene begynner å kreve 10 prosent av medlemmenes inntekter, antagelig fordi kirkebygninger og presteskap koster mange penger.

1000-1400-tallet:
Kirkemakt. Paver går til krig. Men også eksempler på snille kristne som hjelper fattige. Ulike kristne grupper bryter med Kirken eller kritiserer Kirken, som så forfølger dem. Enkeltpersoner oversetter Bibelen til lokale språk i håp om at kristne uten fine titler kan bringe Kirken inn på rett vei.

1500-tallet:
Luther får i gang en protestantisk kirke parallelt med den gamle katolske. Han er opptatt av at Gud gir nåde og at vi ikke skal stresse sånn med å forsøke å blidgjøre Gud. Tror man, så er man frelst, mener han. Luther mener også at vi ikke kan legge vekt på gamle kirkemøter, det er kun Bibelen som har teologisk autoritet. Luther er radial og mener at foreldre kan døpe barna hjemme, man behøver ikke la en prest ordne det i en kirke. Men de vanlige lutherske samlingene er som den romerske fra 300-tallet: Monolog inne i en kirkebygning. Luther sier dog at hvem som helst kan reise seg og protestere hvis presten surrer med teologien.

1800-tallet:
Bonden Hans Nielsen Hauge gjør som de første kristne og holder hjemmesamlinger på kryss og tvers i Norge. Han kastes i fengsel fordi kun statens prester har lov til å samle kristne.

1900-tallet:
Pinsebevegelsen vokser frem i Norge med slagordet «Fram mot urmenigheten!" Man ønsker å finne tilbake til røttene der de første kristne kunne kjenne Gud i hjertet. Det er vanlig med hjemmesamlinger uten innblanding fra ledere. Men det er også vanlig med samlinger i pinsekirkene, der er det en blanding av frie innslag og et lederskap som styrer.

2000-tallet:
I Pinsebevegelsen er slagordet om ur-røttene forlengst lagt i skuffen. Pinsekirkene får stadig mer preg av å være foretak. Man er positive til ord som markedskrefter og målgrupper. Man bygger stadig større scener og samlingene ligner på TV-produksjoner med publikum. Lederskapsfilosofier sprer seg. Samlingsformen er som den romerske: monologer, kor, osv. Samtidig peker noen på de opprinnelige kristne verdiene og mange pinsekirker innfører hjemmesamlinger, men det er halvhjertet. Få deltar i hjemmesamlingene fordi man er opplært i tradisjonelle rammer. Kirkebygninger og ansatte koster penger. Pastorene begynner å preke om at folk må gi 10 prosent av inntekten til kirken. Begrunnelsen hentes fra en gammel jødisk skikk fra den tiden man hadde prester. Det er en teologi som halter fordi de første kristne hadde ikke prester.

Midten av 2000-tallet:
Enkelte melder seg ut av kirkesamfunnene og starter samlinger etter mønster fra de første kristne der man møttes som venner. Dette sprer seg over hele verden, og først blir trenden ikke registrert i statistikkene fordi gruppene er uformelle uten foretaksnummer. Men et amerikansk analysefirma endrer et av sine spørsmål i telefonintervjuene og avdekker en ny reformasjon blant kristne.

2013 - eller senere:
Akkurat DU leser lynkurs i kirkehistorie.

Ingen kommentarer: