lørdag 8. januar 2011

Skal pastoren være far for menigheten? Eller er det Gud som skal være far?

”Pastoren skal være som en far for menigheten”, hører jeg enkelte påstå. Hvis pastoren er far, må de andre nødvendigvis være definert som umyndige. Er det virkelig meningen at det skal være slik i menighetslivet? Mener man at kun pastoren skal få lov til å uttale seg i åndelige eller læremessige spørsmål? Er det kun pastoren som skal gi omsorg og rettlede? Skal pastoren ha gjennomskjæringsrett og bestemme over de andre? Dette må tilhengerne av ”pastoren er far” svare på.

Jeg synes ”pastoren er far” strider mot oppfordringene fra Paulus om at alle i menigheten skal rettlede hverandre, undervise hverandre osv.  Se hverandre-verdiene her.

Ideen om pastorfar er også i strid med det Jesus sa:

”Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus”.

Hvorfor sier da enkelte at pastoren skal være far? Under viser jeg de NT-tekstene som jeg antar folk henter inspirasjon fra.

1) Apostelen Johannes skriver nå og da ”Mine barn!” Da må man i tilfelle argumentere for at en apostel, ikke en pastor, skal være som en far i menigheten. Men før man gjør det, bør man legge merke til at Johannes i samme brev også sier søsken til leserne av brevet, og han sier også at Gud er far og at kristne kalles Guds barn.

2) Apostelen Paulus kaller Timoteus for medarbeider, apostel (1. Tess 1 + 2.7), bror og barn. Også Paulus omtaler mottagerne av brevene som søsken. Ordet barn er altså et av mange ord som brukes. Og ordet barn brukes av Paulus til og med om en annen apostel.

3) Paulus skriver: ”Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn: Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, han som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.”

Dette verset bruker enkelte til å hevde at pastoren er nødt til å være en mann fordi Paulus bruker ordet far. Men for det første var ikke Paulus pastor, men apostel, og for det andre kommer han også med et morseksempel i samme tekst. Han skriver at han og de andre oppførte seg ”som når en amme steller med sine egne barn.”

Paulus må tolkes i lys av hva han ellers sier. Han oppfordrer til samlinger der alle kan komme med sine innslag, han nevner ingen møtevert eller noen som skal ha monopoler, og han oppfordrer til utstrakt interaktivitet mellom alle i menigheten. NT sier man skal undervise hverandre, trøste hverandre, rettlede hverandre, osv, noe man i dag gjerne kan kalle foreldreoppgaver hvis man vil, men dette skal altså gjelde alle på tvers i menigheten. Et sted i NT gis også biskopordet til hele menigheten (Heb 12:15), alle skal ha samme holdning til de andre, man skal passe på hverandre (se også Heb 3:12).

Paulus skriver altså ”Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende”, dette ligger innenfor hva alle kristne kan gjøre mot hverandre. Han skriver ikke: ”Vi bestemte over dere og hadde for øvrig talemonopol”.

Fars- og morsbildene må ses på som bilder på omsorg og ivrighet. Ikke som et påbud om at alle menigheter skal ha en pastorfar eller pastormor og at slike skal bestemme over dem eller ha monopol på å gi omsorg.

4) Paulus sier om Timoteus: ”Han arbeidet for evangeliet sammen med meg, slik en sønn hjelper sin far.” Igjen kan uttrykket være et bilde på hvor ivrig Timoteus var. Men det kan også bety at Paulus var motoren og den mest modne i dette teamet. Selv om jeg mener NT setter frem ikke-hierarkiske verdier, er jeg ikke i mot hva man kan kalle prosjektlederskap. Det er noe annet enn at hver eneste kristen skal føle religiøs plikt til å finne seg en pastor som skal ha religiøse særrettigheter, makt, monopoler eller lignende.

5) Paulus skriver: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere.” Igjen snakker Paulus om seg selv som en mor. Her kobles ”mine barn” til en overbevisningssituasjon, altså at Paulus forsøker å overbevise andre til å bli kristne eller å modnes som kristne.

Situasjonen i NT er altså at noen kristne reiser rundt og sprer evangeliet om Jesus, og her og der velger folk å bli tilhengerne av dette evangelium. Så skal de ferske tilhengerne etter hvert begynne å undervise og rettlede hverandre. Men noen steder går det tregt, og han eller hun som først overbeviste gruppen, må begynne omtrent på nytt og fortelle evangeliet til dem.

Jeg finner ikke argumenter i NT for at en slik fødselsprosess ideelt sett skal vare tiår etter tiår. Noen ganger tar likevel fødselen lang tid, men det er en annen sak.

Noe annet er det med modningsprosessen etterpå, det ser ut til at NT forventer at den varer livet ut. I modningsprosessen må alle hjelpe alle, slik NT sier med hverandre-verdiene. Men de som er tilhengere av at pastoren er far i menigheten, ser ut til å mene at kun pastoren skal ha rollen som moden eller som rettleder. Alle andre i menigheten blir da automatisk definert som nyfødte eller umodne i tiår etter tiår. De kan jo aldri være noe annet enn barn når pastoren er definert som far. Det hierarkiske systemet holder menigheten nede, det er pastoren som preker og bestemmer.

6) Paulus skriver til en menighet som dessverre er splittet i grupper fordi de er blitt fans av ulike kristne kjendiser. Han mener dette er feil og at mange på denne plassen har en overfladisk og filosofisk holdning til den kristne troen. De bør bli mer Kristus-fokusert, mener han. Han skriver:

”Likevel, søsken, kunne jeg ikke tale til dere som til mennesker som har Ånden. Jeg måtte tale til dere som til mennesker styrt av kjøtt og blod, som til spedbarn i Kristus. (…) Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere skamfulle, men for å vise dere til rette som mine elskede barn. For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet.”
     Her kobles foreldreordet igjen til den som overbrakte eller overbeviste om evangeliet, ikke til pastorene som gjerne kommer senere inn i bildet.

Ordet lærer i ”tusen lærere” er en forenklet norsk oversetting. Det greske ordet gjaldt slaver som fulgte slaveeiernes barn til skolen. Paulus mener altså at det er for få i denne konkrete menigheten som sprer evangeliet, det er for få som er misjonærer eller evangelister og som overbeviser andre til å bli kristne, noe man bildemessig kan kalle å få barn. 

I denne menigheten var det derimot mange som ikke hadde egne barn, men som bare fulgte andres barn til skolen, hvis du henger med på bildebruken. Antagelig mener Paulus at menigheten var blitt til en filosofisk skole der man hadde sine favorittretninger man diskuterte, menigheten var ikke lenger Kristus-fokusert, og den manglet folk som spredde evangeliet.

Man kan kanskje si at det allmenne prestedømme hadde fått seg en knekk i denne menigheten. De var blitt tilhengere av kristne kjendiser. Menigheten oppførte seg som slaver som fulgte slaveeiernes barn til skolen.

Paulus mener tydeligvis at denne menigheten har kommet skeivt ut. Etterpå skriver han: ”Derfor må ingen skryte av å være tilhenger av mennesker.” Han skriver også “ Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.”

Det er ikke noe i denne teksten som sier at pastoren skal være far, eller at pastoren skal være far alene. Paulus, som altså var apostel og derfor omreisende, sier heller ikke at han er den eneste som forsøker å spre evangeliet i dette området. Han klager bare på at det ikke mange nok.

7) Enkelte pastoren-er-far-tilhengere henter antagelig også inspirasjon fra Tradisjonen, altså den lange kirkehistorien. Gjennom århundrene vokste det frem hierarkiske kirker, da ble det vanlig at pastorrrollen også inneholdt makt. Så er man blitt vant til dette i dag, og tolker Bibelen i lys av dette.

Jeg har ikke noe i mot at det fins morsfigurer eller farsfigurer blant kristne. Det vil alltids være noen som oppfattes som mer kloke eller omsorgsfulle enn andre. Det jeg er motstander av, er at man lager religiøse hierarkier som man mener alle kristne skal adlyde.

Jeg mener pastorer skal være folk som åpner hjemmene eller på annen måte legger til rette for at kristne kan holde samlinger. Det er feil hvis man legger opp til at kun pastoren skal kunne undervise eller gi omsorg, eller at det ikke er lov til å irettesette pastoren. Når NT bruker hverandre-verdiene, ser jeg ikke at det gis noe unntak for pastoren.

En minidefinisjon på hva en pastor er, kan være slik: En vennlig kristen husvert for menigheten.

Det fins altså tolkninger av NT som ikke legger opp til at dagens pastorer i årevis skal være hierarkisk far for resten av menigheten. Disse tolkningene synes jeg passer bedre med hva NT sier om menighetslivet, nemlig at alle kristne er prester, alle kristne skal rettlede hverandre, alle kristne har fått i oppdrag å ta vare på troen, alle kristne kan holde innslag når det er samling, alle kristne har fått biskop-ordet, alle kristne skal vurdere innslagene, osv, osv, noe jeg behandler ellers på denne bloggen.

Jeg har derfor noen spørsmål til de som mener at pastoren skal være en far:

  1. Hvor lenge skal man defineres som umyndig i menighetslivet? Kan man aldri vokse forbi pastoren?
  2. Er det kun de som er hierarkisk plassert som kan få andre til å vokse?
  3. Hvor langt strekker pastorfarrollen seg? Gjelder den kun i samlingene? Eller også ellers i livet? Da jeg var barn kunne min far kreve at jeg skulle ha på meg lue når det var kaldt, kan pastoren si slikt til menigheten? 
  4. Er det kun pastoren som skal kunne uttale seg i teologiske eller åndelige spørsmål?
  5. Gjør man noe galt som kristen hvis man ikke har funnet seg en pastorfar? Må alle kristne ha en pastorfar og alternativet er kun å flytte til en annen menighet og bli adoptert av en annen pastorfar? Holder det eventuelt å finne seg en pastor, eller må pastoren være hierarkisk? 
  6. Hvis man peker på apostlene som brukte noen farseksempler og så mener at dagens pastorer skal kalle seg for far, indikerer ikke dette at man later som at dagens pastorer har like stor autoritet som urvitnene? Sagt på en annen måte: Johannes hadde gått tre år tett sammen med Jesus, og var vitne til hans død og oppstandelse. Hvis dagens pastorer eller apostler skal sidestilles med Johannes, da kan vel dagens pastorer og apostler skrive nye brev som kan legges til NT. Eller?
  7. Er pastoren far også for evangelister, misjonærer og lærere?
  8. Hvis pastoren ikke far for evangelister, lærere og enkelte andre, hvem er faren deres da?
  9. I NT er det mange personer, tjenester og merkelapper. Hvordan definerer man hvem eller hvilke grupper som eventuelt ikke skal ha pastoren som far?
  10. Jesus sa rett ut at man som kristen ikke skal kalle noen for far, unntatt Gud. Hvordan tolker ”pastoren er far”- tilhengerne dette?