To sitater fra Bibelen:
«Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, det gjør mannen. På samme måte rår ikke mannen over sin egen kropp, det gjør kvinnen.» (1. Korinterbrev 7:4).
«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Galaterbrevet 3:28).
Slike sitater viser likestilling mellom mann og kvinne både i ekteskapet og ellers.
Likevel kan kristne ha svært ulike synspunkter om likestilling. Noen tolker bibelteksten "her er ikke mann og kvinne" til at den gjelder kun frelse og at andre bibeltekster viser at kvinner skal utestenges fra mange tjenester og at ektemannen skal ha det siste ordet når beslutninger skal tas i ekteskapet.
«Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, det gjør mannen. På samme måte rår ikke mannen over sin egen kropp, det gjør kvinnen.» (1. Korinterbrev 7:4).
«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Galaterbrevet 3:28).
Slike sitater viser likestilling mellom mann og kvinne både i ekteskapet og ellers.
Likevel kan kristne ha svært ulike synspunkter om likestilling. Noen tolker bibelteksten "her er ikke mann og kvinne" til at den gjelder kun frelse og at andre bibeltekster viser at kvinner skal utestenges fra mange tjenester og at ektemannen skal ha det siste ordet når beslutninger skal tas i ekteskapet.
Små og store hierarkier. Eller ikke noe hierarki.
Mange kristne mener også at ikke bare kvinner, men alle kristne, må ha en sjef i form av pastor eller prest som bestemmer i samlingene.
Mange kristne mener også at ikke bare kvinner, men alle kristne, må ha en sjef i form av pastor eller prest som bestemmer i samlingene.
Noen går enda lenger og mener lederskapet ikke bare gjelder i samlingene, men også ellers. De sier til og med at hvis medlemmene ikke følger deres ordre, gjør de "opprør mot Gud" og at slike medlemmer da "faller ut av Guds beskyttelse". Les for eksempel om Hillsong-bevegelsen eller en som heter John Bevere som påvirker mange. Sistnevnte mener at du kommer til å bli utsatt for skadelige ulykker dersom du ikke gjør hva lederen sier.
Men det er også kristne som mener (slik som jeg) at de første kristne ikke ville ha sjefer. Man skulle møtes som venner.
Har man et system med sjefer, kalles det hierarki. Noen kristne i dag ønsker hierarki bare for få litt orden i samlingene, og ellers kan medlemmene i menigheten gjøre hva de vil.
Andre lager hierarkier som også blander seg inn i privatlivet eller gjør forskjell på mann og kvinne.
Jeg oppfatter Bibelen motsatt av hierarki, jeg mener Det nye testamentet skildrer et tjenerlandskap der man ikke skulle gjøre forskjell på folk, vi får blant annet oppfordringer om å sette andre høyere enn oss selv. (Fil 2:3)
Men det er også kristne som mener (slik som jeg) at de første kristne ikke ville ha sjefer. Man skulle møtes som venner.
Har man et system med sjefer, kalles det hierarki. Noen kristne i dag ønsker hierarki bare for få litt orden i samlingene, og ellers kan medlemmene i menigheten gjøre hva de vil.
Andre lager hierarkier som også blander seg inn i privatlivet eller gjør forskjell på mann og kvinne.
Jeg oppfatter Bibelen motsatt av hierarki, jeg mener Det nye testamentet skildrer et tjenerlandskap der man ikke skulle gjøre forskjell på folk, vi får blant annet oppfordringer om å sette andre høyere enn oss selv. (Fil 2:3)
De kirkelige hierarkiene vi har endt opp med i dag, er et resultat av en lang utvikling gjennom århundrene. I Bibelen finner man ikke kirker, prester og erkebiskoper. Man finner heller ikke pastorer som bestemmer visjoner og sangvalg.
Jesus sier at vi ikke skal herme etter herskere eller streve etter posisjoner. (Matt 20:25-26). Han sier vi ikke skal kalle noen for far, bortsett fra vår far i himmelen. Vi skal heller ikke kalle noen for læremester. (Matt 23:8-12).
Hvis ektemannen opptrer som kvinnens sjef, som en slags læremester, herre og far, har han satt seg i en posisjon der han kan overprøve Guds oppfordringer, planer og kall til kvinnen. Paulus sier derimot det er "én herre, én tro, én dåp". (Ef 4:5). Skal man gjengi de første kristnes tro så kort som mulig, må det bli slik: "Jesus er Herre!"(Fil 2:11).
Man kan ikke tjene to herrer, sier Jesus (Luk 16:13).
Ikke-hierarki og likestilling
Jeg mener verdiene i NT uttrykker at kristne ikke skal organisere seg med en sjef over seg. Samme verdi skal prege også ekteskapet. Jeg skriver derfor i denne artikkelen en del om ikke-hierarki, for det er de samme idealene som gjelder både blant kristne generelt og i ekteskapet. Vær tålmodig, jeg kommer til "hodetekstene" og "kvinner skal tie" etter hvert. Jeg mener slike tekster ofte blir misforstått.
Hva betyr ordene?
Når man i kirken dessverre er blitt opplært til at kristne skal organisere seg hierarkisk, tolkes gjerne alle bibeltekster slik at de støtter det synet man allerede har, det kan også skje når det gjelder menn og kvinner. Tenk deg hvis Paulus for eksempel skrev at gifte menn bør være sjef på familiens gårdsbedrift, hvordan tror du det ville ha blitt tolket? Mange ville nok ha sagt: "Se her, det er jo klinkende klart at det er mannen som skal bestemme over kvinnen!"
Men Paulus skriver faktisk motsatt, han oppfordrer gifte kvinner til å være sjef på familiens gårdsbedrift (1. Tim 5:14). Men da velger man å tolke på en annen måte, da er det nok bare kjøkkenet som Paulus hadde i tankene.
Noen ganger tolker bibeloversetterne før du selv får anledning til å tolke. Et gresk ord kan oversettes til å bety noe med makt når det er snakk om en mann og omsorg hvis det er en kvinne, selv om det altså er det samme greske ordet som er i bruk begge steder. Slik passer det med oversetternes eget syn på kvinner og menn. Derfor er det viktig å ikke være for rask med konklusjonene når du leser om menn og kvinner i Bibelen.
Men Paulus skriver faktisk motsatt, han oppfordrer gifte kvinner til å være sjef på familiens gårdsbedrift (1. Tim 5:14). Men da velger man å tolke på en annen måte, da er det nok bare kjøkkenet som Paulus hadde i tankene.
Noen ganger tolker bibeloversetterne før du selv får anledning til å tolke. Et gresk ord kan oversettes til å bety noe med makt når det er snakk om en mann og omsorg hvis det er en kvinne, selv om det altså er det samme greske ordet som er i bruk begge steder. Slik passer det med oversetternes eget syn på kvinner og menn. Derfor er det viktig å ikke være for rask med konklusjonene når du leser om menn og kvinner i Bibelen.
Dagens hierarkiske kirker finnes ikke i Det nye testamentet (NT). Pastorene i NT gis ikke makt til å bestemme ansettelser, bestemme visjoner, bestemme hvem som skal synge og så videre. For å kunne tolke NT, må du først sette en strek over moderne kirker.
Kun ett sted i NT står et gresk ord som helt sikkert betyr å lede/styre, nevnt i en positiv betydning. De andre stedene der norske bibler bruker ordet lede, har de ulike greske ordene en negativ betydning eller flere betydninger på gresk, for eksempel: Ta vare på, hjelpe eller veilede. Eller lede.
Det er altså et tolkningsrom, har ordet denne gangen, i akkurat denne setningen, en omsorgsbetydning? Eller har ordet alltid en omsorgsbetydning i kristen sammenheng, begrunnet ut fra hva Det nye testamentet ellers uttrykker av verdier og oppfordringer?
Hierarki er ikke en forutsetning
Man kan fortelle andre om Jesus uten å stå i en hierarkisk posisjon over dem. På samme måte kan man hjelpe hverandre og be for hverandre uten å være plassert i et system med sjefer i ulike etasjer. Man kan også samles som kristne venner uten at det må velges en vennesjef. Hierarki er altså ikke en betingelse for å leve et kristent liv.
De tjenestene eller persontypene som nevnes i NT, slik som vert (Rom 6:23), hyrde (Apg 20:28), lærer (Eff 4:11), evangelist (Apg 21:8) og så videre, er så langt jeg kan forstå, ment som tjenere, ikke sjefer.
De som er i hierarkiske posisjoner i kristne miljøer bruker ikke ordet sjef om seg selv, de fleste kaller seg leder, for det høres bedre ut. Men ordet leder inneholder også som regel dimensjonen sjef, det vil si retten til å bestemme. En sjef har gjerne også førsteretten til å preke eller har nær monopol til å døpe. Men slik var det ikke blant de første kristne.
Mange mener at hierarki er nødvendig for å holde fast på rett lære. Men dagens pastorer og prester er ingen garanti, det er bare å se hvor uenige de er teologisk. Derimot var apostlene og deres medarbeidere en garanti for rett lære, det var de som hadde vært tettest på Jesus. I dag kan vi ikke spørre apostlene, vi har kun deres tekster.
I en by hadde Paulus gitt opplæring til en del personer som åpnet sine hjem for kristne samlinger, la oss kalle dem husverter. Da Paulus ikke kunne besøke dem mer, overlot han til husvertene å være en slags siste skanse for å holde fast på den læren han hadde gitt dem (Apg 20:28-31). Hele menigheten hadde fra før av fått et tilsynsansvar (Heb 3:12 og Heb 12:15). Hele menigheten ble også oppfordret til å undervise og rettlede (Koll 3:16 og Rom 15:14). Men i tillegg fikk altså husverten en personlig oppfordring om å følge med slik at læren ikke skled ut. Husverten hadde ikke noe monopol, med et medansvar.
Så gikk århundrene og man sluttet med både husverter og et felles ansvar for tilsyn og undervisning. Husverten ble byttet ut med en hierarkisk posisjon, man forlot hjemmene og bygde religiøse bygninger der man skulle samles, og medlemmene fikk ikke lov til å si noe i samlingene. Dynamikken forsvant, ingen i menigheten kunne protestere eller veilede hvis den hierarkiske personen begynte med feil lære.
En av mange tjenester som kvinner nektes å ha i dag, er knyttet til dem som ble kalt eldste. De første kristne hadde ikke kirker, men holdt gjerne sine samlinger hjemme hos personer som ble kalt eldste.
Flere steder i NT ser man at man også holdt samlinger i hjem der huseieren ikke blir omtalt som eldste. Ut fra disse samlingene må man enten mene at kristne kan samles hvor de vil som ekklesia (menighet) uten at det må være noen i flokken som har merkelappen eldste, eller så må man mene at minst en av dem som var til stede egentlig ble omtalt som eldste uten at teksten nevner det direkte. Begge deler fører til frihet og likestilling blant kristne, for vi ser at det var kvinner blant huseierne som åpnet sitt hjem.
Det er vanlig å mene at personen fikk merkelappen eldste da han ble valgt, altså ble valgt til å være fast vert for kristne hjemmesamlinger. Man tenker seg da at det var ingen som omtalte personen som en eldste før han ble valgt til å være en eldste.
Et annet syn er at de som ble kalt eldste, ble kalt dette fordi de var eldst i sin søskenflokk eller blant de eldste i en landsby. Man kunne altså bli omtalt som eldste selv om man ikke var en kristen, slik er det mange steder også i vår tid.
Ut fra det siste er det å være eldste derfor i seg selv ikke en kristelig tjeneste. Men man kan velge en av de kristne eldstepersonene i en landsby til å ha som tjeneste å samle en kristen flokk hjemme hos seg jevnlig. Tjenesten er ikke å være eldste, for det er man fra før av, men å være hyrde (samle flokken hjemme) og holde tilsyn med den (omsorg og undervisning – uten å ha eneansvar eller monopol på det).
Når man så skulle omtale disse hyrdene blant kristne, kalte man dem enten eldste (for det var de fra før av i landsbyen) eller tilsynsmenn (det var tjenesten de hadde fått).
Sammenligningen er ikke perfekt, men dette eksempelet kan sette deg på sporet om hvordan ordet eldste skal forstås:
Tenk deg at det finnes en del storbønder i et område for noen hundre år siden et sted i Skandinavia. Småbøndene bor trangt, har nesten ikke utdannelse og har nok med å skaffe seg mat hver dag. Ingen av storbøndene er kristne, men de har god plass på tunet til å samle en flokk til et møte, hvis det skulle bli aktuelt. Skulle det begynne å regne under samlingen, kan man eventuelt ta låven i bruk. Storbøndene har også noen ansatte som kan lage middag til mange gjester. En misjonær reiser gjennom dalen og 25 personer blir kristne, deriblant to storbønder. Misjonæren utfordrer de to storbøndene til å være verter for kristne samlinger og åpne hjemmet for 10-15 personer hver omkring en gang i uken. De ferske kristne begynner å møtes hos de to storbøndene, for der er det plass og ressurser. Misjonæren er noen uker på plassen og underviser om kristen tro før reisen går videre. "Ta vare på flokken", sier misjonæren til de to storbøndene og fortsetter: "Vær hyrder".
Storbøndene ble altså ikke valgt til være storbønder, for det var de fra før. Men de fikk oppfordring om å være hyrder for de lokale kristne.
I flere tusen år mange steder i verden har det vært vanlig at det er eldste sønn som arver gården. For hver generasjon har "eldstegården" fått et forsprang i nye søskenflokker, noe som betyr at gården kunne vokse fra generasjon til generasjon samtidig som andre søsken alltid har måttet starte på null med sine hjem.
Hadde NT blitt skrevet på 1900-tallet i Norge, hadde det vært naturlig å omtale eldste som menn, for det var de som hadde arvet ressursene. Men det i seg selv betyr ikke at også kvinner kunne, eller kan, være gårdeiere eller huseiere. Noen ganger opp gjennom generasjonene har det vært kvinner som har overtatt gården.
Slik var det også i antikken da de første kristne levde. Å være den eldste sønnen i en søskenflokk i betød gjerne at man arvet foreldrenes verksted, gård og hjem, slik fikk man ressurser og et forsprang økonomisk overfor de andre i søskenflokken og landsbyen. Derfor var det naturlig å omtale de eldste som menn. Det var naturlig å si "han" og ikke "hun".
De første kristne hadde ikke kirker, men møttes til middagssamlinger. Det var praktisk å møtes hos noen som hadde plass til en del gjester og hadde stort nok kjøkken, og det var for eksempel hjemme hos en som var eldst i sin søskenflokk og som hadde arvet gården eller foreldrenes bedrift eller butikk.
Hverken kvinner eller menn bør være prest
NT viser at alle kristne har ansvar for å forkynne, rettlede, dele nattverd, undervise og så videre (se nedenfor). I tillegg fikk husvertene et personlig ansvar for å si fra hvis feil lære begynte å snike seg inn (Apg 20:17-31). Det var et lærepress fra alle kanter, fra jøder som mente man burde holde den jødiske loven, fra gnostikere som mente at Gud i GT var laverstående gud og fra romere som fant det tryggest å ofre til keiseren for å ikke bli straffet av myndighetene.
Skal pastoren være din far resten av livet?
Listen under viser eksempler på hva alle kristne hadde ansvar for. Med andre ord: Ingen enkeltpersoner skal ha monopol på dette.
• forkynne (Lukas 24:33 og Luk 24:46-47)
• rettlede (Koll 3:16 og Rom 15:14)
• undervise (Koll 3:16)
• sjekke en profetisk påstand (1. Kor 14:29)
• lære bort (Heb 5:12)
• kjempe for troen (Judas 1:3-4)
• ta vare på troen (Joh Åp 1:3)
• velge personer til tjeneste (Apg 6:3-5)
• ha tilsyn (Heb 3:12) (Heb 12:15, episkopeo)
• holde ut (Heb 12:7)
• la seg oppdra av Gud (Heb 12:7)
• komme med innslag i samlingene (1. Kor 14:26)
• holde orden i samlingene (1. Kor 14:31)
• dele kjærlighetsmåltid/nattverd (1. Kor 11:33)
Opprinnelig hadde altså alle kristne de samme religiøse rettigheter til å døpe, dele ut nattverd, undervise og så videre, det var ingen religiøse monopoler.
Det står ikke i Bibelen at "bare de med fine titler skal undervise". Det står at kristne skal undervise hverandre.
Enda et eksempel med ordet hesuchazo:"Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille [hesuchios] og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt." Meningen med teksten kan umulig bety at alle kristne skal være tause, for kristne blir i andre tekster oppfordret til å forkynne og rettlede.
Ordet hesuchazo betyr altså ikke et taleforbud. Men det er snakk om å opptre høflig, rolig, verdig og skikkelig uten å fyre opp under konflikter eller lage bråk og støy.
I Apostlenes gjerninger kan vi lese at Paulus blir tatt til fange og en svær mobb er mot ham. Men mobben roer seg for å lytte da de hører at Paulus snakker deres eget språk: "Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere [hesuchia]."
Man gikk fra forstyrrelser, bråk og kaos, til en roligere situasjon.
Det er altså tydelig at ordet hesuchia ikke handler om prekeforbud eller snakkeforbud. Ordet handler om å ikke forstyrre, avbryte, lage kaos eller være være utagerende, men heller oppføre seg pent og rolig.
Og da kommer jeg til den teksten som enkelte bruker til å kreve at kvinner ikke skal snakke eller preke når kristne samles. Et par setninger før er det mennene som får en oppstrammer fordi de skaper uro i samlingen. Så går teksten over til å omtale kvinnene:
Når det gjelder underordning, så går slike oppfordringer på kryss og tvers ellers i NT og oppsummeres i at alle skal underordne hverandre, altså gjensidig underordning. Det er ikke snakk om enveis underordning.
Poenget med teksten er at folk skal oppføre seg høflig og pent når det er samling.
Adelfoi
Disse kristne kvinnene var gisler av kulturen og hvilke lover som gjaldt, den ikke-kristne mannen hadde nesten all makt. På den tiden kunne rike menn også ha selskapsdamer og prostituerte uten at hans ektefelle kunne protestere. Ektefellen til en slik mann hadde små muligheter til å skille seg og starte et liv på egen hånd, hun hadde også små muligheter til å påvirke mannen i noen retning, for eksempel om tro eller verdier.
Hvordan burde en kristen kvinne oppføre seg i et slikt ekteskap? Peter oppfordrer slike kvinner til å underordne seg, altså vise en frivillig støttende holdning, i håp om at de fæle mennene ville våkne og bli kristne slik at underordningen kunne bli gjensidig. Peter sa ikke det siste rett ut, men hans håp var at mennene skulle bli kristne. Så kommer det frem i brevene til Paulus at alle kristne skal underordne seg hverandre, derfor må det være denne verdien som er knyttet til håpet som Peter har om disse ikke-kristne mennene.
Og som allerede nevnt; kvinnen eier mannens kropp og mannen eier kvinnens kropp og så videre.
Peter satte ektemenn på fy-listen.
Det er derfor ikke så rart at det er nesten bare mannlige misjonærer utover i Apostlenes gjerninger, kun Junia ser ut til å ha blitt omtalt som kvinnelig misjonær, setningen er noe indirekte. I tillegg har vi Priska som Paulus arbeidet tett med og kalte medarbeider, hun kan gjerne kalles misjonær, selv om det ordet ikke blir brukt om henne i NT. Hun og ektemannen satte livet på spill for å hjelpe Paulus (Rom 16:3).
Apostel er et gresk ord, på latin heter det misjonær.
Tidlig i NT ser vi altså at Jesus sender ut to og to menn, det var over 80 apostler til å begynne med (12 70 + Paulus, se Lukas 9 og Lukas 10). Videre utover i NT ser vi enda flere personer nevnes som apostler: Barnabas, Paulus, Timoteus, Junia og Silas. Vi kan også lese at det var vanlig for apostler å ha med seg kona si på misjonsreiser (1. Kor 9:5).
Junia var apostel.
Junia var apostel, del 2
Junia omtales i Bibelen som et godt navn blant apostlene i Rom 16:7. Priska og Akvilas kalles for medarbeidere (synergus) i Rom 16:3, det er det samme ordet som Paulus bruker om misjonærer (apostler).
Det fantes ikke kirker, de første kristne møttes i hjemmene. En biskop var opprinnelig en person som inviterte andre kristne hjem til samling.
Man må regne med at slike husverter var ressursterke siden de hadde stort nok hus og siden de fikk oppfordring om å ta vare på flokken.
Apostelen Peter sier at slike hjemmebiskoper ikke skal herske over flokken og at alt må skje frivillig:
«Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken.»
Priska og Nymfa er to kvinner i NT som samlet en flokk kristne hjemme som Paulus omtaler som ekklesia, eller menighet/kirke som mange kaller det i dag. Det står ikke at Priska og Nymfa var biskoper, men det er ingen andre biskopkandidater i hilsningene til Paulus. Så de er sannsynlig at de var kvinnelige biskoper. Et alternativ er at man slett ikke trenger en biskop for å ha en menighet. Kvinner kan altså invitere til hjemmesamlinger uansett.
De tjenestene eller persontypene som nevnes i NT, slik som vert (Rom 6:23), hyrde (Apg 20:28), lærer (Eff 4:11), evangelist (Apg 21:8) og så videre, er så langt jeg kan forstå, ment som tjenere, ikke sjefer.
De som er i hierarkiske posisjoner i kristne miljøer bruker ikke ordet sjef om seg selv, de fleste kaller seg leder, for det høres bedre ut. Men ordet leder inneholder også som regel dimensjonen sjef, det vil si retten til å bestemme. En sjef har gjerne også førsteretten til å preke eller har nær monopol til å døpe. Men slik var det ikke blant de første kristne.
Mange mener at hierarki er nødvendig for å holde fast på rett lære. Men dagens pastorer og prester er ingen garanti, det er bare å se hvor uenige de er teologisk. Derimot var apostlene og deres medarbeidere en garanti for rett lære, det var de som hadde vært tettest på Jesus. I dag kan vi ikke spørre apostlene, vi har kun deres tekster.
I en by hadde Paulus gitt opplæring til en del personer som åpnet sine hjem for kristne samlinger, la oss kalle dem husverter. Da Paulus ikke kunne besøke dem mer, overlot han til husvertene å være en slags siste skanse for å holde fast på den læren han hadde gitt dem (Apg 20:28-31). Hele menigheten hadde fra før av fått et tilsynsansvar (Heb 3:12 og Heb 12:15). Hele menigheten ble også oppfordret til å undervise og rettlede (Koll 3:16 og Rom 15:14). Men i tillegg fikk altså husverten en personlig oppfordring om å følge med slik at læren ikke skled ut. Husverten hadde ikke noe monopol, med et medansvar.
Så gikk århundrene og man sluttet med både husverter og et felles ansvar for tilsyn og undervisning. Husverten ble byttet ut med en hierarkisk posisjon, man forlot hjemmene og bygde religiøse bygninger der man skulle samles, og medlemmene fikk ikke lov til å si noe i samlingene. Dynamikken forsvant, ingen i menigheten kunne protestere eller veilede hvis den hierarkiske personen begynte med feil lære.
Diakoner og prester
En del av artiklene i lenkene nedenfor skrev jeg for ti-femten år siden. I noen av de gamle artiklene skriver jeg at diakon betyr menighetstjener, det er litt misvisende. På gresk i NT står det bare tjener, ordet menighet er ikke en del av ordet. Diakon betyr altså ikke at tjenesten er nødt til å foregå inne i menigheten.
Paulus kaller seg både diakon og apostel. For at bibeltekstene skal henge sammen når det gjelder organiseringen av tjenester i NT, ligger det an til diakoner var personer som var i en fast tjeneste og som ikke bare møtte opp for treffe andre kristne hver helg. En fast tjeneste kan bety at man for eksempel er apostel (for eksempel Paulus). Eller at man deler ut mat (de syv første diakonene). Eller er forstander (Føbe). Diakonens innsats kan foregå i sitt eget hus, på reise eller et annet sted.
En del kristne sier at kvinner ikke kan være prest, men at kvinner gjerne kan være diakon. Da kan du som kvinne svare: "Helt enig!" For prest bør ingen kristne være, for de første kristne hadde ikke prester. Og diakon kan være hva som helst av kristelige tjenester når man ser i hvilke sammenhenger diakonordet blir brukt i NT.
Hva var en eldste?
Paulus kaller seg både diakon og apostel. For at bibeltekstene skal henge sammen når det gjelder organiseringen av tjenester i NT, ligger det an til diakoner var personer som var i en fast tjeneste og som ikke bare møtte opp for treffe andre kristne hver helg. En fast tjeneste kan bety at man for eksempel er apostel (for eksempel Paulus). Eller at man deler ut mat (de syv første diakonene). Eller er forstander (Føbe). Diakonens innsats kan foregå i sitt eget hus, på reise eller et annet sted.
En del kristne sier at kvinner ikke kan være prest, men at kvinner gjerne kan være diakon. Da kan du som kvinne svare: "Helt enig!" For prest bør ingen kristne være, for de første kristne hadde ikke prester. Og diakon kan være hva som helst av kristelige tjenester når man ser i hvilke sammenhenger diakonordet blir brukt i NT.
Hva var en eldste?
En av mange tjenester som kvinner nektes å ha i dag, er knyttet til dem som ble kalt eldste. De første kristne hadde ikke kirker, men holdt gjerne sine samlinger hjemme hos personer som ble kalt eldste.
Flere steder i NT ser man at man også holdt samlinger i hjem der huseieren ikke blir omtalt som eldste. Ut fra disse samlingene må man enten mene at kristne kan samles hvor de vil som ekklesia (menighet) uten at det må være noen i flokken som har merkelappen eldste, eller så må man mene at minst en av dem som var til stede egentlig ble omtalt som eldste uten at teksten nevner det direkte. Begge deler fører til frihet og likestilling blant kristne, for vi ser at det var kvinner blant huseierne som åpnet sitt hjem.
Det er vanlig å mene at personen fikk merkelappen eldste da han ble valgt, altså ble valgt til å være fast vert for kristne hjemmesamlinger. Man tenker seg da at det var ingen som omtalte personen som en eldste før han ble valgt til å være en eldste.
Et annet syn er at de som ble kalt eldste, ble kalt dette fordi de var eldst i sin søskenflokk eller blant de eldste i en landsby. Man kunne altså bli omtalt som eldste selv om man ikke var en kristen, slik er det mange steder også i vår tid.
Ut fra det siste er det å være eldste derfor i seg selv ikke en kristelig tjeneste. Men man kan velge en av de kristne eldstepersonene i en landsby til å ha som tjeneste å samle en kristen flokk hjemme hos seg jevnlig. Tjenesten er ikke å være eldste, for det er man fra før av, men å være hyrde (samle flokken hjemme) og holde tilsyn med den (omsorg og undervisning – uten å ha eneansvar eller monopol på det).
Når man så skulle omtale disse hyrdene blant kristne, kalte man dem enten eldste (for det var de fra før av i landsbyen) eller tilsynsmenn (det var tjenesten de hadde fått).
Sammenligningen er ikke perfekt, men dette eksempelet kan sette deg på sporet om hvordan ordet eldste skal forstås:
Tenk deg at det finnes en del storbønder i et område for noen hundre år siden et sted i Skandinavia. Småbøndene bor trangt, har nesten ikke utdannelse og har nok med å skaffe seg mat hver dag. Ingen av storbøndene er kristne, men de har god plass på tunet til å samle en flokk til et møte, hvis det skulle bli aktuelt. Skulle det begynne å regne under samlingen, kan man eventuelt ta låven i bruk. Storbøndene har også noen ansatte som kan lage middag til mange gjester. En misjonær reiser gjennom dalen og 25 personer blir kristne, deriblant to storbønder. Misjonæren utfordrer de to storbøndene til å være verter for kristne samlinger og åpne hjemmet for 10-15 personer hver omkring en gang i uken. De ferske kristne begynner å møtes hos de to storbøndene, for der er det plass og ressurser. Misjonæren er noen uker på plassen og underviser om kristen tro før reisen går videre. "Ta vare på flokken", sier misjonæren til de to storbøndene og fortsetter: "Vær hyrder".
Storbøndene ble altså ikke valgt til være storbønder, for det var de fra før. Men de fikk oppfordring om å være hyrder for de lokale kristne.
I Norge hadde eldste sønn odelsrett på gården helt frem til 1974 da vi fikk en kjønnsnøytral lov for alle født etter 1965. Først i 2009 ble loven helt kjønnsnøytral, for fra da av har man ikke tatt hensyn til om man er født før eller etter 1965.
I flere tusen år mange steder i verden har det vært vanlig at det er eldste sønn som arver gården. For hver generasjon har "eldstegården" fått et forsprang i nye søskenflokker, noe som betyr at gården kunne vokse fra generasjon til generasjon samtidig som andre søsken alltid har måttet starte på null med sine hjem.
Hadde NT blitt skrevet på 1900-tallet i Norge, hadde det vært naturlig å omtale eldste som menn, for det var de som hadde arvet ressursene. Men det i seg selv betyr ikke at også kvinner kunne, eller kan, være gårdeiere eller huseiere. Noen ganger opp gjennom generasjonene har det vært kvinner som har overtatt gården.
Slik var det også i antikken da de første kristne levde. Å være den eldste sønnen i en søskenflokk i betød gjerne at man arvet foreldrenes verksted, gård og hjem, slik fikk man ressurser og et forsprang økonomisk overfor de andre i søskenflokken og landsbyen. Derfor var det naturlig å omtale de eldste som menn. Det var naturlig å si "han" og ikke "hun".
De første kristne hadde ikke kirker, men møttes til middagssamlinger. Det var praktisk å møtes hos noen som hadde plass til en del gjester og hadde stort nok kjøkken, og det var for eksempel hjemme hos en som var eldst i sin søskenflokk og som hadde arvet gården eller foreldrenes bedrift eller butikk.
Det er altså to måter å tolke tekstene som omtaler eldste. Enten var det personer som ble valgt til å være eldste, eller så var det personer som allerede var eldste og som ble valgt til å være hyrder. Jeg tror den siste forklaringen er mest sannsynlig. Paulus tilkaller seg kristne eldste fra byen Efesos og ber dem være hyrder. Han ber dem altså være pastorer, men han ber dem ikke om å være pastorer slik man i dag definerer rollen pastor.
Uansett hva du tror om tidspunktet for når en person fikk merkelappen eldste, må man legge merke til at de første kristnes eldste oppførte seg på en annen måte enn eldste i samfunnet ellers. Blant jødiske eldste kunne oppgavene ha politisk karakter eller så kunne de operere som en slags domstol. For eksempel var det ikke-kristne eldste som fanget og avhørte både Jesus og apostlene. Å opptre som et politi er ikke noe forbilde for kristne eldste. I antikken fantes det byer der ikke-kristne eldste skulle godta om nyfødte barn skulle få leve eller ikke. Det er viktig at man holder seg til hva Det nye testamentet sier om idealene for eldste som skulle være hyrder og åpne sine hjem.
Lydia i NT solgte luksusvarer og var kanskje en dyktig forretningskvinne, hun inviterte misjonærene hjem til seg, det virker derfor som at det var hun som eide sitt eget hus. Men det er ikke dermed sagt at hun var blant de eldste i søskenflokken eller i byen. Hun kunne kanskje ikke bli omtalt som eldste, men hun kunne likevel åpne sitt hjem for andre kristne.
Det var som regel menn som arvet gårdene da Paulus levde, det var derfor naturlig å omtale gårdeierne som menn. Når Paulus skriver hvordan en ideell eldste bør være, bruker han derfor ordet "han" og ikke "hun".
"Han" bør ha visse personlige egenskaper hvis han skal være vert for en flokk kristne. Men det utelukker ikke at også "hun" kunne, og kan, være gårdeier og vert.
Slik var det også med Priska, hun omtales ikke som eldste. For normalen var som sagt at det var eldste sønn som arvet. Paulus bruker heller ikke ordet eldste om Priskas ektemann Akvillas. Hvem vet, kanskje Akvillas var yngstemann i sin søskenflokk. Likevel bruker Paulus ordet ekklesia (menighet) om flokken som var samlet hjemme hos Priska og Akvillas.
Lydia i NT solgte luksusvarer og var kanskje en dyktig forretningskvinne, hun inviterte misjonærene hjem til seg, det virker derfor som at det var hun som eide sitt eget hus. Men det er ikke dermed sagt at hun var blant de eldste i søskenflokken eller i byen. Hun kunne kanskje ikke bli omtalt som eldste, men hun kunne likevel åpne sitt hjem for andre kristne.
Det var som regel menn som arvet gårdene da Paulus levde, det var derfor naturlig å omtale gårdeierne som menn. Når Paulus skriver hvordan en ideell eldste bør være, bruker han derfor ordet "han" og ikke "hun".
"Han" bør ha visse personlige egenskaper hvis han skal være vert for en flokk kristne. Men det utelukker ikke at også "hun" kunne, og kan, være gårdeier og vert.
Slik var det også med Priska, hun omtales ikke som eldste. For normalen var som sagt at det var eldste sønn som arvet. Paulus bruker heller ikke ordet eldste om Priskas ektemann Akvillas. Hvem vet, kanskje Akvillas var yngstemann i sin søskenflokk. Likevel bruker Paulus ordet ekklesia (menighet) om flokken som var samlet hjemme hos Priska og Akvillas.
Paulus bruker også ordet ekklesia om flokken som pleide å samles hjemme hos kvinnen Nynmfa.
Definisjonen på menighet er altså ikke slik at man må ha en eller flere eldste. Men strategien til de første kristne var å utfordre de kristne eldste i et område til å åpne sine hjem for kristne samlinger. Ser du forskjellen?
Ikke heng deg opp i ord som gård eller storbonde, det er bare mine hjelpeord for å forklare at de som ble kalt eldste, antagelig hadde mer plass og ressurser enn andre. Enkelte mener at i Roma kunne kristne ha samlinger i butikklokalene som gjerne lå i første etasje. I etasjene over var det trange leiligheter. Hvis det er riktig, ser man samme mønster; man møttes hos noen som hadde bedre plass og noe mer ressurser enn de andre i flokken.
Definisjonen på menighet er altså ikke slik at man må ha en eller flere eldste. Men strategien til de første kristne var å utfordre de kristne eldste i et område til å åpne sine hjem for kristne samlinger. Ser du forskjellen?
Ikke heng deg opp i ord som gård eller storbonde, det er bare mine hjelpeord for å forklare at de som ble kalt eldste, antagelig hadde mer plass og ressurser enn andre. Enkelte mener at i Roma kunne kristne ha samlinger i butikklokalene som gjerne lå i første etasje. I etasjene over var det trange leiligheter. Hvis det er riktig, ser man samme mønster; man møttes hos noen som hadde bedre plass og noe mer ressurser enn de andre i flokken.
Priska og Akvillas måtte rømme fra Roma da keiseren kastet ut alle jøder. Akvillas fortsatte som teltmaker og tjente nok penger til å kjøpe eller leie et hus som var stort nok til å kunne invitere en del kristne gjester til samlinger.
Å møtes hjemme hos en ressurssterk person betød ikke at denne personen skulle være sjef over sine kristne venner. Personen var kanskje sjef over sine ansatte på gården eller i verkstedet eller i butikken, men ikke over sine venner i samlingen.
Ved å spise middag sammen, møttes fattig og rik ved samme bord. Rangordningene ble fjernet. Man gjorde ikke forskjell på slaver og frie eller på menn og kvinner eller på folk fra ulike land.
Når samlingen var over, måtte en slave gå hjem til sin ikke-kristne slaveeier. Og en kvinne måtte gå hjem til sin ikke-kristne ektemann som etter romersk lov i noen situasjoner hadde rett til å drepe henne uten straff.
I noen timer hver uke kunne kristne slaver og kristne kvinner oppleve frihet og kjærlighet sammen med kristne venner hjemme hos en kristen eldsteperson (eller hjemme hos en annen kristen). Ikke bare det, de kunne også la Gud virke gjennom dem i samlingene. De kunne ta ordet. For Peter hadde noen år tidligere sitert GT offentlig i en tale, det var et løfte fra Gud om at Den hellige ånd skulle falle over alle slags mennesker (Apg 2:17-18). Les også 1. Kor 14:26.
I slike hjemmesamlinger ville en moderne norsk prest ha vært et forstyrrende element med sin uniform, hierarkiske rolle og liturgiske oppførsel.
I stedet for at kristne kvinner i dag kjemper for å bli prester i kirkesamfunn som forbyr kvinnelige prester, bør de heller invitere kristne hjem slik at man får samlinger basert på gode verdier etter inspirasjon fra de første kristne.
Samlingene til de første kristne var uten religiøst hierarki, alle kunne ta ordet og ingen hadde monopol til å døpe eller dele ut nattverd. Nå og da kunne en slik frihet føre til diskusjoner eller uorden, men Paulus i NT skrev ikke at da burde man ha en møteleder, han appellerte derimot til hver enkelts oppførsel, man hadde et felles ansvar for at samlingene skulle være oppbyggelige.
Når man møttes som venner der ingen var sjef, var det altså en viss risiko for at samlingene kunne bli rotete, men samtidig åpnet slike samlinger for at ulike gaver hos den enkelte kunne blomstre og være til hjelp for de andre i samlingen. Slik bør det også være i dag. Enkelte er gode til å undervise, andre er gode til å trøste. Og rundt et middagsbord eller i små hjemmesamlinger foregår det hele gjerne i form av samtaler, eller at man veksler mellom å ha innslag, noe som er en fordel pedagogisk og mellommenneskelig.
Å møtes hjemme hos en ressurssterk person betød ikke at denne personen skulle være sjef over sine kristne venner. Personen var kanskje sjef over sine ansatte på gården eller i verkstedet eller i butikken, men ikke over sine venner i samlingen.
Ved å spise middag sammen, møttes fattig og rik ved samme bord. Rangordningene ble fjernet. Man gjorde ikke forskjell på slaver og frie eller på menn og kvinner eller på folk fra ulike land.
Når samlingen var over, måtte en slave gå hjem til sin ikke-kristne slaveeier. Og en kvinne måtte gå hjem til sin ikke-kristne ektemann som etter romersk lov i noen situasjoner hadde rett til å drepe henne uten straff.
I noen timer hver uke kunne kristne slaver og kristne kvinner oppleve frihet og kjærlighet sammen med kristne venner hjemme hos en kristen eldsteperson (eller hjemme hos en annen kristen). Ikke bare det, de kunne også la Gud virke gjennom dem i samlingene. De kunne ta ordet. For Peter hadde noen år tidligere sitert GT offentlig i en tale, det var et løfte fra Gud om at Den hellige ånd skulle falle over alle slags mennesker (Apg 2:17-18). Les også 1. Kor 14:26.
I slike hjemmesamlinger ville en moderne norsk prest ha vært et forstyrrende element med sin uniform, hierarkiske rolle og liturgiske oppførsel.
I stedet for at kristne kvinner i dag kjemper for å bli prester i kirkesamfunn som forbyr kvinnelige prester, bør de heller invitere kristne hjem slik at man får samlinger basert på gode verdier etter inspirasjon fra de første kristne.
Samlingene til de første kristne var uten religiøst hierarki, alle kunne ta ordet og ingen hadde monopol til å døpe eller dele ut nattverd. Nå og da kunne en slik frihet føre til diskusjoner eller uorden, men Paulus i NT skrev ikke at da burde man ha en møteleder, han appellerte derimot til hver enkelts oppførsel, man hadde et felles ansvar for at samlingene skulle være oppbyggelige.
Når man møttes som venner der ingen var sjef, var det altså en viss risiko for at samlingene kunne bli rotete, men samtidig åpnet slike samlinger for at ulike gaver hos den enkelte kunne blomstre og være til hjelp for de andre i samlingen. Slik bør det også være i dag. Enkelte er gode til å undervise, andre er gode til å trøste. Og rundt et middagsbord eller i små hjemmesamlinger foregår det hele gjerne i form av samtaler, eller at man veksler mellom å ha innslag, noe som er en fordel pedagogisk og mellommenneskelig.
Det er ikke slik at læren forsvinner når man samtaler
Når man leser bibeltekstene om kvinner, må man altså ikke se for seg en norsk kirke, en norsk gudstjeneste og en norsk prest. Man må se for seg venner som spiser middag sammen og som rettleder hverandre, oppmuntrer hverandre og der man deler Jesus-sitater og ber for hverandre.
Når man leser bibeltekstene om kvinner, må man altså ikke se for seg en norsk kirke, en norsk gudstjeneste og en norsk prest. Man må se for seg venner som spiser middag sammen og som rettleder hverandre, oppmuntrer hverandre og der man deler Jesus-sitater og ber for hverandre.
Hverken kvinner eller menn bør være prest
Mange kristne mener at kvinner ikke kan være prest. Det de bevisst holder tilbake eller kanskje ikke vet, er at de første kristne ikke hadde prester.
Prest har noe med Det gamle testamentet (GT) å gjøre, prestene ofret i tempelet. I Det nye testamentet (NT) leser vi at Jesus ofret seg og da gikk presterollen ut på dato. Det er nesten blasfemi å benytte prestetittel blant kristne i våre dager, for man indikerer at ordningen fra Det gamle testamentet gjelder fremdeles og at Jesus ikke gjorde nok da han ga sitt liv og sto opp igjen.
Derfor er det meningsløst å diskutere om kvinner kan være prest eller ikke, for hverken menn eller kvinner skal være prest.
Mange argumenterer med at dagens presteord kommer fra det greske ordet for eldste, og de første kristne hadde eldstepersoner i en tjeneste, derfor må det være ok med prester i dag. Men en eldsteperson var slett ikke det samme som en prest.
NT har to ulike ord for eldste og prest og det er tydelig at prest og eldste ikke er det samme. Når NT bruker det greske ordet for prest, da er det for eksempel snakk om de jødiske tempelprestene som drev med ofringer.
Jeg ser at i noen av de gamle artiklene som jeg lenker til lenger ned, er jeg ikke helt presis, et sted skriver jeg at "eldste-ordet er det samme som prest-ordet." Det riktige er at ordet eldste gjennom årens løp er blitt til ordet prest, samtidig som eldsteordet har blitt beholdt. Slike merkelige veier går språk og kultur. Men opprinnelig var det to forskjellige ord. Og Bibelen bruker de to ordene.
Det er altså enkelte nyanser som ikke kommer så godt frem i de gamle artiklene, men konklusjonen er uansett den samme: de første kristne gikk inn for ikke-hierarki og likestilling.
Prest har noe med Det gamle testamentet (GT) å gjøre, prestene ofret i tempelet. I Det nye testamentet (NT) leser vi at Jesus ofret seg og da gikk presterollen ut på dato. Det er nesten blasfemi å benytte prestetittel blant kristne i våre dager, for man indikerer at ordningen fra Det gamle testamentet gjelder fremdeles og at Jesus ikke gjorde nok da han ga sitt liv og sto opp igjen.
Derfor er det meningsløst å diskutere om kvinner kan være prest eller ikke, for hverken menn eller kvinner skal være prest.
Mange argumenterer med at dagens presteord kommer fra det greske ordet for eldste, og de første kristne hadde eldstepersoner i en tjeneste, derfor må det være ok med prester i dag. Men en eldsteperson var slett ikke det samme som en prest.
NT har to ulike ord for eldste og prest og det er tydelig at prest og eldste ikke er det samme. Når NT bruker det greske ordet for prest, da er det for eksempel snakk om de jødiske tempelprestene som drev med ofringer.
Jeg ser at i noen av de gamle artiklene som jeg lenker til lenger ned, er jeg ikke helt presis, et sted skriver jeg at "eldste-ordet er det samme som prest-ordet." Det riktige er at ordet eldste gjennom årens løp er blitt til ordet prest, samtidig som eldsteordet har blitt beholdt. Slike merkelige veier går språk og kultur. Men opprinnelig var det to forskjellige ord. Og Bibelen bruker de to ordene.
Det er altså enkelte nyanser som ikke kommer så godt frem i de gamle artiklene, men konklusjonen er uansett den samme: de første kristne gikk inn for ikke-hierarki og likestilling.
Paulus sto ikke i hierarki med seg selv
Paulus, som har skrevet store deler av Det nye testamentet, kaller seg selv tjener i sine brev. På gresk står det diakon. I dag er diakonen plassert et godt stykke ned i det kirkelige hierarki, det er derfor tydelig at dagens organisering ikke finnes i Bibelen. I tilfelle må man mene at Paulus som diakon ble beordret av en prest, biskop eller forstander, eller at han sto i hierarki med seg selv, men det gir ikke mening.
Et sted i NT står det at en person forstandet Paulus, det er verbformen av ordet forstander som er i bruk da. Det er vanskelig å tenke seg at en annen kristen person var sjefen til Paulus, denne sjefen er i tilfelle ellers usynlig i hans brever. Tekstene går fint opp hvis man tar som utgangspunkt at de første kristne gikk inn for ikke-hierarki, for da kan ordet forstander, og også verbformen av ordet, ha en omsorgsbetydning.
En forstander er da en ressurssterk person som hjelper andre, uten å bli religiøs sjef over dem som blir hjulpet. I NT skriver Paulus at kvinnen Føbe forstandet ham. Ordet har for øvrig ikke noe med vett og forstand å gjøre, men betyr "å stå foran". Ikke stå foran i rang, men å stå foran som en beskytter, man er en omsorgsperson.
Hvis du ser for deg at forstander, eldste, diakon og andre uttrykk i NT er ikke-hierarkiske, da henger tekstene sammen og det åpner seg et annet landskap enn hva du er vant til i dagens kirkelige organisering og tradisjon.
Når man er vokst opp med dagens kirkelige kultur der man har en organisering med sjefer og monopoler, kan kristelige vennesamlinger virke fremmed for mange selv om det ellers er vanlig å invitere venner hjem i andre sammenhenger. Det er uvant fordi man har vokst opp med en type gudstjenester som ikke finnes i NT, man er blitt vant med at noen andre tar initiativer og at man selv sitter stille på kirkebenken.
Paulus skisserer i sine brev samlinger der alle i menigheten er teologisk sikkerhetsnett (1. Kor 14:29). Men innledningsvis når en misjonær overbeviser tre andre til å bli kristne, er det selvsagt misjonæren som vet best hva kristen tro gå ut på. Man kan ikke la de tre andre, som aldri har hørt om Jesus, definere kristen tro. Noen vil kanskje kalle det "hierarki", men en misjonær skal ikke tvinge tro på folk. Paulus skriver at han og de andre apostlene ikke skal være herrer over andres tro, men medarbeidere. Derfor kan man ikke bruke ordet hierarki om en situasjon der det er kun én person i en flokk som vet hva kristen tro går ut på. Vel, man kan kanskje kalle det kunnskapshierarki, men ikke hierarki i en betydning der makt eller sjefing inngår.
Det er altså selvsagt den kristne som vet best hva den kristne tro går ut på. De som ikke kjenner den kristne tro, kan som sagt ikke definere hva troen går ut på. Samtidig er det ikke meningen at når noen blir kristne, så skal de anses som barn resten av livet. Men det er dessverre opplegget i dagens kirker, der skal man ha en slags far over seg resten av livet, man skal alltid være et kirkemedlem der det er en prest eller pastor som bestemmer, slik tenker man i våre dager, man skal aldri blir voksen i troen selv, man skal aldri døpe eller dele ut nattverd.
Et sted i NT står det at en person forstandet Paulus, det er verbformen av ordet forstander som er i bruk da. Det er vanskelig å tenke seg at en annen kristen person var sjefen til Paulus, denne sjefen er i tilfelle ellers usynlig i hans brever. Tekstene går fint opp hvis man tar som utgangspunkt at de første kristne gikk inn for ikke-hierarki, for da kan ordet forstander, og også verbformen av ordet, ha en omsorgsbetydning.
En forstander er da en ressurssterk person som hjelper andre, uten å bli religiøs sjef over dem som blir hjulpet. I NT skriver Paulus at kvinnen Føbe forstandet ham. Ordet har for øvrig ikke noe med vett og forstand å gjøre, men betyr "å stå foran". Ikke stå foran i rang, men å stå foran som en beskytter, man er en omsorgsperson.
Hvis du ser for deg at forstander, eldste, diakon og andre uttrykk i NT er ikke-hierarkiske, da henger tekstene sammen og det åpner seg et annet landskap enn hva du er vant til i dagens kirkelige organisering og tradisjon.
Når man er vokst opp med dagens kirkelige kultur der man har en organisering med sjefer og monopoler, kan kristelige vennesamlinger virke fremmed for mange selv om det ellers er vanlig å invitere venner hjem i andre sammenhenger. Det er uvant fordi man har vokst opp med en type gudstjenester som ikke finnes i NT, man er blitt vant med at noen andre tar initiativer og at man selv sitter stille på kirkebenken.
Paulus skisserer i sine brev samlinger der alle i menigheten er teologisk sikkerhetsnett (1. Kor 14:29). Men innledningsvis når en misjonær overbeviser tre andre til å bli kristne, er det selvsagt misjonæren som vet best hva kristen tro gå ut på. Man kan ikke la de tre andre, som aldri har hørt om Jesus, definere kristen tro. Noen vil kanskje kalle det "hierarki", men en misjonær skal ikke tvinge tro på folk. Paulus skriver at han og de andre apostlene ikke skal være herrer over andres tro, men medarbeidere. Derfor kan man ikke bruke ordet hierarki om en situasjon der det er kun én person i en flokk som vet hva kristen tro går ut på. Vel, man kan kanskje kalle det kunnskapshierarki, men ikke hierarki i en betydning der makt eller sjefing inngår.
Det er altså selvsagt den kristne som vet best hva den kristne tro går ut på. De som ikke kjenner den kristne tro, kan som sagt ikke definere hva troen går ut på. Samtidig er det ikke meningen at når noen blir kristne, så skal de anses som barn resten av livet. Men det er dessverre opplegget i dagens kirker, der skal man ha en slags far over seg resten av livet, man skal alltid være et kirkemedlem der det er en prest eller pastor som bestemmer, slik tenker man i våre dager, man skal aldri blir voksen i troen selv, man skal aldri døpe eller dele ut nattverd.
NT viser at alle kristne har ansvar for å forkynne, rettlede, dele nattverd, undervise og så videre (se nedenfor). I tillegg fikk husvertene et personlig ansvar for å si fra hvis feil lære begynte å snike seg inn (Apg 20:17-31). Det var et lærepress fra alle kanter, fra jøder som mente man burde holde den jødiske loven, fra gnostikere som mente at Gud i GT var laverstående gud og fra romere som fant det tryggest å ofre til keiseren for å ikke bli straffet av myndighetene.
Skal pastoren være din far resten av livet?
• forkynne (Lukas 24:33 og Luk 24:46-47)
• rettlede (Koll 3:16 og Rom 15:14)
• undervise (Koll 3:16)
• sjekke en profetisk påstand (1. Kor 14:29)
• lære bort (Heb 5:12)
• kjempe for troen (Judas 1:3-4)
• ta vare på troen (Joh Åp 1:3)
• velge personer til tjeneste (Apg 6:3-5)
• ha tilsyn (Heb 3:12) (Heb 12:15, episkopeo)
• holde ut (Heb 12:7)
• la seg oppdra av Gud (Heb 12:7)
• komme med innslag i samlingene (1. Kor 14:26)
• holde orden i samlingene (1. Kor 14:31)
• dele kjærlighetsmåltid/nattverd (1. Kor 11:33)
Opprinnelig hadde altså alle kristne de samme religiøse rettigheter til å døpe, dele ut nattverd, undervise og så videre, det var ingen religiøse monopoler.
Det står ikke i Bibelen at "bare de med fine titler skal undervise". Det står at kristne skal undervise hverandre.
Forståelsen av ordet hverandre er blitt borte i mange moderne kirker. Nedenfor er en liste over hvordan NT bruker ordet hverandre.
Når det står "bær hverandre byrder", er det en oppfordring som gis til hele menigheten, det er ikke én person eller et styre som skal bære byrdene alene.
Når det står "rettled hverandre", så menes det hverandre, det menes ikke at en hierarkisk person skal rettlede de under seg.
Når det står "elsk hverandre", så betyr ikke det at oppfordringen gjelder kun utvalgte i menigheten.
Hverandre-oppfordringene gjelder alle. Og da er også undervise og rettlede inkludert.
Når det står "bær hverandre byrder", er det en oppfordring som gis til hele menigheten, det er ikke én person eller et styre som skal bære byrdene alene.
Når det står "rettled hverandre", så menes det hverandre, det menes ikke at en hierarkisk person skal rettlede de under seg.
Når det står "elsk hverandre", så betyr ikke det at oppfordringen gjelder kun utvalgte i menigheten.
Hverandre-oppfordringene gjelder alle. Og da er også undervise og rettlede inkludert.
- Ha kjærlighet til hverandre
- Vent på hverandre
- Tjen hverandre
- Bær hverandres byrder
- Bær over med hverandre
- Vær hverandres lemmer
- Vær gode mot hverandre
- Vis medfølelse med hverandre
- Tilgi hverandre
- Vær hverandre underordnet
- Ikke lyv for hverandre
- Undervis hverandre
- Rettled hverandre
- Trøst hverandre
- Sett mot i hverandre
- Oppmuntre hverandre
- Oppbygg hverandre
- Ikke baktal hverandre
- Vær ydmyke mot hverandre
- Lev i fred med hverandre
- Være gode mot hverandre
- Ha omtanke for hverandre
- Oppgløde hverandre
- Ikke klag på hverandre
- Bekjenn synder for hverandre
- Be for hverandre
- Vær gjestfrie mot hverandre
- Ha fellesskap med hverandre
- Elsk hverandre
De to listene som du nå har lest, viser helt andre verdier enn hva som er vanlig i moderne kirker. Ikke se for deg et hierarki der noen bestemmer hvem som skal snakke, se heller for deg en venneflokk som støtter hverandre.
Det at alle får oppfordring om å undervise og rettlede, betyr ikke at alle er like flinke i det. Noen har fått evnen til å undervise og er mye flinkere enn de andre i flokken til å lære bort hva den kristne troen går ut på. Men de som underviser kan kanskje være ganske så teoretiske. Andre kan være flinkere til å rettlede, altså forklare hva man kan gjøre i ulike situasjoner. Selv om hele menigheten har "alle rettigheter og plikter", er det selvsagt forskjell på hvilke gaver hver enkelt er utstyrt med.
I en menighet var det en del folk som ikke gadd å jobbe. Paulus mente dette var snylting på de andre kristne og skrev:
"Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig [hesuchazo] liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere."
Påstand: Kvinner skal tie i forsamlingen.
Svar: Både kvinner og menn blir oppfordret til å oppføre seg pent når det er samling og ikke lage forstyrrelser. (1. Kor 14:28)
"Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig [hesuchazo] liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere."
Det greske ordet hesuchazo betyr altså stillferdig. Eller et rolig og ikke-utagerende liv. Ordet er selvsagt ikke et forbud mot å snakke eller tale.
Den samme menigheten får også denne oppstrammeren: "Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille [hesuchia] og spise sitt eget brød."
Den samme menigheten får også denne oppstrammeren: "Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille [hesuchia] og spise sitt eget brød."
Her har oversetterne valgt "i det stille". Paulus mente neppe at hele menigheten skulle jobbe tause, men at de ikke skulle lage bråk.
Noen kristne forsøkte å få Paulus til å ikke dra til Jerusalem, for det ventet det trøbbel, men de klarte ikke stanse Paulus. "Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro [hesuchazo] og sa: «La Herrens vilje skje!»"
Heller ikke her brukes ordet hesuchazo som et taleforbud. Poenget kommer frem: Situasjonen roet seg. Og når en situasjon roer seg, så må den tidligere har vært noe oppspilt.
Noen kristne forsøkte å få Paulus til å ikke dra til Jerusalem, for det ventet det trøbbel, men de klarte ikke stanse Paulus. "Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro [hesuchazo] og sa: «La Herrens vilje skje!»"
Heller ikke her brukes ordet hesuchazo som et taleforbud. Poenget kommer frem: Situasjonen roet seg. Og når en situasjon roer seg, så må den tidligere har vært noe oppspilt.
Enda et eksempel med ordet hesuchazo:"Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille [hesuchios] og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt." Meningen med teksten kan umulig bety at alle kristne skal være tause, for kristne blir i andre tekster oppfordret til å forkynne og rettlede.
Ordet hesuchazo betyr altså ikke et taleforbud. Men det er snakk om å opptre høflig, rolig, verdig og skikkelig uten å fyre opp under konflikter eller lage bråk og støy.
I Apostlenes gjerninger kan vi lese at Paulus blir tatt til fange og en svær mobb er mot ham. Men mobben roer seg for å lytte da de hører at Paulus snakker deres eget språk: "Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere [hesuchia]."
Man gikk fra forstyrrelser, bråk og kaos, til en roligere situasjon.
Det er altså tydelig at ordet hesuchia ikke handler om prekeforbud eller snakkeforbud. Ordet handler om å ikke forstyrre, avbryte, lage kaos eller være være utagerende, men heller oppføre seg pent og rolig.
Og da kommer jeg til den teksten som enkelte bruker til å kreve at kvinner ikke skal snakke eller preke når kristne samles. Et par setninger før er det mennene som får en oppstrammer fordi de skaper uro i samlingen. Så går teksten over til å omtale kvinnene:
"En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet [hesuchia] og underordne seg i alt." (Tim 2:11). Det er ordet "stillhet" som brukes i 2011-oversettelsen fra Bibelselskapet. I 1978-oversettelsen står det "taushet". Men begge variantene er feil oversettelse når man sammenligner med hvordan NT ellers bruker ordet.
Hesuchia betyr altså ikke et snakkeforbud, prekeforbud eller et taushetspåbud.
Når det gjelder underordning, så går slike oppfordringer på kryss og tvers ellers i NT og oppsummeres i at alle skal underordne hverandre, altså gjensidig underordning. Det er ikke snakk om enveis underordning.
Poenget med teksten er at folk skal oppføre seg høflig og pent når det er samling.
Døtrene til Filip hadde en profetisk gave (Apg 21:9), de sto neppe stumme i samlingene og skrev budskap på plakater, men de snakket.
Kvinner som Nymfa (Kol 4,15), Maria (Apg 12:12), Lydia (Apg 16:15) og Priska (1. Kor 16:19) åpnet hjemmene sine for kristne samlinger (heldigvis var ikke alle kvinner kneblet av antikkens maskuline maktsamfunn). Maria hadde ansatte (ei tjenestejente åpnet for Peter) Lydia var forretningskvinne som handlet med luksusvarer. Priska var tøff nok til sette livet på spill for å hjelpe Paulus (Rom 16:3). Selvsagt snakket de i samlingene.
Les mer om forskjellen på de greske ordene hesuchazo, laleo, sigatwsan og keryksai her: Kvinner hadde full talerett
Kvinner som Nymfa (Kol 4,15), Maria (Apg 12:12), Lydia (Apg 16:15) og Priska (1. Kor 16:19) åpnet hjemmene sine for kristne samlinger (heldigvis var ikke alle kvinner kneblet av antikkens maskuline maktsamfunn). Maria hadde ansatte (ei tjenestejente åpnet for Peter) Lydia var forretningskvinne som handlet med luksusvarer. Priska var tøff nok til sette livet på spill for å hjelpe Paulus (Rom 16:3). Selvsagt snakket de i samlingene.
Les mer om forskjellen på de greske ordene hesuchazo, laleo, sigatwsan og keryksai her: Kvinner hadde full talerett
Adelfoi
NT er skrevet på gresk. Ordet adelfoi kan bety enten brødre eller søsken. Ordrett betyr det brødre, men det ble også brukt om søsken. I gamle greske tekster utenfor NT er det eksempler på at adolfoi kan bety søsken, det kommer frem av sammenhengen fordi teksten handler om en mann og en kvinne. Eksempler på dette finnes i denne eksterne lenken, se punktlisten i teksten.
Men viktigere er det at NT selv viser at ordet brødre noen ganger betyr både kvinner og menn, se for eksempel Fil 1:12 der Paulus henvender seg til to kvinner:
"Derfor, adelfoi (brødre/søsken), som jeg elsker og lengter etter, min glede og min seierskrans, stå fast i Herren, mine kjære! Jeg formaner deg, Evodia, og deg, Syntyke: Kom til enighet i Herren!"
Når du leser NT, er altså mange oppfordringer som rettes til "brødrene", egentlig rettet til hele menigheten, både kvinner og menn. Men det kan også være at noen ganger rettes oppfordringen kun til menn. Uansett om man tenker at adelfoi betyr alle eller kun mennene, så er mennene inkludert når det gjelder å tie i enkelte situasjoner: Menn må tie i samlingen
Se gjerne oss denne filmen på 17 minutter om ordet adelfoi.
Men viktigere er det at NT selv viser at ordet brødre noen ganger betyr både kvinner og menn, se for eksempel Fil 1:12 der Paulus henvender seg til to kvinner:
"Derfor, adelfoi (brødre/søsken), som jeg elsker og lengter etter, min glede og min seierskrans, stå fast i Herren, mine kjære! Jeg formaner deg, Evodia, og deg, Syntyke: Kom til enighet i Herren!"
Når du leser NT, er altså mange oppfordringer som rettes til "brødrene", egentlig rettet til hele menigheten, både kvinner og menn. Men det kan også være at noen ganger rettes oppfordringen kun til menn. Uansett om man tenker at adelfoi betyr alle eller kun mennene, så er mennene inkludert når det gjelder å tie i enkelte situasjoner: Menn må tie i samlingen
Se gjerne oss denne filmen på 17 minutter om ordet adelfoi.
Påstand: Kvinner har ikke lov til å holde prekener eller taler.
Svar: Ordet forkynnelse/holde en tale (keryksai) er ikke i bruk i teksten som handler om forstyrrende snakk (prate/snakke = laleo) i 1. Kor 14:34 som man gjerne viser til.
Ordet preke finnes ikke i Bibelen, så det ordet kan vi egentlig holde utenfor debatten. Ordet forkynne finnes derimot i NT, det blir nesten bare brukt i utadrettet arbeid, det er sjelden brukt innad i menighetslivet.
Hele menigheten, både kvinner og menn, blir oppfordret i NT til dette: rettlede, undervise, forkynne, lære bort, komme med innslag i samlingene og så videre, se listen jeg ga lenger opp. Listen kan forlenges, for eksempel med alle hverandreverdiene som oppfordrer alle til å trøste hverandre, sette mot i hverandre, oppmuntre hverandre, oppgløde hverandre osv. Derfor kan både kvinner og menn preke, selv om ordet ikke finnes i Bibelen.
Les også: Fantes det en prekeskikk bant de først kristne?
Ordet preke finnes ikke i Bibelen, så det ordet kan vi egentlig holde utenfor debatten. Ordet forkynne finnes derimot i NT, det blir nesten bare brukt i utadrettet arbeid, det er sjelden brukt innad i menighetslivet.
Hele menigheten, både kvinner og menn, blir oppfordret i NT til dette: rettlede, undervise, forkynne, lære bort, komme med innslag i samlingene og så videre, se listen jeg ga lenger opp. Listen kan forlenges, for eksempel med alle hverandreverdiene som oppfordrer alle til å trøste hverandre, sette mot i hverandre, oppmuntre hverandre, oppgløde hverandre osv. Derfor kan både kvinner og menn preke, selv om ordet ikke finnes i Bibelen.
Les også: Fantes det en prekeskikk bant de først kristne?
Påstand: Kvinner skal ikke undervise menn eller ha læreansvar
Svar: På norsk brukes det milde ordet "lære" i teksten man ofte refererer til (1. Tim 2:12), men det greske ordet authenteo betyr å herske over eller å myrde, kvinner skal selvsagt ikke ha slik makt over menn. Teksten handler sannsynligvis om å stanse gnostikernes teologi. Paulus starter brevet med å be Timoteus stanse disse gamle kvinnemytene, i norske bibler har man dessverre fjernet ordene "gamle kvinnemyter" i det avsnittet. Slik forsvinner en av ledetrådene til at Paulus egentlig argumenterer mot gnostisismen – en lære som satte kvinnen over mannen.
For øvrig har vi i NT den kristne Priska som lærte opp Apollos (Apg 18:24-26). Noen mener at det kunne hun bare gjøre fordi hun sto under autoritet fra sin mann som var til stede. Men Paulus nevner Priska før ektemannen i dette tilfellet, Paulus omtaler henne også andre steder med samme medarbeiderord som han gjør til sine apostelvenner.
For øvrig har vi i NT den kristne Priska som lærte opp Apollos (Apg 18:24-26). Noen mener at det kunne hun bare gjøre fordi hun sto under autoritet fra sin mann som var til stede. Men Paulus nevner Priska før ektemannen i dette tilfellet, Paulus omtaler henne også andre steder med samme medarbeiderord som han gjør til sine apostelvenner.
Påstand: Mannen er kvinnens overhode
Svar: Det greske ordet for hode betyr ikke overhode, men kilde, og viser til skapelsen der mannen er kilde til kvinnen og at de dermed har samme byggestener.
Korinterbrevet 11:3-16 og Efeserbrevet 5:21-33.
Da Paulus sa at mannen er kvinnens hode, gikk han inn for full likestilling.
Korinterbrevet 11:3-16 og Efeserbrevet 5:21-33.
Da Paulus sa at mannen er kvinnens hode, gikk han inn for full likestilling.
Påstand: En kvinne skal underordne seg sin mann.
Svar: Det greske ordet hupotasso som til norsk ofte oversettes til «underordne» eller lignende ord, hadde opprinnelig to betydninger, én militær og én sivil. Den militære var hierarkisk. Den sivile betød å stille seg frivillig støttende til andre personer for en felles sak.
Noen steder i NT er det den hierarkiske betydningen som er gjeldende, for eksempel: "De syttito kom glade tilbake og sa: «Herre, til og med de onde åndene er lydige når vi nevner ditt navn!»" (Lukas 10:17).
Alle kristne oppfordres til å underordne seg hverandre (Efeserne 5:21). Her er det høyst sannsynlig den sivile betydningen som er gjeldende, for den passer bra når man sammenligner med alle de andre hverandre-verdiene (se liste over) som går ut på støtte hverandre på ulike måter. Kristne oppfordres for eksempel til å tilgi hverandre – det må forstås gjensidig og ikke at det er kun en sjef eller kun en underordnet som skal tilgi. Alle hverandre-oppfordringene i NT tyder på at de er ment gjensidig. Derfor er det sannsynlig at også oppfordringen om å underordne seg hverandre, er ment gjensidig.
Man skulle altså stille seg gjensidig støttende til hverandre.
Gjensidig underordning glir fint inn i det samme tjenerlandskapet i NT som sier "sett de andre høyere enn dere selv" (Rom 12:10), det er vanskelig skimte noe militær adlyd-tankegang i alt dette.
Blant kristne, enten det er kristne ektepar eller det er menighetsliv, betyr underordning altså at man er gjensidig støttende for hverandres initiativer og liv.
Men hva med kristne kvinner som var gift med ikke-kristne menn? Disse mennene var ikke tilhengere av de kristne verdiene der man skulle stille seg gjensidig støttende i menighet og ekteskap. Vi må regne med at de fleste ikke-kristne mennene var preget av den maskuline maktkulturen som fantes rundt Middelhavet for snart 2000 år siden. Det var ikke bare en maskulin kultur, men også lovene var som regel vinklet i mannens favør.
Noen steder i NT er det den hierarkiske betydningen som er gjeldende, for eksempel: "De syttito kom glade tilbake og sa: «Herre, til og med de onde åndene er lydige når vi nevner ditt navn!»" (Lukas 10:17).
Alle kristne oppfordres til å underordne seg hverandre (Efeserne 5:21). Her er det høyst sannsynlig den sivile betydningen som er gjeldende, for den passer bra når man sammenligner med alle de andre hverandre-verdiene (se liste over) som går ut på støtte hverandre på ulike måter. Kristne oppfordres for eksempel til å tilgi hverandre – det må forstås gjensidig og ikke at det er kun en sjef eller kun en underordnet som skal tilgi. Alle hverandre-oppfordringene i NT tyder på at de er ment gjensidig. Derfor er det sannsynlig at også oppfordringen om å underordne seg hverandre, er ment gjensidig.
Man skulle altså stille seg gjensidig støttende til hverandre.
Gjensidig underordning glir fint inn i det samme tjenerlandskapet i NT som sier "sett de andre høyere enn dere selv" (Rom 12:10), det er vanskelig skimte noe militær adlyd-tankegang i alt dette.
Blant kristne, enten det er kristne ektepar eller det er menighetsliv, betyr underordning altså at man er gjensidig støttende for hverandres initiativer og liv.
Men hva med kristne kvinner som var gift med ikke-kristne menn? Disse mennene var ikke tilhengere av de kristne verdiene der man skulle stille seg gjensidig støttende i menighet og ekteskap. Vi må regne med at de fleste ikke-kristne mennene var preget av den maskuline maktkulturen som fantes rundt Middelhavet for snart 2000 år siden. Det var ikke bare en maskulin kultur, men også lovene var som regel vinklet i mannens favør.
Disse kristne kvinnene var gisler av kulturen og hvilke lover som gjaldt, den ikke-kristne mannen hadde nesten all makt. På den tiden kunne rike menn også ha selskapsdamer og prostituerte uten at hans ektefelle kunne protestere. Ektefellen til en slik mann hadde små muligheter til å skille seg og starte et liv på egen hånd, hun hadde også små muligheter til å påvirke mannen i noen retning, for eksempel om tro eller verdier.
Hvordan burde en kristen kvinne oppføre seg i et slikt ekteskap? Peter oppfordrer slike kvinner til å underordne seg, altså vise en frivillig støttende holdning, i håp om at de fæle mennene ville våkne og bli kristne slik at underordningen kunne bli gjensidig. Peter sa ikke det siste rett ut, men hans håp var at mennene skulle bli kristne. Så kommer det frem i brevene til Paulus at alle kristne skal underordne seg hverandre, derfor må det være denne verdien som er knyttet til håpet som Peter har om disse ikke-kristne mennene.
Og som allerede nevnt; kvinnen eier mannens kropp og mannen eier kvinnens kropp og så videre.
Peter satte ektemenn på fy-listen.
Påstand: Kvinner må si "Herre" til sin mann, slik Sara gjorde i GT, noe som må bety at mannen er sjefen.
Svar: Også Efron sa "Herre" til Abraham, og de var likestilte. Både Sara og Efron sa "Herre" til Abraham, 1. Mosebok 23:14.
Påstand: Kvinner kan ikke være apostel/misjonær.
Svar: De opprinnelige apostlene og deres medarbeidere har skrevet brevene i NT. Tekster fra dagens misjonærer har ikke samme teologiske tyngde.
Men bortsett fra det, så er den løpende oppgaven lik. Jesus sendte ut to og to menn av gangen, de fikk i oppdrag å banke på dørene til fredsommelige hjem og gjerne overnatte der noen døgn. Man banket altså på dørene til hjem som hadde ressurser nok til å gi mat og rom til to gjester. I løpet av disse døgnene ble det ganske sikkert anledninger til å fortelle om den kristne troen.
En apostel var altså ikke sjef for et gigantisk kirkesamfunn, men var en person som tok seg tid til å snakke med folk. Misjoneringen skjedde nedenfra, det var huseieren som var i en hierarkisk posisjon til å kaste ut gjestene.
I antikkens maskuline maktsamfunn var det ikke enkelt for kvinner å banke på dørene og be om seng og mat. På denne tiden skulle menn helst ikke snakke med fremmede kvinner. Og det var menn som eide husene.
Men bortsett fra det, så er den løpende oppgaven lik. Jesus sendte ut to og to menn av gangen, de fikk i oppdrag å banke på dørene til fredsommelige hjem og gjerne overnatte der noen døgn. Man banket altså på dørene til hjem som hadde ressurser nok til å gi mat og rom til to gjester. I løpet av disse døgnene ble det ganske sikkert anledninger til å fortelle om den kristne troen.
En apostel var altså ikke sjef for et gigantisk kirkesamfunn, men var en person som tok seg tid til å snakke med folk. Misjoneringen skjedde nedenfra, det var huseieren som var i en hierarkisk posisjon til å kaste ut gjestene.
I antikkens maskuline maktsamfunn var det ikke enkelt for kvinner å banke på dørene og be om seng og mat. På denne tiden skulle menn helst ikke snakke med fremmede kvinner. Og det var menn som eide husene.
En rabbiner som het Jose the Galilean kom til et veikryss og spurte en passerende kvinne om veien videre, da ble han ble irettesatt av kvinnen fordi han hadde henvendt seg.
I NT ser vi at Jesus ikke brydde seg om denne kulturen, han snakket for eksempel med en kvinne ved en brønn. Disiplene syntes det var rart; "I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne." For det var egentlig uhørt i denne kulturen. Kvinnen dro forresten straks inn til byen og begynte å fortelle om Jesus, hun hadde ikke en gang tid til å ta med seg vannkrukken hjem igjen.
Jesus fikk mange kvinnelige disipler. Men han var bundet av kulturen når det gjaldt å sende dem ut som misjonærer.
Det tryggeste var å sende ut to og to menn, eller for eksempel ektepar eller en trio. Da ville en huseier som åpnet døren, være mer villig til å snakke, og det ville også være tryggere å ferdes langs landeveien.
Samfunnene rundt Middelhavet var maskuline for 2000 år siden, kvinnene fikk sjelden utdannelse og hadde færre rettigheter etter loven og i kulturen. Romerske soldater kunne bli satt inn for å hindre opptøyer mot myndighetene, men var ikke et politi som kvinner kunne kontakte ved hjemmevold eller overfall langs landeveien.
Paulus ble banket opp, pisket og nær drept flere ganger som misjonær. I et slikt samfunn er det bedre å sende to menn ut som misjonærer enn to kvinner. Kvinner har 30-40 prosent mindre muskler enn menn. Pøbler og fanatikere vil kanskje tenke seg litt om før de flyr løs på to menn som er like store som dem selv.
Samfunnene rundt Middelhavet var maskuline for 2000 år siden, kvinnene fikk sjelden utdannelse og hadde færre rettigheter etter loven og i kulturen. Romerske soldater kunne bli satt inn for å hindre opptøyer mot myndighetene, men var ikke et politi som kvinner kunne kontakte ved hjemmevold eller overfall langs landeveien.
Paulus ble banket opp, pisket og nær drept flere ganger som misjonær. I et slikt samfunn er det bedre å sende to menn ut som misjonærer enn to kvinner. Kvinner har 30-40 prosent mindre muskler enn menn. Pøbler og fanatikere vil kanskje tenke seg litt om før de flyr løs på to menn som er like store som dem selv.
På denne tiden var det også vanlig at kvinner var underlagt sin far, sin mann eller sin verge. Kvinner kunne ikke dra ut på reise uten tillatelse. En kristen kvinne som entan var singel eller gift med en ikke-kristen mann, kunne ikke dra ut på misjonsreise sånn uten videre.
Også i dag finnes det land med en kultur der kvinner blir verdsatt lavt og tvinges til å leve risikable liv der de heller ikke blir lyttet til. Les for eksempel i Dagbladet (2010).
Det er derfor ikke så rart at det er nesten bare mannlige misjonærer utover i Apostlenes gjerninger, kun Junia ser ut til å ha blitt omtalt som kvinnelig misjonær, setningen er noe indirekte. I tillegg har vi Priska som Paulus arbeidet tett med og kalte medarbeider, hun kan gjerne kalles misjonær, selv om det ordet ikke blir brukt om henne i NT. Hun og ektemannen satte livet på spill for å hjelpe Paulus (Rom 16:3).
Apostel er et gresk ord, på latin heter det misjonær.
Tidlig i NT ser vi altså at Jesus sender ut to og to menn, det var over 80 apostler til å begynne med (12 70 + Paulus, se Lukas 9 og Lukas 10). Videre utover i NT ser vi enda flere personer nevnes som apostler: Barnabas, Paulus, Timoteus, Junia og Silas. Vi kan også lese at det var vanlig for apostler å ha med seg kona si på misjonsreiser (1. Kor 9:5).
Junia var apostel.
Junia var apostel, del 2
Junia omtales i Bibelen som et godt navn blant apostlene i Rom 16:7. Priska og Akvilas kalles for medarbeidere (synergus) i Rom 16:3, det er det samme ordet som Paulus bruker om misjonærer (apostler).
Litt om Norge: Selv om Norge fikk grunnlov i 1814, gjaldt fremdeles regelen om at sønner arvet dobbelt så mye som døtre. "Kvinner var umyndige hele livet", skriver Store Norske leksikon (SNL) om kvinner i Norge på 1800-tallet: "Det betydde at de ikke hadde rett til å råde over sin egen økonomi. Skulle de inngå rettslig bindende avtaler, var de avhengige av en verge. De var først underlagt faren, så ektemannen hvis de giftet seg. Bare enker var myndige, og da under forutsetning at de hadde en mannlig verge."
Man kan ikke bruke kulturen mot kvinnene og lage en teologi ut av det. Man kan ikke si at fordi det alltid har vært færre kvinnelige misjonærer, så er det nok meningen at det skal være kun mannlige misjonærer.
Påstand: Kvinner har ikke lov til å være forstander.
Svar: Paulus bruker forstanderordet om kvinnen Føbe i verbs form i Romerbrevet 16:1-2. Han skriver at Føbe forstandet ham og mange andre. Kvinner kan altså utøve en forstandertjeneste, men hverken kvinner eller menn bør være forstander i en hierarkisk betydning av ordet.
Riktignok kan det greske ordet for forstander ha en hierarkisk betydning, men ordet kan også ha en omsorgsbetydning. For at tekstene generelt i NT skal henge sammen, må man velge omsorgsbetydningen – bortsett fra når ordet brukes om ikke-kristne.
Det er det greske ordet proistemi som oversettes til forstander eller hjelper på norsk. Pro betyr foran. Istemi betyr å stå nær. Proistemi-ordet betyr "stå nær/foran". Et slags beskyttende skjold. En hjelper. En rettleder. Men det kan også bety leder, i Apostlenes gjerninger omtales Josef fra GT og da brukes ordet proistemi om hans høye statlige stilling i Egypt.
Bibelordbøker sier at prostatis er den feminine form av proistemi. Paulus skriver altså at Føbe har prostatis både ham og mange andre.
Man får et problem hvis man tolker proistemi og prostatis hierarkisk blant de kristne i NT. Da legger man opp til at Føbe var sjefen til Paulus, noe som ikke kan stemme når hun er nevnt kun én gang i NT.
Her er det en felle for hierarkitilhengerne. Hvis man sier nei til Føbe som sjefen til Paulus, da faller også alle de andre proistemi-eksemplene man gjerne bruker for å vise at noen skal være sjef i menigheten.
En tolkningsmulighet for dem som vil utelukke kvinner fra tjenester, er å velge betydning akkurat slik det passer ens eget syn i hvert tilfelle. Da sier man at når kvinner er involvert, da har ordet en omsorgsbetydning, og når menn er involvert, da har ordet en maktbetydning. Men jeg mener en slik tolkning ikke er i harmoni med tjenerlandskapet man ser i NT.
Jeg kan ikke se av NT at begrepet forstander gikk ut på å være styreleder i et styre bestående av eldstepersoner, for NT sier ikke noe om det. Inntrykket mitt er at det var snakk om snakk om personer som hadde ekstra initiativ og ressurser til å hjelpe, rettlede eller ta vare på andre, og det kan man fint gjøre uten å være sjef.
I stedet for at ressurssterke kvinner i dag forsøker å komme inn i en hierarkisk posisjon som ikke finnes i NT, bør de heller finne tjenester som passer til verdiene i NT.
Bibeloversettere er gjerne preget av dagens kirkehierarkier og forsøker plassere dagens paradigme inn i NT når de oversetter fra gresk til norsk, svensk, engelsk og så videre. Når det står samtale på gresk, endres dette til preke i enkelte oversettelser. Og når det står veileder på gresk, endres det til leder på norsk. I tillegg oversettes altså forstanderordet ulikt slik det passer oversetternes syn.
Dette gjør det vanskeligere å oppdage hvordan de første kristne organiserte seg og hvilke verdier de hadde. Jeg mener det er feil å starte med dagens kirkekultur og så forsøke å presse den inn i NT.
En prest som var med i en radiodebatt høsten 2020, påsto at Bibelen sier at prestetjenesten er forbeholdt menn og at Paulus setter kriterier for prester. Men ordet prest er ikke i bruk hos Paulus som skriver om eldstepersoner. Det har dessverre blitt vanlig å ta utgangspunkt i det nåværende kirkelige paradigme og forsøke å presse det inn i Bibelen.
Les om oversettelsen av forstanderordet her:
Lederfilosofien til bibeloversetterne
Den nye bibeloversettelsen og ordet proistemi
Diakoner og eldste uten hierarki
Riktignok kan det greske ordet for forstander ha en hierarkisk betydning, men ordet kan også ha en omsorgsbetydning. For at tekstene generelt i NT skal henge sammen, må man velge omsorgsbetydningen – bortsett fra når ordet brukes om ikke-kristne.
Det er det greske ordet proistemi som oversettes til forstander eller hjelper på norsk. Pro betyr foran. Istemi betyr å stå nær. Proistemi-ordet betyr "stå nær/foran". Et slags beskyttende skjold. En hjelper. En rettleder. Men det kan også bety leder, i Apostlenes gjerninger omtales Josef fra GT og da brukes ordet proistemi om hans høye statlige stilling i Egypt.
Bibelordbøker sier at prostatis er den feminine form av proistemi. Paulus skriver altså at Føbe har prostatis både ham og mange andre.
Man får et problem hvis man tolker proistemi og prostatis hierarkisk blant de kristne i NT. Da legger man opp til at Føbe var sjefen til Paulus, noe som ikke kan stemme når hun er nevnt kun én gang i NT.
Her er det en felle for hierarkitilhengerne. Hvis man sier nei til Føbe som sjefen til Paulus, da faller også alle de andre proistemi-eksemplene man gjerne bruker for å vise at noen skal være sjef i menigheten.
En tolkningsmulighet for dem som vil utelukke kvinner fra tjenester, er å velge betydning akkurat slik det passer ens eget syn i hvert tilfelle. Da sier man at når kvinner er involvert, da har ordet en omsorgsbetydning, og når menn er involvert, da har ordet en maktbetydning. Men jeg mener en slik tolkning ikke er i harmoni med tjenerlandskapet man ser i NT.
Jeg kan ikke se av NT at begrepet forstander gikk ut på å være styreleder i et styre bestående av eldstepersoner, for NT sier ikke noe om det. Inntrykket mitt er at det var snakk om snakk om personer som hadde ekstra initiativ og ressurser til å hjelpe, rettlede eller ta vare på andre, og det kan man fint gjøre uten å være sjef.
I stedet for at ressurssterke kvinner i dag forsøker å komme inn i en hierarkisk posisjon som ikke finnes i NT, bør de heller finne tjenester som passer til verdiene i NT.
Bibeloversettere er gjerne preget av dagens kirkehierarkier og forsøker plassere dagens paradigme inn i NT når de oversetter fra gresk til norsk, svensk, engelsk og så videre. Når det står samtale på gresk, endres dette til preke i enkelte oversettelser. Og når det står veileder på gresk, endres det til leder på norsk. I tillegg oversettes altså forstanderordet ulikt slik det passer oversetternes syn.
Dette gjør det vanskeligere å oppdage hvordan de første kristne organiserte seg og hvilke verdier de hadde. Jeg mener det er feil å starte med dagens kirkekultur og så forsøke å presse den inn i NT.
En prest som var med i en radiodebatt høsten 2020, påsto at Bibelen sier at prestetjenesten er forbeholdt menn og at Paulus setter kriterier for prester. Men ordet prest er ikke i bruk hos Paulus som skriver om eldstepersoner. Det har dessverre blitt vanlig å ta utgangspunkt i det nåværende kirkelige paradigme og forsøke å presse det inn i Bibelen.
Les om oversettelsen av forstanderordet her:
Lederfilosofien til bibeloversetterne
Den nye bibeloversettelsen og ordet proistemi
Diakoner og eldste uten hierarki
Påstand: Kvinner kan ikke være prest.
Svar: Peter sier at alle kristne er prester (Peters 1. brev 2:5 og 2:9. Se også Joh 1:6 og Joh 5:10 og Joh: 20:6). De første kristne hadde ikke særskilte prester, for verdiene deres tillot ikke monopoler, makt og hierarkier, derfor bør hverken menn eller kvinner være prest i dag.
Prest er ikke det samme som eldste, slik noen påstår. NT bruker to ulike ord for prest og eldste. Prest er noe som tilhører GT, før Jesus døde og sto opp igjen. Ordet eldste finnes både i GT og NT. I NT brukes eldste om personer som ble valgt til å være husverter for kristne samlinger hjemme hos dem selv.
I Apostlenes gjerninger kan vi lese at kristne holdt nattverd i alle hjem (Apg 2:46), de kristne hadde ikke særskilte prester for å dele nattverd. Alle kristne kunne også døpe, Paulus ble døpt av en vanlig kristen som ikke hadde noen bestemt merkelapp eller religiøs tittel (Apg 9).
Hverken kvinner eller menn bør søke posisjoner der man monopoliserer kristelige oppgaver og tjenester.
I dag har prester oppgaver som de opprinnelige husvertene slett ikke hadde, slik som bryllup og begravelser. Spørsmålet handler ikke om kvinner og menn kan være prest. Spørsmålet handler i tilfelle om kvinner og menn kan være husvert, og det kan de.
Mannlige prester som er imot kvinnelige prester, har selv plassert seg i en rolle som ikke finnes i NT. Det er ikke til å forstå at det er mulig etter så mange års utdannelse til prest.
Hva lærer de egentlig når de studerer til prest? Diskuterer de Augustin, Kalvin og Luther og blir så opptatt av det at de ikke får med seg at eldste og prest er to helt ulike ting i NT? Lærer de ikke at de første kristne ikke hadde kirker og prester? Lærer de ikke at de svært få gangene der ordet gudstjeneste er nevnt i NT, så er hverken prest eller eldste med i bildet? Lærer de ikke at prest aldri er knyttet til nattverd i NT? Lærer de ikke at det finnes ingen prest NT som døper? Lærer de ikke at de første kristne ikke hadde kirkelige konfirmasjoner, begravelser og vielser? Lærer de ikke at Jesus var imot nikolaittenes lære?
Prest er ikke det samme som eldste, slik noen påstår. NT bruker to ulike ord for prest og eldste. Prest er noe som tilhører GT, før Jesus døde og sto opp igjen. Ordet eldste finnes både i GT og NT. I NT brukes eldste om personer som ble valgt til å være husverter for kristne samlinger hjemme hos dem selv.
I Apostlenes gjerninger kan vi lese at kristne holdt nattverd i alle hjem (Apg 2:46), de kristne hadde ikke særskilte prester for å dele nattverd. Alle kristne kunne også døpe, Paulus ble døpt av en vanlig kristen som ikke hadde noen bestemt merkelapp eller religiøs tittel (Apg 9).
Hverken kvinner eller menn bør søke posisjoner der man monopoliserer kristelige oppgaver og tjenester.
I dag har prester oppgaver som de opprinnelige husvertene slett ikke hadde, slik som bryllup og begravelser. Spørsmålet handler ikke om kvinner og menn kan være prest. Spørsmålet handler i tilfelle om kvinner og menn kan være husvert, og det kan de.
Mannlige prester som er imot kvinnelige prester, har selv plassert seg i en rolle som ikke finnes i NT. Det er ikke til å forstå at det er mulig etter så mange års utdannelse til prest.
Hva lærer de egentlig når de studerer til prest? Diskuterer de Augustin, Kalvin og Luther og blir så opptatt av det at de ikke får med seg at eldste og prest er to helt ulike ting i NT? Lærer de ikke at de første kristne ikke hadde kirker og prester? Lærer de ikke at de svært få gangene der ordet gudstjeneste er nevnt i NT, så er hverken prest eller eldste med i bildet? Lærer de ikke at prest aldri er knyttet til nattverd i NT? Lærer de ikke at det finnes ingen prest NT som døper? Lærer de ikke at de første kristne ikke hadde kirkelige konfirmasjoner, begravelser og vielser? Lærer de ikke at Jesus var imot nikolaittenes lære?
"Men du skal ha ros for at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør."
Sitatet er fra NT. (Åp 2:6)
Irenius, som døde i år 202, kaller nikolaittene en gnostisk sekt som mente at sektens innsikt i teologiske og åndelige spørsmål lå over vanlige mennesker. Nikolaittene mente at folk flest i menighetene var forpliktet til å la de åndelige lederne bestemme hva som var rett eller gal teologi. Men slik skal det ikke være, sier altså Bibelen.
Hva lærer man egentlig når man studerer for å bli prest i Norge? Dagens presterolle er langt unna de tjenestene som beskrives i NT. Og så er det altså noen mannlige prester som kaller seg "konservative" og ikke vil samarbeide med kvinnelige prester. De er overhodet ikke konservative, de holder jo slett ikke fast på de opprinnelige tjenestene og verdiene fra NT.
Hvis de skal kalle seg konservative, må de i tilfelle gå inn for å være i en eldstetjeneste, ikke i en prestetjeneste. Og da vil de se av NT at en slik tjeneste går ut på åpne sitt hjem for en flokk kristne venner og at NT viser at både kvinne og menn åpnet sine hjem.
Hva skjer egentlig hjemme hos en mannlig prest i dag? Hva hvis det kommer kristne gjester på besøk? Mener presten da at kona ikke har lov til å snakke? Har hun ikke lov til å dele ut kjøttkaker, brød og vin til gjestene, fordi hun er kvinne? Tar presten på seg sin hierarkiske presteuniform når gjestene ankommer? Da kan han like godt snekre seg en kasse som han sitter oppi, det er "konservativt".
Irenius, som døde i år 202, kaller nikolaittene en gnostisk sekt som mente at sektens innsikt i teologiske og åndelige spørsmål lå over vanlige mennesker. Nikolaittene mente at folk flest i menighetene var forpliktet til å la de åndelige lederne bestemme hva som var rett eller gal teologi. Men slik skal det ikke være, sier altså Bibelen.
Hva lærer man egentlig når man studerer for å bli prest i Norge? Dagens presterolle er langt unna de tjenestene som beskrives i NT. Og så er det altså noen mannlige prester som kaller seg "konservative" og ikke vil samarbeide med kvinnelige prester. De er overhodet ikke konservative, de holder jo slett ikke fast på de opprinnelige tjenestene og verdiene fra NT.
Hvis de skal kalle seg konservative, må de i tilfelle gå inn for å være i en eldstetjeneste, ikke i en prestetjeneste. Og da vil de se av NT at en slik tjeneste går ut på åpne sitt hjem for en flokk kristne venner og at NT viser at både kvinne og menn åpnet sine hjem.
Hva skjer egentlig hjemme hos en mannlig prest i dag? Hva hvis det kommer kristne gjester på besøk? Mener presten da at kona ikke har lov til å snakke? Har hun ikke lov til å dele ut kjøttkaker, brød og vin til gjestene, fordi hun er kvinne? Tar presten på seg sin hierarkiske presteuniform når gjestene ankommer? Da kan han like godt snekre seg en kasse som han sitter oppi, det er "konservativt".
Prester har liten teologisk troverdighet når de har plassert seg selv i en tjeneste som er langt unna de tjenestene og de verdiene som beskrives i NT.
Påstand: Kvinner må bruke skaut.
Svar: Nei, kristne kvinner er ikke nødt til å bruke skaut, Paulus sier at håret er bra nok (les et stykke ned i lenken). Se 1. Kor 11:15 (det står et "anti" på gresk, altså: "i stedet for sjal/skaut").
Norske og engelske bibler oversetter en del ord feil og det gjør det ekstra vanskelig å tolke tekstene som handler om hodedekke. Skal du lese avsnittene om hodedekke, bør du sjekke hvert greske ord som er i bruk og også hvordan disse ordene er brukt andre steder i Det nye testamentet.
I den tolv år gamle lenken over tolker jeg tekstene om hodedekke. I dag kom jeg over enda en mulig tolkning:
I både romersk og jødisk kultur kunne man avgi viktige løfter. Blant jødene lot en mann håret gro etter et løfte. Og når løftet var oppfylt, barberte han seg på hodet. Også Paulus fulgte denne skikken.
Det greske ordet for løfte finnes tre steder i NT, det ene stedet har oversetterne valgt å skrive bønn i stedet for løfte, det er i Jakob 5:15:
«Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp.» Men det står altså egentlig «troens løfte».
På gresk er løfte ευχη og bønn εϋχομαι. Enkelte mener at Paulus i brevet til de kristne i Korint kanskje generaliserer ordet for bønn slik at det også dekker ordet for løfte, slik at korinterne forstår hva han snakker om. Det er ikke sikkert folk fra Korint var kjent med alle jødiske skikker, det kan hende de hadde fått høre at Paulus hadde barbert hodet etter et løfte og så lurte de på om kvinner burde gjøre det samme etter et løfte. Jeg vet ikke om jeg helt forstår den tolkningen, men jeg ville bare nevne at det finnes flere tolkninger enn den jeg har i lenken over.
Se også Apg 18:18 og Apg 21:23-24.
Uansett er konklusjonen at håret er bra nok, man trenger ikke noe ekstra utenpå håret. (Se også neste påstand nedenfor.)
Norske og engelske bibler oversetter en del ord feil og det gjør det ekstra vanskelig å tolke tekstene som handler om hodedekke. Skal du lese avsnittene om hodedekke, bør du sjekke hvert greske ord som er i bruk og også hvordan disse ordene er brukt andre steder i Det nye testamentet.
I den tolv år gamle lenken over tolker jeg tekstene om hodedekke. I dag kom jeg over enda en mulig tolkning:
I både romersk og jødisk kultur kunne man avgi viktige løfter. Blant jødene lot en mann håret gro etter et løfte. Og når løftet var oppfylt, barberte han seg på hodet. Også Paulus fulgte denne skikken.
Det greske ordet for løfte finnes tre steder i NT, det ene stedet har oversetterne valgt å skrive bønn i stedet for løfte, det er i Jakob 5:15:
«Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp.» Men det står altså egentlig «troens løfte».
På gresk er løfte ευχη og bønn εϋχομαι. Enkelte mener at Paulus i brevet til de kristne i Korint kanskje generaliserer ordet for bønn slik at det også dekker ordet for løfte, slik at korinterne forstår hva han snakker om. Det er ikke sikkert folk fra Korint var kjent med alle jødiske skikker, det kan hende de hadde fått høre at Paulus hadde barbert hodet etter et løfte og så lurte de på om kvinner burde gjøre det samme etter et løfte. Jeg vet ikke om jeg helt forstår den tolkningen, men jeg ville bare nevne at det finnes flere tolkninger enn den jeg har i lenken over.
Se også Apg 18:18 og Apg 21:23-24.
Uansett er konklusjonen at håret er bra nok, man trenger ikke noe ekstra utenpå håret. (Se også neste påstand nedenfor.)
Påstand: Kvinner må bruke sjal/skaut for å signalisere at mannen er sjefen.
Svar: Nei, kristne kvinner har ikke plikt til å bruke sjal (se også forrige punkt). Paulus sier at kvinnen skal bære sin egen myndighet/frihet på hodet. (1. Kor 11:10.)
Det nye testamentet er skrevet på gresk. Blant de kristne i Roma begynte man å oversette til latin. Folk oversatte litt ulikt. På slutten av 300-tallet ville de som snakket latin gjerne samles om en standard oversettelse, den bibelen ble så kalt Vulgata. Den er den bibeloversettelsen som katolikkene bruker. Opp gjennom årene har katolikkene gjort visse forbedringer av oversettelsen nå og da. Frem til 1592 sto det på latin slør/sjal/dekke i 1. Kor 11:10. Men dette er feil oversettelse fra gresk. I 1592 rettet man dette ordet til det latinske "potestatem" som betyr kraft.
Dermed ble meningsinnholdet til Paulus et helt annet. Men med over 1000 år med slør som meningsinnhold i den katolske kirke fikk den tolkningen godt feste blant mange kristne.
Skikken med hodedekke i den romerske kulturen var kanskje inspirert av de romerske vestalinnene som var kvinnelige prester som aldri skulle ha ligget med noen, de gikk med seks hårbånd som dekket håret. Hvis en vestalinne brøt sin ed om å aldri ligge med noen, ble hun begravd levende i et kammer ved bymuren. Hun fikk mat og vann for noen få dager, så sultet hun i hjel.
I Romerriket for 2000 år siden kunne en mann skille seg fra en kvinne hvis det ble oppdaget at hun gikk uten slør/skaut/sjal/dekke ute blant folk. Kulturen tilsa at hun skulle begynne med hodedekke da hun ble gift.
Det virker som at hodedekke var en alvorlig sak, og slik er det i en del land også i dag. Det hadde ikke vært merkelig om Paulus hadde gitt råd om å gå med hodedekke for å ikke bli mobbet i gatene eller mobbet av sin ikke-kristne mann eller rett og slett bare for å se respektabel ut. Men han gir ikke et slikt råd, han sier at kvinnen skal bære sin egen autoritet på hodet og at håret er fint som det er.
Det nye testamentet er skrevet på gresk. Blant de kristne i Roma begynte man å oversette til latin. Folk oversatte litt ulikt. På slutten av 300-tallet ville de som snakket latin gjerne samles om en standard oversettelse, den bibelen ble så kalt Vulgata. Den er den bibeloversettelsen som katolikkene bruker. Opp gjennom årene har katolikkene gjort visse forbedringer av oversettelsen nå og da. Frem til 1592 sto det på latin slør/sjal/dekke i 1. Kor 11:10. Men dette er feil oversettelse fra gresk. I 1592 rettet man dette ordet til det latinske "potestatem" som betyr kraft.
Dermed ble meningsinnholdet til Paulus et helt annet. Men med over 1000 år med slør som meningsinnhold i den katolske kirke fikk den tolkningen godt feste blant mange kristne.
Skikken med hodedekke i den romerske kulturen var kanskje inspirert av de romerske vestalinnene som var kvinnelige prester som aldri skulle ha ligget med noen, de gikk med seks hårbånd som dekket håret. Hvis en vestalinne brøt sin ed om å aldri ligge med noen, ble hun begravd levende i et kammer ved bymuren. Hun fikk mat og vann for noen få dager, så sultet hun i hjel.
I Romerriket for 2000 år siden kunne en mann skille seg fra en kvinne hvis det ble oppdaget at hun gikk uten slør/skaut/sjal/dekke ute blant folk. Kulturen tilsa at hun skulle begynne med hodedekke da hun ble gift.
Det virker som at hodedekke var en alvorlig sak, og slik er det i en del land også i dag. Det hadde ikke vært merkelig om Paulus hadde gitt råd om å gå med hodedekke for å ikke bli mobbet i gatene eller mobbet av sin ikke-kristne mann eller rett og slett bare for å se respektabel ut. Men han gir ikke et slikt råd, han sier at kvinnen skal bære sin egen autoritet på hodet og at håret er fint som det er.
Påstand: Kvinner kan ikke være eldste.
Svar: Eldstepersoner var opprinnelig husverter for menighetene, for det fantes ikke kirkebygninger eller prester. Paulus kaller samlingene hjemme hos kvinnen Nymfa for ekklesia, det er det som gjerne oversettes til menighet eller kirke i dag. Ingen av de to oversettelsesordene er presise, for ekklesia hadde ingen religiøs betydning, men det blir for mye å forklare nå.
"Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles i hennes hus."
Hilsepolitikken til Paulus viser at Nymfa kom i samme kategori som eldste, for det fins ingen andre kandidater til eldste i teksten der han hilser til Nymfa og menigheten som samles i hennes hjem. Det er i tilfelle merkelig at Paulus bare hilser til den som åpner hjemmet sitt for samlinger og ikke til pastoren i menigheten. Løsningen er enten at man slett ikke trenger en pastor/eldste for å defineres som ekklesia (menighet). Eller at Paulus anså at den som åpnet hjemmet sitt, var pastor/eldste.
I antikken, og mange steder også i dag, var det den eldste sønnen som arvet foreldrenes hjem, gård, husdyr, båter og verksted. Derfor var det gjerne den eldste sønnen i en søskenflokk som hadde det største huset. Og derfor var det en god strategi blant de første kristne å la slike kristne eldstepersoner være husverter for kristne samlinger.
Kristne var ikke pliktige til å kun møtes hjemme hos slike eldstepersoner, man kunne også møtes på stranden eller på torget – og uten at noen av naboenes førstefødte sønn var til stede.
Man møttes også for eksempel hjemme hos Maria, moren til Markus (Apg 12:12), og hun var ikke eldste sønn, for hun var jo kvinne. Det betyr at det var ikke noe plikt at husverten skulle være eldste sønn eller eventuelt eldste datter.
Poenget er at det er fint med hjemmesamlinger, der kan man støtte hverandre og alle kan bidra med sine gaver, for eksempel er noen flinke til å undervise, andre er flinke til å trøste. Og når man skal ha hjemmesamlinger, er det lurt å møtes hos noen som har stort nok hus og som har ressurser nok til å kunne lage middag også til fattige.
En lur strategi når den kristne troen ble spredt til nye områder, var at misjonærene sjekket om det var noen kristne blant de som ble omtalt som eldste i landsbyen. Hvis noen av de kristne eldste var gjestfrie og stødige personer, så var det kjempefint om akkurat de fikk tjenesten som verter. For som eldste sønn i en familie hadde man gjerne mer ressurser og større hus.
Det er det Titus jobbet med på Kreta, han skulle få på plass eldste, for noen burde ha et ansvar for å jevnlig å invitere til samlinger. Flere hundre år senere ble denne tjenesten opphøyd med pomp og prakt og innsettelser når man fikk prester i luksuriøse uniformer. Enda senere fikk man pinsevenner som kalte sine styremedlemmer for eldste. Ingen av delene er i harmoni med NT.
Når noen hevder at kvinner ikke kan være eldste, må man spørre dem hvordan de definerer eldste og hvor i NT den definisjonen kommer frem. Selv mener jeg NT egentlig snakker om ikke-hierarkiske, omsorgsfulle og ressursterke husverter, så spørsmålet handler da om kvinner kan være slike husverter. Og selvsagt kan de det, slik som Nymfa og Priska.
Et vanlig kvinnefiendtlig argument er at Paulus sier at en eldste skal være "én kvinnes mann", og så hevder man at da må man være en mann for å kunne invitere kristne venner hjem til samling. Men han sier det samme om diakoner, altså at de må være én kvinnes mann, og han anbefaler kvinnen Føbe som diakon. Han mener altså begge kjønn selv om eksemplene er maskuline. Han retter opp en mulig misforståelse om eldste ved å straks skyte inn at det samme gjelder kvinner.
Skal man lese helt firkantet når det gjelder "én kvinnes mann", må i tilfelle single menn nektes å invitere kristne venner hjem.
Kravet om én kvinnes mann indikerer at husverten må ha tatt inn over seg de kristne verdiene. En del superferske kristne hadde kanskje ennå ikke lagt fra seg alle sidene ved sitt gamle liv. Den som inviterer til samling, må være en stødig person med gode kristelige verdier.
Husmenigheter i NT
I antikken, og mange steder også i dag, var det den eldste sønnen som arvet foreldrenes hjem, gård, husdyr, båter og verksted. Derfor var det gjerne den eldste sønnen i en søskenflokk som hadde det største huset. Og derfor var det en god strategi blant de første kristne å la slike kristne eldstepersoner være husverter for kristne samlinger.
Kristne var ikke pliktige til å kun møtes hjemme hos slike eldstepersoner, man kunne også møtes på stranden eller på torget – og uten at noen av naboenes førstefødte sønn var til stede.
Man møttes også for eksempel hjemme hos Maria, moren til Markus (Apg 12:12), og hun var ikke eldste sønn, for hun var jo kvinne. Det betyr at det var ikke noe plikt at husverten skulle være eldste sønn eller eventuelt eldste datter.
Poenget er at det er fint med hjemmesamlinger, der kan man støtte hverandre og alle kan bidra med sine gaver, for eksempel er noen flinke til å undervise, andre er flinke til å trøste. Og når man skal ha hjemmesamlinger, er det lurt å møtes hos noen som har stort nok hus og som har ressurser nok til å kunne lage middag også til fattige.
En lur strategi når den kristne troen ble spredt til nye områder, var at misjonærene sjekket om det var noen kristne blant de som ble omtalt som eldste i landsbyen. Hvis noen av de kristne eldste var gjestfrie og stødige personer, så var det kjempefint om akkurat de fikk tjenesten som verter. For som eldste sønn i en familie hadde man gjerne mer ressurser og større hus.
Det er det Titus jobbet med på Kreta, han skulle få på plass eldste, for noen burde ha et ansvar for å jevnlig å invitere til samlinger. Flere hundre år senere ble denne tjenesten opphøyd med pomp og prakt og innsettelser når man fikk prester i luksuriøse uniformer. Enda senere fikk man pinsevenner som kalte sine styremedlemmer for eldste. Ingen av delene er i harmoni med NT.
Når noen hevder at kvinner ikke kan være eldste, må man spørre dem hvordan de definerer eldste og hvor i NT den definisjonen kommer frem. Selv mener jeg NT egentlig snakker om ikke-hierarkiske, omsorgsfulle og ressursterke husverter, så spørsmålet handler da om kvinner kan være slike husverter. Og selvsagt kan de det, slik som Nymfa og Priska.
Et vanlig kvinnefiendtlig argument er at Paulus sier at en eldste skal være "én kvinnes mann", og så hevder man at da må man være en mann for å kunne invitere kristne venner hjem til samling. Men han sier det samme om diakoner, altså at de må være én kvinnes mann, og han anbefaler kvinnen Føbe som diakon. Han mener altså begge kjønn selv om eksemplene er maskuline. Han retter opp en mulig misforståelse om eldste ved å straks skyte inn at det samme gjelder kvinner.
Skal man lese helt firkantet når det gjelder "én kvinnes mann", må i tilfelle single menn nektes å invitere kristne venner hjem.
Kravet om én kvinnes mann indikerer at husverten må ha tatt inn over seg de kristne verdiene. En del superferske kristne hadde kanskje ennå ikke lagt fra seg alle sidene ved sitt gamle liv. Den som inviterer til samling, må være en stødig person med gode kristelige verdier.
Husmenigheter i NT
Derfor bør kvinner være eldste
Paulus gir en liste med poenger over hvilke gode verdier en eldste bør ha før vedkommende innsettes til tjeneste (som var å være husvert hjemme). Han gir også en liste over hvilke gode verdier enker bør ha. Disse to listene ligner på hverandre. Det kan skyldes at enken i mange år hadde fungert som husvert og nå burde få hjelp av menigheten til å klare seg etter at mannen var død og inntektene ble mindre. Hun kunne ikke bli kaldt en eldste, for hun var kanskje ikke den eldste i sin søskenflokk, det var det kanskje mannen hennes om hadde vært i sin søskenflokk.
Paulus gir en liste med poenger over hvilke gode verdier en eldste bør ha før vedkommende innsettes til tjeneste (som var å være husvert hjemme). Han gir også en liste over hvilke gode verdier enker bør ha. Disse to listene ligner på hverandre. Det kan skyldes at enken i mange år hadde fungert som husvert og nå burde få hjelp av menigheten til å klare seg etter at mannen var død og inntektene ble mindre. Hun kunne ikke bli kaldt en eldste, for hun var kanskje ikke den eldste i sin søskenflokk, det var det kanskje mannen hennes om hadde vært i sin søskenflokk.
Påstand: Kvinner kan ikke være pastor.
Svar: Paulus tilkalte seg de eldste fra Efesos og ba dem være hyrder, som på latin heter pastorer. Flere steder i NT kommer det frem at pastor og eldste var samme person. En debatt om kvinnelige pastorer handler derfor om kvinnelige eldste som igjen handler om det å invitere kristne hjem til seg og ha et omsorgstilsyn for flokken og ikke være sjef over flokken.
I våre dager er gjerne en pastor ansatt i en kirke som har en hovedpastor og et styre, en slik organisering finnes ikke i NT. Det finnes ikke engang kirker i NT. Ordet hovedpastor er i NT kun brukt om Jesus – "den øverste hyrden" (1. Pet 5:4). Det er gjerne i slike kirker, der noen har stjålet tittelen til Jesus, at man nekter kvinner å være pastorer. Skal de ha noe teologisk tyngde i en debatt, må de først gi tilbake tittelen de har stjålet.
I stedet for at kvinner forsøker å få hierarkiske posisjoner som det ikke var meningen at kvinner eller menn skulle ha, bør de heller invitere en flokk kristne hjem til seg selv og bli en husvert slik de første kristne praktiserte.
NT setter omtrent samme krav til personen enten det er snakk om eldste, diakoner eller ressursterke enker, det kan indikere at det er ikke forskjell på kvinner og menn når det gjelder hvilke tjenester man kan ha, forskjellen ligger i de personlige egenskapene. Er man i en fast tjeneste, altså er diakon som er apostel, evangelist eller en som hjelper fattige, må man for eksempel ikke være glad i alkohol. Det samme gjelder hvis man er husvert, altså pastor.
I våre dager er gjerne en pastor ansatt i en kirke som har en hovedpastor og et styre, en slik organisering finnes ikke i NT. Det finnes ikke engang kirker i NT. Ordet hovedpastor er i NT kun brukt om Jesus – "den øverste hyrden" (1. Pet 5:4). Det er gjerne i slike kirker, der noen har stjålet tittelen til Jesus, at man nekter kvinner å være pastorer. Skal de ha noe teologisk tyngde i en debatt, må de først gi tilbake tittelen de har stjålet.
I stedet for at kvinner forsøker å få hierarkiske posisjoner som det ikke var meningen at kvinner eller menn skulle ha, bør de heller invitere en flokk kristne hjem til seg selv og bli en husvert slik de første kristne praktiserte.
NT setter omtrent samme krav til personen enten det er snakk om eldste, diakoner eller ressursterke enker, det kan indikere at det er ikke forskjell på kvinner og menn når det gjelder hvilke tjenester man kan ha, forskjellen ligger i de personlige egenskapene. Er man i en fast tjeneste, altså er diakon som er apostel, evangelist eller en som hjelper fattige, må man for eksempel ikke være glad i alkohol. Det samme gjelder hvis man er husvert, altså pastor.
Påstand: Kvinner kan ikke være evangelister.
Svar: Paulus skriver til Timoteus som han kaller evangelist: "Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!" NT har ingen mer omfattende beskrivelse av evangelisttjenesten enn denne. Evangelist listes opp sammen med andre tjenester eller persontyper, derfor er evangelist noe annet enn lærer, misjonær, profet og hyrde (pastor), men det er ikke vanntette skott mellom disse.
Evangelist betyr "en som bringer gode nyheter". Som du ser ligner ordet litt på engel, det er fordi budbringer kalles engel på gresk (angelos). Filip i NT kalles evangelist, han forkynte (kerusso), døpte og drev ut onde ånder (Apg 8). Det kan virke som om Filip var noe rastløs og dro videre før alt var falt på plass. Men det er ikke dermed sagt at alle evangelister er slik.
Timoteus blir kalt både apostel, diakon (Fil 1:1) og evangelist (2. Tim 4:5), igjen ser man at merkelappene flyter over i hverandre. Så hva er det, helt konkret og nøyaktig, som enkelte i dag vil forhindre ved å si nei til kvinnelige evangelister? Nei, det er ikke godt si. Skal ikke kvinner få lov til å fortelle om Jesus? Skal de ikke få lov til å døpe? Hva er det de ikke skal få lov til?
Enkelte kaller Maria Magdalena for apostlenes apostel fordi hun var den første som fikk oppdraget med å fortelle andre at Jesus var stått opp fra graven.
Verdens første evangelist var kvinnen som Jesus møtte ved brønnen og som gikk til byen etterpå der mange ble kristne på grunn av henne (Johannes 4:39).
Lydia var sannsynligvis den første fastboende kristne i sitt område og det står ikke at hun fikk munnkurv av apostlene. (Apg 16:14 og Apg 16:40).
Jesus ble invitert hjem til to søstre, den ene søsteren satte seg ved hans føtter og lyttes til hans ord, den andre var opptatt av husarbeid. (Luk 10: 38-42) Å sitte ved noens føtter betød å få opplæring. Jesus mente opplæring var viktigere enn husarbeid, og man må regne med at det var evangeliet Maria fikk opplæring i og ikke snekkeryrket. Paulus bruker samme uttrykk om sin teologiske utdannelse, han satt ved Gamaliels føtter. (Apg 22:3)
Evangelist betyr "en som bringer gode nyheter". Som du ser ligner ordet litt på engel, det er fordi budbringer kalles engel på gresk (angelos). Filip i NT kalles evangelist, han forkynte (kerusso), døpte og drev ut onde ånder (Apg 8). Det kan virke som om Filip var noe rastløs og dro videre før alt var falt på plass. Men det er ikke dermed sagt at alle evangelister er slik.
Timoteus blir kalt både apostel, diakon (Fil 1:1) og evangelist (2. Tim 4:5), igjen ser man at merkelappene flyter over i hverandre. Så hva er det, helt konkret og nøyaktig, som enkelte i dag vil forhindre ved å si nei til kvinnelige evangelister? Nei, det er ikke godt si. Skal ikke kvinner få lov til å fortelle om Jesus? Skal de ikke få lov til å døpe? Hva er det de ikke skal få lov til?
Enkelte kaller Maria Magdalena for apostlenes apostel fordi hun var den første som fikk oppdraget med å fortelle andre at Jesus var stått opp fra graven.
Verdens første evangelist var kvinnen som Jesus møtte ved brønnen og som gikk til byen etterpå der mange ble kristne på grunn av henne (Johannes 4:39).
Lydia var sannsynligvis den første fastboende kristne i sitt område og det står ikke at hun fikk munnkurv av apostlene. (Apg 16:14 og Apg 16:40).
Jesus ble invitert hjem til to søstre, den ene søsteren satte seg ved hans føtter og lyttes til hans ord, den andre var opptatt av husarbeid. (Luk 10: 38-42) Å sitte ved noens føtter betød å få opplæring. Jesus mente opplæring var viktigere enn husarbeid, og man må regne med at det var evangeliet Maria fikk opplæring i og ikke snekkeryrket. Paulus bruker samme uttrykk om sin teologiske utdannelse, han satt ved Gamaliels føtter. (Apg 22:3)
Påstand: Kvinnen skal være mannens hjelper.
Svar: Argumentet er hentet fra skapelsesfortellingen, 1. Mosebok 2:18. Men ordet for hjelper brukes i GT også om Gud, og stort sett brukes ordet hjelper om en overordnet som hjelper en underordnet. Isolert kan man altså tolke setningen til at kvinnen som overordnet skal hjelpe mannen som underordnet, men det er neppe betydningen, heller ikke motsatt. Svaret finnes i NT der alle kristne blir oppfordret til å underordne seg hverandre, altså støtte hverandre frivillig for en felles sak (Efeserne 5:21).
Kvinnen er mannens hjelper = likestilling
Syndefallet ga både kvinnen og mannen lyst til å herske
Kvinnen ikke skapt av mannens ribben
Kvinnen er mannens hjelper = likestilling
Syndefallet ga både kvinnen og mannen lyst til å herske
Kvinnen ikke skapt av mannens ribben
Påstand: Menn skal dominere kvinner.
Svar: Se lenkene i forrige punkt. Bibelen viser at dominans er et resultat av syndefallet, det er ikke et ideal eller en plikt. Det hebraiske ordet som brukes i om skapelsen viser muligens at også kvinnen, ikke bare mannen, fikk iver etter å herske. Begge kjønn sliter med dette.
Å dominere andre er en synd, enten det gjelder kjønn eller menighet (1. Mosebok 3:16 og 1. Peter 5:3).
1. Mosebok 3:15 peker fremover mot Jesus, vi får, med et bildespråk, et løfte om en ny tid. Jesus erklærer dette flere hundre år senere når han siterer GT om at undertrykte skal settes fri. (Luk 4:18). Noen år senere ofrer han seg frivillig, bildespråket fra GT sier at slangen klarte å bite ham i hælen, men etterkommeren etter Eva, altså Jesus, knuste selve slangen.
Noen uker senere står Peter i Jerusalem og siterer GT, løftet fra Gud er å øse ut sin Ånd over alle mennesker, både sønner og døtre, både unge og gamle og både mannlige slaver og kvinnelige slaver. I tillegg: De skal tale profetisk (Apg 2:17-18). Alle kristne skal altså kunne være utøvende i sin tro.
Noen år senere skriver Paulus at alle er ett i Kristus, enten det er snakk om kjønn, status eller etnisitet.
Det som ikke passer inn i denne kjeden med løfter om frihet, likhet og utøvende åndelig liv, er hvis noen begynner å dominere andre eller lage hierarkier.
Å dominere andre er en synd, enten det gjelder kjønn eller menighet (1. Mosebok 3:16 og 1. Peter 5:3).
1. Mosebok 3:15 peker fremover mot Jesus, vi får, med et bildespråk, et løfte om en ny tid. Jesus erklærer dette flere hundre år senere når han siterer GT om at undertrykte skal settes fri. (Luk 4:18). Noen år senere ofrer han seg frivillig, bildespråket fra GT sier at slangen klarte å bite ham i hælen, men etterkommeren etter Eva, altså Jesus, knuste selve slangen.
Noen uker senere står Peter i Jerusalem og siterer GT, løftet fra Gud er å øse ut sin Ånd over alle mennesker, både sønner og døtre, både unge og gamle og både mannlige slaver og kvinnelige slaver. I tillegg: De skal tale profetisk (Apg 2:17-18). Alle kristne skal altså kunne være utøvende i sin tro.
Noen år senere skriver Paulus at alle er ett i Kristus, enten det er snakk om kjønn, status eller etnisitet.
Det som ikke passer inn i denne kjeden med løfter om frihet, likhet og utøvende åndelig liv, er hvis noen begynner å dominere andre eller lage hierarkier.
Påstand: Kvinner skal ikke være biskoper.
Svar: I dag er biskop en oppblåst hierarkisk rolle plassert over prester. Hverken kvinner eller menn bør ha en slik posisjon.
I Apg 20:28 ser vi at Paulus tilkaller seg noen kristne som ble kalt eldste fra byen Efesos, han ber dem ta vare på hele flokken som de er tilsynsmenn for (biskoper) og han oppfordrer alle eldste til å være hyrder (pastorer) for Guds menighet.
Dette er altså samme person: Eldste, biskop og pastor.
I Apg 20:28 ser vi at Paulus tilkaller seg noen kristne som ble kalt eldste fra byen Efesos, han ber dem ta vare på hele flokken som de er tilsynsmenn for (biskoper) og han oppfordrer alle eldste til å være hyrder (pastorer) for Guds menighet.
Dette er altså samme person: Eldste, biskop og pastor.
Det fantes ikke kirker, de første kristne møttes i hjemmene. En biskop var opprinnelig en person som inviterte andre kristne hjem til samling.
Man må regne med at slike husverter var ressursterke siden de hadde stort nok hus og siden de fikk oppfordring om å ta vare på flokken.
Apostelen Peter sier at slike hjemmebiskoper ikke skal herske over flokken og at alt må skje frivillig:
«Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken.»
Priska og Nymfa er to kvinner i NT som samlet en flokk kristne hjemme som Paulus omtaler som ekklesia, eller menighet/kirke som mange kaller det i dag. Det står ikke at Priska og Nymfa var biskoper, men det er ingen andre biskopkandidater i hilsningene til Paulus. Så de er sannsynlig at de var kvinnelige biskoper. Et alternativ er at man slett ikke trenger en biskop for å ha en menighet. Kvinner kan altså invitere til hjemmesamlinger uansett.
Men hvis du drikker for mye alkohol, favoriserer de rike i samlingen, bytter kjæreste ofte og egentlig ikke liker å ha gjester (dette er eksempler fra NT), da bør du la noen andre være vert, for du er ikke skikket til en slik tjeneste.
Man finner ikke personnavnet til noen pastorer i NT. Altså: Man finner ikke ordet pastor knyttet til en person. Når noen av dagens pastorer argumenterer med at man ikke finner personnavnet til noen kvinnelige eldste/biskoper i NT, da argumenterer de egentlig mot sin egen rolle som pastor.
Hilsepolitikken til Paulus viser at det var husvertene og husvertinnene som var biskoper/pastorer. Dermed har vi navnene på biskoper/pastorer likevel. Og da ser man at både kvinner og menn var biskoper/pastorer.
Forklaringen kan du lese blant annet her:
Umulig organisering av urmenigheten
Mikrobiskopene i NT
Usynlige pastorer i NT
Problemet er at når du leser ordet biskop i dag, ser du for deg en person i en pompøs drakt utformet etter strenge religiøse regler og at vedkommende er sjefen til en rekke prester og diakoner. Den opprinnelige biskoprollen var ikke slik, den gikk ut på å være en ressursterk og omsorgsfull vert.
Biskop betyr tilsyn. Legg merke til at hele menigheten fikk oppfordringen om å holde tilsyn med hverandre (Heb 3:12) (Heb 12:15, episkopeo). Samtidig fikk biskopene, altså husvertene, direkte oppfordring om å holde tilsyn. Det betyr ikke at de måtte være hierarkiske, det går fint an å holde tilsyn uten å være en sjef som bestemmer hvem som skal få lov til å synge eller hva innsamlede penger skal gå til.
I stedet for at kvinner forsøker å bli kirkelige biskoper, bør de invitere andre kristne hjem. Ikke søk etter plass i et paradigme som dessverre også består av hierarki, streikerett, politikk og karriere.
Man finner ikke personnavnet til noen pastorer i NT. Altså: Man finner ikke ordet pastor knyttet til en person. Når noen av dagens pastorer argumenterer med at man ikke finner personnavnet til noen kvinnelige eldste/biskoper i NT, da argumenterer de egentlig mot sin egen rolle som pastor.
Hilsepolitikken til Paulus viser at det var husvertene og husvertinnene som var biskoper/pastorer. Dermed har vi navnene på biskoper/pastorer likevel. Og da ser man at både kvinner og menn var biskoper/pastorer.
Forklaringen kan du lese blant annet her:
Umulig organisering av urmenigheten
Mikrobiskopene i NT
Usynlige pastorer i NT
Problemet er at når du leser ordet biskop i dag, ser du for deg en person i en pompøs drakt utformet etter strenge religiøse regler og at vedkommende er sjefen til en rekke prester og diakoner. Den opprinnelige biskoprollen var ikke slik, den gikk ut på å være en ressursterk og omsorgsfull vert.
Biskop betyr tilsyn. Legg merke til at hele menigheten fikk oppfordringen om å holde tilsyn med hverandre (Heb 3:12) (Heb 12:15, episkopeo). Samtidig fikk biskopene, altså husvertene, direkte oppfordring om å holde tilsyn. Det betyr ikke at de måtte være hierarkiske, det går fint an å holde tilsyn uten å være en sjef som bestemmer hvem som skal få lov til å synge eller hva innsamlede penger skal gå til.
I stedet for at kvinner forsøker å bli kirkelige biskoper, bør de invitere andre kristne hjem. Ikke søk etter plass i et paradigme som dessverre også består av hierarki, streikerett, politikk og karriere.
Kommentarer