Idealet for mange norske frimenigheter er australske eller amerikanske scenebaserte kirker. Videoen viser hvor proft det kan bli.
Dessverre er det få som tenker på at scenekirker er noe romerstaten innførte på 300-tallet og som dessverre har noen alvorlige bivirkninger.
Noen av problemene er:
1) Man kan ikke utveksle kjærlighet når man sitter i mørket og ikke får lov til å snakke.
2) Man bryter med idealene som de første kristne hadde for samlingene (alles deltagelse).
3) Bygninger og lønninger koster penger (som kunne ha gått til noe annet).
4) Menighetens medlemmer blir engasjert i tjenester som holder maskineriet i gang.
5) Menighetens medlemmer får for liten indre vekst.
6) Markedstilpasninger, bedriftsløsninger og hierarki sprer seg i menighetslivet. (Slike krefter er ok ellers i livet slik at vi skaffer oss et levebrød, men det hører ikke hjemme blant venner. En venn er en venn, ikke en kunde eller en underordnet.)
Jeg er ikke imot at menigheter arrangerer konserter, teaterforestillinger og foredrag. Men dersom den ukentlige samlingen har tyngdepunktet på en scene, da mener jeg man bør endre rammene. De første kristne møttes i hjemmene rundt en middag. Scenebaserte samlinger kan man ha en gang i halvåret.
Kommentarer
Jeg mener ikke at kristne er nødt til å spise det samme eller i samme rekkefølge, men jeg mener det viser hvilken ramme den første nattverden hadde. For kristne bør det være Jesus som setter standarden.
Hovedpoenget i det jødiske påskemåltidet var å minnes at Gud befridde jødene fra slaveriet i Egypt. Så gjorde Jesus en vri. Midt i et slikt måltid, altså midt i en middag, tok Jesus vin og brød fra bordet og sa noen ord, det er det vi i dag kaller nattverd. Les for eksempel Matteus 26:17-29.
De aller første kristne var jøder som bodde i Jerusalem. Apg 2:46 sier: «Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede."
I antikken var det slik at når verten brøt brødet, startet måltidet. Å bryte brødet betyr altså at det var mer mat enn bare brødet.
Senere ble ulike folkeslag kristne. Paulus skriver til korinterne og mener de ikke møtes på den riktige måten, for noen sitter sultne, mens andre drikker seg fulle. Det viser at det var vanlig med mer vin enn et eggeglass (som er vanlig i mange norske kirker) og det var vanlig at fattige skulle bli mette. Man skulle ikke tviholde på sin egen tallerken og sin eventuelle medbrakte mat, men man skulle dele på maten slik at andre kunne bli mette.
1. Kor 11:20: "Når dere da kommer sammen og er samlet, er det ikke Herrens måltid dere holder. For når dere spiser, holder hver og en av dere måltid for seg selv. Den ene er sulten, den andre drikker seg full."
Paulus mener at de som er rike nok, burde heller ta seg en brødskive hjemme før man samles, slik at de kunne konsentrere seg om å dele med andre.
«Har dere ikke hus så dere kan spise og drikke hjemme? Eller forakter dere Guds menighet og lar dem som ikke har noe, sitte med skam?"
Judas brev 1:12 «De er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene deres»
Jeg tror ikke kristne er forpliktet til å følge oppskriften på et jødisk påskemåltid. Jesus deltok eller inviterte til ulike måltider, for eksempel med fisk og ikke påskelam, så det var en helt naturlig sammenkomst. Jeg tror heller ikke at kristne er forpliktet til å møtes i et hjem eller å spise en middag hver gang. Men det er en god ramme for å leve ut de kristne idealene.
Det er mange hverandre-oppfordringer i NT, det handler om å be for hverandre, undervise hverandre, trøste hverandre osv. Jeg finner ingen argumenter for at de kristne idealene ikke skal gjelde kristne samlinger. Alle disse hverandre-oppfordringene passer mye bedre rundt et måltid i et hjem enn i en mørklagt kirke med scene.
Jeg tror de kunne være opptatt av ulike ting ettersom hver samling er organisk. Har noen i samlingen opplevd noe fælt, kan man bruke desto mer tid til trøst og omtanke. Men NT oppfordrer for eksempel til å dele mange Jesus-sitater når man er sammen. Når Jesus sier han er midt i blant dem, når de er to eller tre, da er det også gitt at samlingen er Jesus-fokusert – på ulike måter.
Jeg mener man behøver ikke en tittel eller et hierarki for å be en person slippe andre til i samtalen. Alle kan ta ansvar for det, men det er selvsagt de mest utadvendte som tar en slik oppgave lettest.
Om nødvendig, kan man ha ordstyrer i deler av kvelden. Det kan for eksempel være husverten, og så kan man møtes i ulike hjem med ulike husverter.
Man kan også møtes på kryss og tvers i ulike grupper, slik er man ikke sammen med den dominerende personen hver gang.
Innfører man en leder med hierarkiske rettigheter, da mener jeg man bryter med oppfordringene til Paulus.
Vi velger ikke heller en leder før vi begynner å spise - men jeg ser jo at det etter hvert blir naturlig å nedprioritere samfunn med mennesker som stadig går i bane rundt seg selv. Samtidig blir det naturlig å prioritere å bruke mye tid sammen med de som går i bane rundt Jesus.