Teksten i forslaget til partiprogram er slik:
«Kreve at organer som forvalter offentlig tilskudd på vegne av trossamfunn, er demokratisk valgt og har minst 40 prosent representasjon av hvert kjønn.»
På 1980-tallet og 1990-tallet syntes en del pinsevenner at menighetene var trege og kjedelige. Da oppsto det som omtales som trosmenigheter, der ble demokrati byttet ut med et slags teokrati der en person med ekstra god selvfølelse innsatte seg selv som toppsjef over sine kristne venner.
Med et sterkt ikke-demokratisk hierarki kunne beslutninger tas raskere og man slapp kjedelige komitemøter. Toppsjefen var gjerne også en karismatisk person med tydelige synspunkter.
Mange år senere begynte pinsemenigheter og trosmenigheter å nærme seg hverandre i kultur og organisering, så det er ikke så lett å sette den enkelte menighet i bås i dag. Men det er ganske sikkert en del menigheter som fremdeles har en selvutnevnt pastor. Og det finnes ganske sikkert en del menigheter hvor kvinner ikke kan bli styremedlemmer.
Hvis lederen utnevner seg selv, da ser det ut til at Arbeiderpartiet vil nekte slike menigheter subsidier.
Eller for å være mer presis: Det er de som forvalter subsidiene som skal være demokratisk valgt og være organisert med balanse mellom kvinner og menn.
Man kan altså tenke seg en kreativ løsning ut av dette: Noen lager en paraply over en eller flere menigheter og denne paraplyen er kun en mellomstasjon for subsidier. Man sørger for at paraplyen er demokratisk organisert før pengene sendes videre til selvinnsatte pastorer.
Humanetikerne skaffet seg en million ekstra subsidiekroner ved å endre sin egen "teologi" for en del år siden. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at enkelte pinsemenigheter allerede har gått sammen for å bli store nok til å få statsstøtte etter dagens regler. Kravet er nemlig at menigheten må ha minst 500 medlemmer for å få støtte. Det står i alle fall i forskriftene.
Gammel teologi i Pinsebevegelsen og Trosbevegelsen er at hver enkelt menighet skal være selvstendig. Men hvis subsidier uteblir, er det fristende å endre teologi, eller i alle fall å strekke den.
Pengestøtten som menigheter utenfor Den norske kirke får, er egentlig tilbakebetaling av kirkeskatt, derfor er det mange som mener at man ikke skal kalle det subsidier.
Uansett hva man kaller pengene, så er det egentlig meningen at alle skal få like mye penger enten man er kristen, humanetiker eller muslim. De eneste som ikke får noe, er de som ikke har registrert sitt verdensbilde juridisk. Det gjelder for eksempel meg selv som er kristen og som møter kristne venner i hjemmene uten å registrere venneflokken i et statlig register. Det samme gjelder ateister som ikke har meldt seg inn i Human-Etisk Forbund eller en annen livssynsorganisasjon.
På den eksklusive listen over folk som ikke får tilbake innbetalt kirkeskatt, kan man kanskje føye til en del mindre menigheter som ikke har mange nok medlemmer til å oppfylle forskriftene. Listen kan bli enda lengre dersom Arbeiderpartiet vinner frem med sitt syn på ikke-demokratiske menigheter.
Forleden besøkte jeg en venn som driver eget firma. Han fikk ikke noe koronapenger fra staten fordi han hadde tjent for lite i firmaet. Er du rik, får du støtte. Er du fattig, får du ikke støtte i en vanskelig tid. Dette ligner litt på kirkeskatten, du får ikke tilbakebetalt kirkeskatten med mindre du tilhører en gruppe som har hatt suksess med medlemstallet.
Det skal bli interessant å se hvor langt pastorer er villige til å gå vekk fra tidligere teologi – for å skaffe penger til kirken. Pastorer er forbilder. Hvis de endrer teologisk syn av økonomiske grunner, da lærer de bort at det samme kan menighetens medlemmer gjøre i sine liv.
Forslaget til nytt partiprogram for Arbeiderpartiet tar for øvrig ikke høyde for de ulike religiøse grupperingene og kulturene som finnes. Jeg selv deltar altså i hva mange vil kalle husmenighet. Objektiv sett kan man kalle det et religiøst samfunn. Arbeiderpartiet skriver:
"Utøvelse av religion er ikke bare en privatsak, men også et offentlig anliggende. Både finansiering av, kontroll over og innsyn i religiøse samfunn er viktige offentlige oppgaver."
Med et sterkt ikke-demokratisk hierarki kunne beslutninger tas raskere og man slapp kjedelige komitemøter. Toppsjefen var gjerne også en karismatisk person med tydelige synspunkter.
Mange år senere begynte pinsemenigheter og trosmenigheter å nærme seg hverandre i kultur og organisering, så det er ikke så lett å sette den enkelte menighet i bås i dag. Men det er ganske sikkert en del menigheter som fremdeles har en selvutnevnt pastor. Og det finnes ganske sikkert en del menigheter hvor kvinner ikke kan bli styremedlemmer.
Hvis lederen utnevner seg selv, da ser det ut til at Arbeiderpartiet vil nekte slike menigheter subsidier.
Eller for å være mer presis: Det er de som forvalter subsidiene som skal være demokratisk valgt og være organisert med balanse mellom kvinner og menn.
Man kan altså tenke seg en kreativ løsning ut av dette: Noen lager en paraply over en eller flere menigheter og denne paraplyen er kun en mellomstasjon for subsidier. Man sørger for at paraplyen er demokratisk organisert før pengene sendes videre til selvinnsatte pastorer.
Humanetikerne skaffet seg en million ekstra subsidiekroner ved å endre sin egen "teologi" for en del år siden. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at enkelte pinsemenigheter allerede har gått sammen for å bli store nok til å få statsstøtte etter dagens regler. Kravet er nemlig at menigheten må ha minst 500 medlemmer for å få støtte. Det står i alle fall i forskriftene.
Gammel teologi i Pinsebevegelsen og Trosbevegelsen er at hver enkelt menighet skal være selvstendig. Men hvis subsidier uteblir, er det fristende å endre teologi, eller i alle fall å strekke den.
Pengestøtten som menigheter utenfor Den norske kirke får, er egentlig tilbakebetaling av kirkeskatt, derfor er det mange som mener at man ikke skal kalle det subsidier.
Uansett hva man kaller pengene, så er det egentlig meningen at alle skal få like mye penger enten man er kristen, humanetiker eller muslim. De eneste som ikke får noe, er de som ikke har registrert sitt verdensbilde juridisk. Det gjelder for eksempel meg selv som er kristen og som møter kristne venner i hjemmene uten å registrere venneflokken i et statlig register. Det samme gjelder ateister som ikke har meldt seg inn i Human-Etisk Forbund eller en annen livssynsorganisasjon.
På den eksklusive listen over folk som ikke får tilbake innbetalt kirkeskatt, kan man kanskje føye til en del mindre menigheter som ikke har mange nok medlemmer til å oppfylle forskriftene. Listen kan bli enda lengre dersom Arbeiderpartiet vinner frem med sitt syn på ikke-demokratiske menigheter.
Forleden besøkte jeg en venn som driver eget firma. Han fikk ikke noe koronapenger fra staten fordi han hadde tjent for lite i firmaet. Er du rik, får du støtte. Er du fattig, får du ikke støtte i en vanskelig tid. Dette ligner litt på kirkeskatten, du får ikke tilbakebetalt kirkeskatten med mindre du tilhører en gruppe som har hatt suksess med medlemstallet.
Det skal bli interessant å se hvor langt pastorer er villige til å gå vekk fra tidligere teologi – for å skaffe penger til kirken. Pastorer er forbilder. Hvis de endrer teologisk syn av økonomiske grunner, da lærer de bort at det samme kan menighetens medlemmer gjøre i sine liv.
Forslaget til nytt partiprogram for Arbeiderpartiet tar for øvrig ikke høyde for de ulike religiøse grupperingene og kulturene som finnes. Jeg selv deltar altså i hva mange vil kalle husmenighet. Objektiv sett kan man kalle det et religiøst samfunn. Arbeiderpartiet skriver:
"Utøvelse av religion er ikke bare en privatsak, men også et offentlig anliggende. Både finansiering av, kontroll over og innsyn i religiøse samfunn er viktige offentlige oppgaver."
Krever Arbeiderpartiet innsyn når jeg møter vennene mine til bønn, middag og teologiske samtaler? Nei, jeg kan ikke tenke meg det. Men setningen viser hvor gjennomsyret samfunnet er av ideen om at religion er noe som må foregå med et hierarki i hellige bygninger delvis subsidiert av staten.
En annen tanke til i farten: Det gis subsidier til kunstnere, kommersielle bedrifter og initiativer som ikke har en demokratisk grunnmur, men som eies alene av én person. Hvorfor skal livssynsorganisasjoner ha særegne krav?
Kommentarer