Gå til hovedinnhold

Den nye bibeloversettelsen og ordet proistemi

Når du i den nye norske bibeloversettelsen (2011) leser så forskjellige ord som å ta seg av noen eller å styre noen, da er det i begge tilfellene ordet proistemi som er i bruk på gresk.

Et gresk ord har gjerne flere meninger eller valører, og da velger oversetterne det de mener passer best ut fra sammenhengen. Eller: De velger norske ord ut fra sin egen grunntolkning av Bibelen. Og det er her man bør være litt oppmerksom som bibelleser, det er ikke sikkert oversetternes teologiske syn stemmer overens med forfatteren av teksten. 

Jeg har tidligere foreslått at man bør vise flere ord med skråstreker slik at man kan se hvilken vifte av ord som oversetterne kan velge blant.

De norske oversetterne mener for eksempel at Føbe tok seg av Paulus. De kunne alternativt ha skrevet at Paulus hadde Føbe som sin foresatte. Oversetterne bruker nemlig ordet foresatt andre steder når de skal oversette proistemi. Ja, de kunne til og med ha skrevet at Føbe styrte Paulus, for det er et av de norske ordene de velger andre steder.

Men så tenkte de antagelig at ”Nei, det går ikke an, Føbe kan da ikke ha styrt eller ledet Paulus, nei la oss bruke en myk variant, noe som har med omsorg å gjøre.” Ja, greit nok det, men da kunne man tenkt på samme måte de andre stedene også. Hvis de hadde gjort det, ville man tydeligere fått frem at de første kristne ikke styrte hverandre, men ga hverandre omsorg.

Vær oppmerksom på dette hvis pastoren slår i bordet med et bibelvers som skal bevise at det er han som skal bestemme i menigheten. 

Jeg tror oversetterne noen ganger tar utgangspunkt i hvordan dagens kirker er. I dagens kirker styrer de kristne hverandre, omsorg er nedprioritert. Man har for eksempel biskoper som bestemmer over prester som bestemmer over menigheter. Eller man har såkalte hovedpastorer som bestemmer over vanlige pastorer. Derfor velger oversetterne ordet foresatt når det er snakk om noen blant de første kristne som driver med proistemi, selv om de driver med akkurat det samme som Føbe overfor Paulus.

Det greske ordet proistemi er brukt ni ganger i NT. Ordet betyr: Stå foran, stå over, lede, hjelpe, ta vare på, beskytte, gi oppmerksomhet til, ta initiativ overfor. Det er altså litt av hvert å velge blant.


Oversetterne har valgt fem norske ord for proistemi:
  • Lede 
  • Foresatt 
  • Ta seg av 
  • Ivrig
  • Styre
  • Hjelpe
Proistemi er i bruk mellom Føbe og Paulus, når man tar vare på (eller styrer...) sitt eget hjem, når noen kristne tar vare på (eller styrer...) andre kristne, når man skal være ivrige / styre etter gode gjerninger, når man skal hjelpe (eller styre...) andre.

Ordet proistemi finnes i disse tekstene:
Rom 12:8
Rom 16:1
1. Tess 5:12
1. Tim 3:4
1. Tim 3:5
1. Tim 3:12
1. Tim 5:17
Tit 3:8
Tit 3:14

Kommentarer

Benedicte sa…
Interessant!

I min menighetssammenheng tolker vi lederskap dit hen at det dreier seg om åndelige foreldre som elsker og oppdrar åndelige barn så de selv skal bli istand til å fostre egne åndelige barn.

I den sammenhengen vil jeg si at proistemi brukes på alle de forskjellige måtene du lister opp her. Fordi det å lede sees på som å være far. Da er parallellen enkel å trekke til å fostre opp barn i en familie, som mor og far.

Som mødre og fedre leder vi barna våre, men vi gir dem også omsorg, viser ekte kjærlighet og forhåpentligvis ubetinget kjærlighet.

Det er enkelt å se for seg at Føbe var en åndelig mor for mange, også for Paulus, et sted der han kunne få veiledning, forbønn og ha gode samtaler. Men dette står jo ikke eksplisitt i Bibelen da...

Paulus omtaler Timmoteus som sin sønn, noe vi dermed kan forstå som at Timmoteus blæ lært opp som evangelist av Paulus, men i inderlig kjærlighet, ikke i et lederskapsforhold der Paulus var sjefen og Timmoteus var underordnet.

Underordnet dere hverandre, sier Paulus (EF.5,21) og elsk hverandre idnerlig som søsken, det leser vi jo om i Romerbrevet bl.a.

Så på samme måten som i en familie som ledes av en god mor og en god far som vil det beaste for familien og oppdrar det enkelte barn slik de ser det best, elsker dem og hverandre, så underordner man seg hverandre ved å lytte til hverandre, ta de andres initiativ på alvor og oppdrar vennlig.

Likevel har man et sett med verdier man ønsker at barna skal få med seg i livet, så man irettesetter der det er nødvendig.

Jesus selv sier at han irettesetter alle han har kjær (Åp.3) OG man må ikke ta omvendelsens budskap uten alvor.

Med alt dette vil jeg si at jeg støtter dine tanker om en flat struktur uten "ledere" som bestemmer over andre "medlemmer" - men at jeg tror på at vi alle er kalt til å lede andre og hverandre med livene våre, og at vi skal kunne vokse til modenhet. I dette å vokse til modenhet ligger det en forståelse at vi på et tidspunkt er/har vært mer umodne. (Kol.1,28, Hebr.6,1, Fil.3,15 og 1.Kor.3,1-3.
Sjur Jansen sa…
Jeg har ikke noe i mot at det fins morsfigurer eller farsfigurer blant kristne. Det vil alltids være noen som oppfattes som mer kloke, omsorgsfulle eller ressurssterke enn andre.

Men når det er sagt, så mener jeg man passe på så det ikke går for langt. En sak er morsfigurer og farsfigurer, men når man kaller det åndelig morsfigurer og farsfigurer, da må man i tilfelle definere hva kombinasjonen åndelig og mor/far betyr. Jeg synes kombinasjonen høres ut som at den åndelige moren eller faren har bedre kontakt med Gud enn hva de andre har, og at man derfor må spørre sin åndelige mor eller far om råd når man skal gjøre valg i livet. Da henger jeg i tilfelle ikke med. Hvis man derimot mener en person som er flink i teologiske spørsmål og som man stoler på, da er saken en annen.

Bibeltekstene du henviser til, ser ut til å handle om misjonærer som henvender seg til ganske ferske kristne. Da er det naturlig at misjonærene vet mer om kristen tro enn hva de andre gjør.

Når foreldreordet er i bruk i NT, er det gjerne koblet til at noen overbeviste noen andre om evangeliet ("mitt ektefødte barn i troen". Eller så er det snakk om ivrighet i tjenesten ("som en sønn hjelper sin far"). Man må ikke glemme at Paulus også kaller Timoteus for medarbeider, apostel og bror.

Dagens misjonærer kan for øvrig ikke direkte sammenlignes med de første misjonærene som gjerne hadde vært øyenvitner til Jesu liv. De første misjonærenes tanker er samlet i Bibelen, i dag er det derfor Bibelen som er autoriteten. Derfor er jeg noe skeptisk når jeg hører begreper som åndelig mor/far. (Men det kan være jeg rett og slett tolker slike ord ulikt deg.)

Man må også ta med at den gangen ble det gitt mange oppfordringer til hele menigheten om å undervise hverandre, rettlede hverandre, ha tilsyn med hverandre, underordne seg hverandre osv. Man må derfor ikke trekke morsfigurer og farsfigurer for langt.

Det jeg liker ved ditt syn, er at du mener at morsfiguren eller farsfiguren har en tidsbestemt rolle. Altså at etter en stund er personen man er mor eller far for, selv blitt en mor eller far. Dette synet skiller seg fra de som mener at pastoren skal være en far i menigheten resten av livet, noe som betyr at hele menigheten er barn i årevis fremover.

I reelt liv tror jeg det kan skifte hit og dit. Den som er morsfigur, kan plutselig selv få en knekk og trenge støtte og råd fra andre.

Jeg tror man går for langt hvis man kaller Føbe for den åndelige moren til Paulus. Da ville han i tilfelle ha nevnt henne mye oftere i sine brev, og hans venner ville ha kjent til henne fra før slik at Paulus ikke måtte fortelle hvem hun er i brevet han sender. Derfor tror jeg ikke man kan sette likhetstegn mellom proistemi og åndelig mor/far.

Som sagt, jeg har ikke noe i mot at det fins morsfigurer eller farsfigurer blant kristne, men jeg er litt skeptisk til hvordan man bruker begrepene.