torsdag 8. mars 2012

Fantes det blant de første kristne en preke-skikk slik vi har i dag?

I dag kobles gjerne ordet preke til dette:

  1. En prest/pastor 
  2. står i en kirke 
  3. og har tilnærmet monopol til å 
  4. holde en monolog om bibeltolkning eller samlivstips 
  5. uten at resten av menigheten gis mulighet til respons. 
Hvor mange av punktene over kan man fjerne før man sier at det ikke lenger handler om en preken? Kanskje de tre første kan strykes og fremdeles vil folk kalle det en preken. Men den vanlige rammen er med alle punktene.

Fantes en slik preke-skikk blant de første kristne?


Ordet preke fins ikke i Bibelen. Noen mener preke er det samme som forkynnelse, altså det greske kerusso. Det er ikke vanntette skott mellom ord, men når jeg leser gjennom NT, er mitt inntrykk at kerusso er noe som er utadrettet mot ikke-kristne. Kerusso er gjerne hva misjonærene den gangen holdt på med, altså ikke et innadrettet innslag når menigheten var samlet.

Hvis preke er det samme som forkynnelse, da sier ikke NT at det skal være en monopoltjeneste. Alle i menigheten kan forkynne, sier NT. For da Jesus ga misjonsoppdraget, brukte han kerusso-ordet, da var ikke bare apostlene til stede. Også vennene deres var der. (Lukas 24:33 og Luk 24:46-47).

Andre mener at preke betyr å lese noe fra Bibelen og så tolke det, altså litt undervisningsaktig. Men heller ikke ved dette alternativet sier NT at det er snakk om en monopoltjeneste. NT sier at hele menigheten har ansvaret: "La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte." (Koll 3:16)

Dagens forståelse av ordet preken, et ord som altså ikke fins i Bibelen, er at det er en prest/pastor med eneansvar og enerett skal forkynne, undervise, tolke osv, og resten av menigheten skal ikke kommentere. Men jeg finner ikke dekning for dette i NT.

NT viser faktisk det motsatte av monopol og monolog, Paulus oppfordrer til organiske samlinger. Hvis en person i menigheten holder et innslag, og en annen person akutt får en bedre forståelse av temaet, da skal den første stanse og den andre overta. Paulus skriver: "La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie." (1. Kor 14:29)

Paulus viser her tre viktige prinsipper: 
  • Alle kan bidra i samlingene med innslag. 
  • Resten av menigheten er sikkerhetsnett. 
  • Man skal være organiske. Ikke hierarkiske, monopolistiske eller være slave av programmer. 
Kort sagt: Det er slik venner behandler hverandre…

Paulus sier også at folk har ulike gaver. Noen er typiske lærere i menigheten. Det er jo fint, men i dag blåses lærertjenesten opp til at det er snakk om en monopoltjeneste og at det er forbudt å kommentere hva læreren sier. Jeg finner ikke dekning for en slik politikk.

Paulus sier også at en eldste bør være flink til å undervise. En eldste er etter mitt syn, svært kort forklart, en husvert for kristne samlinger. (Dette har i dag blitt til en prest i en kirke.) Selvsagt er det fint om denne kan undervise. Men det betyr ikke at personen skal ha monopol på undervisning eller at det ikke er lov til å si noe som helst etter undervisningen.

En historie fra NT brukes noen ganger som argument for monopolprekener. Det er Paulus og flere andre som besøker noen folk i Troas og de er sammen hele natten (Apg 20:6-12). En gutt blir trøtt og sovner i vinduskarmen og detter ut. Påstanden er gjerne at gutten sovnet fordi Paulus prekte så lenge. Men det er mer sannsynlig at gutten ble trøtt av den lange samtalen som pågikk. Ordene som er i bruk i historien, peker mye mer i samtaleretning enn i en prekeretning.

I gamle norske bibeloversettelser står det rett ut at Paulus samtalte, det står ikke at han holdt en tale. Også i den danske bibelen står det samtale. I nyere norske bibler står det derimot at han talte. På norsk er det forskjell på å tale (som kan bety å snakke) og det å holde en tale (som betyr en monolog). Dagens bibeloversettelse sier ikke at Paulus holdt en tale. Samtidig ordet tale er tvetydig på norsk. Hvis man er vokst opp med prekener, da tenker man nok at Paulus prekte. Hva sier gresken?

Det er tre (fire) greske ord som er i bruk i denne historien:

1) dielégeto / dialegomenou = konversere
2) logon = ord, snakke
3) homilos = være sammen, samtale

Et gresk leksikon skriver at nr 1 - dialégomai - er roten til det engelske "dialogue". Altså på norsk: dialog.

Greske ord har ofte flere betydninger. Dialog-ordet kan noen ganger bety at den ene snakker eller henvender seg til den andre. En viss åpning for en preken er det altså. Men verken kerusso-ordet eller ordet for undervisning er i bruk her, så man kan ikke bevise at Paulus forkynner eller underviser her. Det står heller ikke at de andre ikke fikk lov til å respondere.

Hvis man ikke kjente til dagens preke-skikk, og leste historien for første gang, tror jeg de fleste ville tenkt at de pratet sammen til langt på natt. Ordet homilos betyr å være sammen, snakke sammen, være i kompaniskap. Og dialégomai betyr oftest samtale.

I dag har samtale lav status. Da snakker man liksom bare om været, vaflene og vinterferien. Selv lærer jeg mye teologi gjennom samtale med andre. En preken kan vare i 25 minutter. En samtale i en hjemmesamling kan derimot gjerne vare en time, dermed får man belyst et tema mye bedre enn ved en preken.

Jeg gjetter at svært mange av dagens prekenholdere paradoksalt nok ønsker at de kunne hatt en samtale med Paulus. Det er med samtaler at man kan komme med skreddersydde spørsmål og skreddersydde svar.


Jeg er altså kritisk til dagens prekeskikk med monopol-monologer. Dagens skikk, uke etter uke, år etter år, setter bremser på det allmenne prestedømme. Jeg er ikke mot at man holder et foredrag i ny og ne. Jeg regner med at i løpet av så mange timer som denne Troas-kvelden varte, så ble det holdt noen mini-foredrag. Men å ha som fast skikk at ingen skal si noe etter at presten/pastoren har snakket ferdig, og at det er bare presten/pastoren som kan undervise, og at man må få tillatelse fra presten/pastoren hvis noen skal holde et innslag, det mener jeg bryter med oppfordringene i NT.

Da Paulus hadde vært hos vennene i Troas en uke, ville han dra videre. Da de skulle ha nattverd og middag sammen den siste kvelden, henvendte han seg til vennene. Enten fordi han ville snakke om avreisen, eller fordi avreisen nærmet seg og tiden begynte å bli knapp. Både dialogordet og preposisjonen til er i bruk, man kan kanskje si at han henvendte seg til vennene i samtaleform.

Preposisjonen kan bety at Paulus snakket til de andre et øyeblikk, og ikke med de andre, eller så betyr det rett og slett at han henvendte seg til dem. Hvis man er ute etter prekemonopol, er det puslete å vise til denne preposisjonen. Man må uansett huske at den neste gangen i teksten som dialog-ordet brukes, der står det ikke noe "til", og da fortsatte Paulus hele natten. Skal man la preposisjonen "til" blåses opp til en preken, må det i tilfelle bety at prekenen er kort før man samtaler i timevis etterpå. 



Og selv om noe slikt i tilfelle skulle være et forbilde, står det fremdeles ikke noe i teksten om prekemonopol. Da betyr teksten bare at det er greit med innslag.

En sak folk ofte glemmer når de argumenterer for prekemonopol for pastorer og prester, er at Paulus var apostel, det vil si omreisende misjonær. Paulus var ikke hyrde/pastor. Skal man argumentere for prekemonopol med utgangspunkt i Paulus, må man altså si at når misjonærer er på besøk, må vi la de få ekstra taletid, og videre at pastoren som ikke reiser rundt, har samme taletid som resten av menigheten.

Konklusjon: Paulus oppfordrer til organiske samlinger der alle kan delta med innslag, ingen har monopol på å snakke. Dagens prekeskikk bryter med dette. Men oppfordringene til Paulus betyr ikke et nei til at folk kan få lov til å holde lange innslag noen ganger. Troas-historien er ikke et bevis for dagens preke-skikk.

Lenker til de greske ordene i leksikon:

Ingen kommentarer: