La oss si du treffer en person som sier: ”Jeg har opplevd noen helt utrolig i dag!” Eller: ”Jeg har opplevd noe helt forferdelig i dag!”
Er man venner samlet, svarer man ikke:
”Hallo, det må du vente med å fortelle om til en passende anledning en annen dag. I dag har vi nemlig lagt et strengt program som vi skal følge, først skal Lise synge to sanger, så skal Kåre holde en tale, og til slutt skal Eva informere om at det trengs nye frivillige til en del prosjekter. Meld heller fra til lederskapet som vi har her i venneflokken, så kan de etter hvert avgjøre om du skal få anledning til å fortelle det du har på hjertet. Vi bør kanskje finne en passende temadag, den første åpningen er om et halvt år. Så må vi samkjøre det du skal fortelle med de sangene som skal synges, slik at alt henger sammen som en slags forestilling. Vi må også sørge for at ingen kan respondere på det du forteller.”
Men slik svarer man i tradisjonelle kirker. Det er rammene, tradisjonene, programmene, liturgien og lederstrukturen som svarer på denne måten. Når folk gjennom mange år har lært seg disse reglene, forstår de at det er like greit å ikke komme med noen initiativ til interaktivitet mellom mennesker.
Det fins en alternativ måte å tenke menighet og gudstjenester på: Man kan samles hvor man vil, oftest ikke så mange, gjerne spise sammen, så kan hver og en som har lyst komme med et innslag, man kan kommentere det som blir sagt, og man kan også dele det man har på hjertet.
Dette kan kalles for ”organisk”, ”ikke-hierarkisk”, ”enkelt” og så videre. Eller: Man samles slik venner samles. Venner lytter til hva andre venner har på hjertet. Venner bestemmer ikke over hverandre. Venner har respekt for hva andre venner har peiling på. Venner lærer av hverandre. Venner rettleder hverandre. Venner trøster og oppmuntrer hverandre. Venner tør å si fra. Venner kan støtte andre venners initiativer.
Jeg tror det er slik Bibelen beskriver livet i urmenigheten.
Er man venner samlet, svarer man ikke:
”Hallo, det må du vente med å fortelle om til en passende anledning en annen dag. I dag har vi nemlig lagt et strengt program som vi skal følge, først skal Lise synge to sanger, så skal Kåre holde en tale, og til slutt skal Eva informere om at det trengs nye frivillige til en del prosjekter. Meld heller fra til lederskapet som vi har her i venneflokken, så kan de etter hvert avgjøre om du skal få anledning til å fortelle det du har på hjertet. Vi bør kanskje finne en passende temadag, den første åpningen er om et halvt år. Så må vi samkjøre det du skal fortelle med de sangene som skal synges, slik at alt henger sammen som en slags forestilling. Vi må også sørge for at ingen kan respondere på det du forteller.”
Men slik svarer man i tradisjonelle kirker. Det er rammene, tradisjonene, programmene, liturgien og lederstrukturen som svarer på denne måten. Når folk gjennom mange år har lært seg disse reglene, forstår de at det er like greit å ikke komme med noen initiativ til interaktivitet mellom mennesker.
Det fins en alternativ måte å tenke menighet og gudstjenester på: Man kan samles hvor man vil, oftest ikke så mange, gjerne spise sammen, så kan hver og en som har lyst komme med et innslag, man kan kommentere det som blir sagt, og man kan også dele det man har på hjertet.
Dette kan kalles for ”organisk”, ”ikke-hierarkisk”, ”enkelt” og så videre. Eller: Man samles slik venner samles. Venner lytter til hva andre venner har på hjertet. Venner bestemmer ikke over hverandre. Venner har respekt for hva andre venner har peiling på. Venner lærer av hverandre. Venner rettleder hverandre. Venner trøster og oppmuntrer hverandre. Venner tør å si fra. Venner kan støtte andre venners initiativer.
Jeg tror det er slik Bibelen beskriver livet i urmenigheten.
Kommentarer