Er husmenigheter den beste løsningen også under koronaen?

Jeg har i mange år på denne bloggen fortalt om ulempene som finnes i moderne kirker og at det finnes en annen løsning. I kirkene sitter man og ser inn i nakken på den foran mens presten eller pastoren langt der fremme holder en monolog. Det er lite plass til kjærlighet og interaktivitet med slike rammer. 

(Foto: Pixabay.)

Når man summerer opp fordeler og ulemper i ulike former for samlinger, har jeg for lengst landet på løsningen som de første kristne valgte: Samlinger i hjemmene, gjerne med en middag, og uten prest eller annen religiøs sjef.

Det betyr ikke at jeg er imot storsamlinger eller ulike aktiviteter som leirskoler gospelkonserter. Det hele handler om hvor man legger tyngdepunktet. Jeg mener tyngdepunktet bør ligge i selvstendige små samlinger.

Kristelig presse refererer jevnlig til problemer som oppstår i tradisjonelle kirker, jeg peker ofte da på alternativet som er samlinger i hjemmene. Altså at man kvitter seg med kirkebygningen og hele apparatet og heller samles i hjemmene. 

En kirke kan for eksempel klage over at økonomien er dårlig. Da skriver jeg gjerne at hjemmemenighet er en bedre løsning, for slike samlinger koster ikke penger. 

Eller så sier spørreundersøkelser at mange prester og pastorer er utslitte og venneløse. Da peker jeg på hjemmemenighet som en bedre løsning. Der kan pastoren senke skuldrene og konsentrere seg om å røre i gryta og høre hvordan det står til med gjestene.

Eller så melder pressen om at eldre personer klager over for høy musikk i kirken. Da sier jeg at hjemmemenighet er en bedre løsning. For man er mindre interessert i høy musikk når man er sammen til middag, for man synes det er viktigere og mer meningsfullt å høre hva andre har på hjertet. Og hvis noen ønsker musikkinnslag, er flokken er såpass liten at det er mulig å ta hensyn til hverandre.

Hva da med koronaen?  

Er hjemmemenighet det beste alternativet også under koronaen? Jeg vil si at svaret er stort sett ja. 

Hvis smittefaren er ekstra stor, kan man ty til digitale løsninger enten man tilhører en tradisjonell kirke eller en venneflokk som pleier å møtes i hjemmene.

Forskjellen er da at den tradisjonelle kirken holder fast på monologen mens hjemmemenigheten holder fast på samtalen. Fremdeles er altså hjemmemenighet å foretrekke, for man er i interaktivitet med hverandre selv om man møtes digitalt.

Riktignok kan en digital møteplass føles mindre trygg enn et hjem, man vet liksom ikke helt om det er andre som har sneket seg inn i det digitale møtet eller om en av høyttalerne til deltakerne står så høyt på at naboene der kan følge samtalen. Det kan altså hende man utsetter enkelte temaer til man møtes fysisk. Men uansett er samtale bedre enn monologer. 

Hvis smittevernreglene i perioder er noe lettere, kan man møtes både i kirker og i hjemmemenigheter, og holde en meters avstand. 

I hjemmemenigheter er man vant til å endre planene raskt hvis noe kommer på. Man kan for eksempel møtes i en park eller i skogen hvis smittevernreglene tilsier at det er en god løsning fordi man er ute i friluft. I kirker er det mer byråkratisk og man må ha påmeldingsskjema på kirkens nettsted for å holde antallet besøkende nede. På den annen side er god plass i kirkesalene slik at det er enklere å sitte et stykke fra hverandre.   

Hjemmemenigheter som møtes i ulike hjem på rundgang, har en fordel ved at mange i flokken er vant med å invitere. Det betyr at det er lav terskel for å møtes på kryss og tvers. Er det noen som sitter i karantene, kan de andre møtes et annet sted. Og den som sitter i karantene kan for eksempel ringe opp samlingen og si hei over skjermen.

Er man til vanlig ti-tolv personer, kan man dele opp i mindre grupper som møtes i hvert sitt hjem slik at det blir god avstand mellom hver person. Dette ordnes ubyråkratisk med noen telefonsamtaler.

Kirker kan prioritere husgruppene under koronaen

Det er en del kirker har startet hjemmegrupper for å kunne tilby det som gudstjenestene ikke gir, slik som kjærlighet og deltakelse. Disse kirkene arrangerer sin vanlige gudstjeneste hver søndag. Hjemmegruppene samles gjerne noe sjeldnere.

Are Karlsen kom med et godt forslag i går på nettstedet Verdidebatt. Han skrev:

"Hvorfor ikke øke møtefrekvensen for cellegrupper/småfellesskap/husgrupper til hver uke? Og hvorfor ikke legge disse samlingene til vanlig gudstjenestetid?"

Han skriver at digitaliseringen av gudstjenestene var en quick fix som først skapte begeistring, men som falmet etter hvert. 

Are skriver:

"Mange menigheter har etablert cellegrupper/småfellesskap/husgrupper, etc. Kjært barn har mange navn. Disse gruppene er som regel ikke større enn at de ikke rammes av Corona-restriksjonene. Ordinært bruker man å samles én gang i måneden.

Men hvorfor ikke øke møtefrekvensen for disse gruppene i folks hjem til hver uke? Og hvorfor ikke legge disse samlingene til vanlig gudstjenestetid? Og hvorfor ikke etablere et samspill mellom disse samlingene og den digitale løsningen?"

I det jeg limte inn avsnittet over, sa det pling i datamaskinen, jeg fikk et nyhetsbrev fra en kirke. Der sto det at den nå arrangerer flere gudstjenester hver søndag slik at folk kan sitte ekstra spredt. Man tviholder altså fast på gamle tradisjoner. Selv ikke et dødelig virus skal ta fra presten eller pastoren monologen og prekestolen.