mandag 31. januar 2011

Apostlene aller nederst

Da alle de første kristne apostlene var døde, dukket det etter hvert opp enkelte biskoper som mente at de skulle arve apostlenes tjeneste. Med tiden begynte så biskoper å bygge kirker, kle seg opp med religiøse drakter i gull og glitter osv, slik vi kan se i dag.

Når bibelleksikon skal forklare hva ordet apostel opprinnelig betydde, nevnes gjerne at en apostel var en som var utsendt med fullmakt fra oppdragsgiveren.

Når man så i dag ser biskoper, da er det lett å tro at de opprinnelige apostlene gikk rundt med pompøse klær og var sjef over store kirkesamfunn, og at de prekte i kirker og hadde alene fullmakter fra Gud, noe ingen andre kristne hadde. Dette mener jeg er en feil oppfatning av urmenigheten.

Ordet apostel var i utgangspunktet ikke et religiøst ord. Både myndighetene, militæret og slaveeiere hadde apostler, de var rett og slett slaver. Når en rik mann skulle ha noe ordnet, kunne han sende en av sine slaver med fullmakt til å ordne saken. Problemet var at det var en farlig verden der ute, slaven kunne stryke med på veien. Derfor sendte gjerne slaveeieren sin minst verdifulle slave, en som det ikke var så farlig å miste, kanskje en som verken var utdannet eller var sterk. Det ble kalt apostel/utsending.

Dagens biskoptjeneste må justeres kraftig for at den skal være i harmoni med urmenigheten. Hvis biskopene virkelig mener at de har arvet aposteltjenesten, må de huske at apostler var på bunnen, ikke på toppen. Apostelordet ble ikke brukt om folk som var i lederposisjoner over andre, de var bare slaver som utførte sitt oppdrag.

Selv tror jeg ikke det var meningen at biskopene skulle arve aposteltjenesten. Bibelen nevner apostler og biskoper som to ulike tjenester. Mitt inntrykk er at apostlene reiste rundt, mens biskopene holdt seg hjemme.

Et sted er Paulus fortvilet over at det har kommet ikke-kristne apostler på besøk i menighetene han har kontakt med. Disse utsendingene var flinke til å ordlegge seg og de argumen
terte for en annen Jesus enn den Paulus vitnet om. Vel, de snakket kanskje om den samme Jesus, men de hadde helt ulik forståelse av hvem Jesus var og hva evangeliet gikk ut på. For å argumentere mot disse apostlene, som Paulus kaller for "superapostler" eller "overapostler", forteller han om sitt elendige liv som apostel. 

Dette er en omvendt argumentasjon, vanligvis vil folk skryte av at de har lykkes, at de er flinke til tale og at de har medvind når de går inn i prosjekter. Jeg husker jeg hørte en flink kirkeleder fra utlandet tale, han la inn nå og da en setning om hans fine båt eller lignende. I hans land ga det sikkert tyngde: Er man rik og vellykket, er man sikkert også smart og flink, og da har man sikkert også teologien i orden, tenkte kanskje
folk der. 

Men Paulus argumenterer motsatt. Han skjønner at det er fare for at han kan bli misforstått når han argumenterer på en slik måte. Folk kan til og med tro han er blitt gal. Men for å forklare hva en apostel utsendt av Jesus er for noe, ramser han opp hvor fælt livet hans er:

  • Mye arbeid 
  • Ofte i fengsel 
  • Motta slag
  • Være i dødsfare 
  • Flere ganger pisket 
  • Steinet (men overlevde!) 
  • Flere ganger nær ved å drukne
  • Være i farlige naturområder 
  • Være i farlige røverområder 
  • Være stadig på reise 
  • Ha politiet etter seg 
  • Bære sorg over personer som velger å ikke lenger være en kristen 
  • Stadig yte omsorg til mange grupper av kristne 
  • Gå i ørkenen 
  • Oppleve sleipe personer 
  • Være sulten, tørst og frossen
Det er ikke mye her som ligner på de fleste av dagens biskoper og apostler, i hvert fall ikke her i Vesten. Jeg sier ikke at man må være ofte sulten eller pisket for å være en apostel (misjonær) i dag. Men listen til Paulus viser at han ikke satt i et trygt og varmt styrerom. Han opplevde det farlige livet som slike slaveutsendinger nederst på samfunnsstigen var utsatt for, forskjellen var at han hadde en unik oppdragsgiver.

Ordet apostel er gresk, på latin heter det misjonær. I dag kaller noen seg for apostler eller misjonærer, de fleste reiser rundt for å evangelisere. Men noen av dem vil gjerne være toppleder. For å pakke sjeftittelen inn i pent papir, kalles det gjerne tjenende lederskap

Andre kirkesamfunn pakker det ikke inn, men kaller topplederen for sjefapostel. Det ordet fantes ikke som en tjeneste blant de første kristne. 

Det allmenne prestedømme og Den hellige ånd får mindre plass i slike hierarkiske opplegg der den ene sterke lederen kjenner Guds planer alene og har makt til å bestemme over de andre. Opplegget ligner heller ikke det menighetslivet som Paulus oppfordrer til, der alle deltar med innslag, der man støtter hverandre, der man underviser hverandre osv.

Ordet leder brukes faktisk kun én gang i NT. Og det er ikke om apostlene.

Jeg skriver ikke dette for å gjøre apostlene mindre viktige, men for å vise forskjellen på Bibelen og dagens kirkesamfunn, og for å si at det er på tide å legge fra seg etterbibelske tradisjoner. Man bør drøfte menighetslivet fra bunnen av, med utgangspunkt i urmenigheten som beskrives i NT. 

Ingen kommentarer: