BYGGE MENNESKER

Jeg har lært mye om kirkesamfunn og kirkehistorie det siste året når jeg har satt meg inn i urmenighetene og dagens kirkemodeller. For eksempel har jeg lært om Det annet vatikankonsil. Det var paven som innkalte til dette møtet i 1962. Konsilet åpnet for nasjonale språk i gudstjenester istedenfor kun latin som tidligere. Det er jo kjempebra. Flott at folk skjønner hva presten sier. Ikke bare det. Fra da av skulle medlemmene se på seg selv som en del av kirken. Tidligere besto kirken av alle lederne, med medlemmene som et tillegg eller et trinn under. Men en del katolikker mener det har skjedd for liten endring i praksis. I Norge er det for eksempel en organisasjon som arbeider for en forandring internt i den katolske kirke. Ønsket er mer demokrati samt beslutninger på et lavere nivå i hierarkiet. Man diskuterer også hva hierarki-delen av kirken skal inneholde. Organisasjonen heter ”Også vi er kirken”. Mange av de samme temaene som er oppe i husmenighetsbloggene, blir også diskutert der...

I vedtektene til Kristent Nettverk, som er en av mange kristne grupperinger i Norge, står det at ”styret supplerer seg selv”. Hvorfor i all verden er jeg opptatt av slike organisasjonsdetaljer? Kristne organiserer menighetslivet på mange måter. Jeg tror disse ulike organiseringene ikke er verdinøytrale. Jeg håper at ulike kirkesamfunn og menigheter kan endre organiseringen slik at enkeltmennesker blir bedre sett og slik at det allmenne prestedømme kan få romsligere rammer. Pyramideformede miljøer tror jeg står i veien for dette. Grovinndeling av menighetsorganiseringer: Pyramider uten demokrati (katolsk, Kristent Nettverk, trosbevegelse) Pyramider med en del demokrati (pinsebevegelse) Ikke-pyramider (vennesamlinger). Jeg er ikke opptatt av hvert enkelt kirkesamfunn, men jeg er opptatt av modellene og hvordan de påvirker medlemmene. For eksempel når det er en sangleder eller prekeleder som bestemmer hvem som skal synge, preke eller komme med en kommentar i samlingen. Da læres alle andre...

Man kan nesten si at pengeapostler er et bibelsk uttrykk. Eller vi kan kanskje si verditransport-apostler. Det handler om pengeinnsamlingen til de fattige kristne i Jerusalem som man kan lese om i Det nye testamentet. Ideen til innsamling dukket opp da Barnabas, Paulus og Titus besøkte Peter, Johannes og Jakob i Jerusalem (galaterbrevet kapittel 2). Da pengene noen år senere skulle samles inn fra mange land, ble det bruk for noen pengetransport-folk. Disse ble kalt menighetenes utsendinger, altså apostler. I de urkristne miljøene fantes apostler i to utgaver 1) Utsending for Kristus. 2) Utsending for menigheter. Både Peter og Paulus innleder sine brev ved å kalle seg en Kristi apostel. På norsk heter det misjonær. Det var ikke noe krav om at en apostel/utsending/misjonær måtte være utsendt fra en menighet. Paulus poengterer nettopp dette i innledningen i galaterbrevet. Han er ikke er utsendt av eller fra noe menneske, skriver han. Noen apostler reiste altså som et selvstendig team. And...

I går skrev jeg om Luther. Jeg forstår ikke helt hans definisjon av ”det allmenne prestedømme”. Kanskje er det slik: 1) Alle kristne er prester. Ordet prest bør være like vanlig som ordet kristen. 2) Hver menighet er selvstendig og kan blant alle prestene (alle i menigheten) velge seg en ”utøvende” (mitt ord) prest. Det blir rot hvis alle utøver prestetjeneste samtidig. Hvis alle skal døpe barnet, vil det drukne, sa Luther. 3) Den utøvende presten bør ikke kalles prest, men tjener. Ordet prest er jo brukt opp på alle i menigheten. 4) Man blir ikke utøvende prest (altså: tjener) ved å bli ordinert. Man blir utøvende prest ved at menigheten og Gud kaller. Hvis for eksempel noen kristne er fanget i fengsel, kan de velge seg en prest blant dem, mente Luther. 5) Kvinner kan ikke være utøvende prest. Men det gjøres unntak ved nødsfall. Da kan kvinner døpe, mente Luther. 6) Menigheten kan sparke den utøvende presten. 7) Husmenigheter er bra, mente Luther, men han mente at det foreløpig mangle...

Uttrykket ”det allmenne prestedømme” stammer fra Martin Luther på 1500-tallet. Tidligere trodde jeg at begrepet betydde at alle kristne kan være prest, at alle kristne kan døpe, at alle kristne kan preke osv. Men etter hvert har det gått opp for meg at Luther dessverre så på menighetslivet med hierarkiske briller. Det stemmer jo også godt overens med at lutherske menigheter i dag er hierarkiske. Så det burde egentlig ikke være en overraskelse at ”det allmenne prestedømme” slett ikke betyr ”det allmenne prestedømme”. Jeg har derfor begynt å bruke mitt eget uttrykk: ”Det virkelige allmenne prestedømme”. For Bibelen viser at en disippel døpte Paulus. Ingen prest eller biskop var involvert. Bibelen beskriver også hvordan vanlige kristne uten fine titler tok initiativ til å reise rundt for å evangelisere. Men Luther så det anderledes. Han skrev: ”For hvordan skulle det ellers bli, om hver og en ville preke og utdele sakramentet og ingen ville vike for den andre? Det må tiltros bare til en,...

Leder? Tjenende leder? Eller tjener? Mitt inntrykk av tjenende lederskap i menighetsliv, er dette: bremser det virkelige allmenne prestedømme bremser livsutviklingen til hver enkelt i menigheten bremser kjærlighetsinteraktiviteten bremser fellesskapet Hvorfor det? Jo, fordi folk må spørre ledelsen før de gjør noe. De må være lojale mot organisasjonen. Folk må spørre ledelsen hvis de ønsker å invitere til hussamlinger for eksempel. Selv en tjenende leder liker å ha orden, så det oppfordres gjerne til at de som skal ha hussamling melder fra til ledelsen slik at man får notert hvem som gjør hva i menigheten og slik at alle kobler seg på den tjenende lederens tankegang om hvordan slike samlinger bør være. Det paradoksale er da et fordi det eksisterer en ledelse, så bremses utviklingen. Når folk må spørre først, så koker det bort. Folk gidder ikke. De har lyst på hussamling, men orker ikke alle mellomledermøtene de må være med på. De orker heller ikke sette seg inn i reglene. Er det lov med...

Blant de urkristne fantes det husverter som åpnet hjemmene slik at små grupper av kristne kunne samles. Rammene var slik at alle kun ta ordet uten møteleder. Disse husvertene ble kalt eldste og skulle helst ikke være ferske kristne som kunne bli vippet av pinnen når det gjaldt trosspørsmål eller rammer for samlingene. I dag har denne husvert-tjenesten blitt blåst opp til å være et styre for etasjemenigheter. De opprinnelige husvertene har dermed laget en menighet som en pyramide, et hierarki. Deres egentlige tjeneste som vert der de skulle se enkeltmennesker har de delegert til noen husgruppeledere et par etasjer lenger ned i organisasjonen. Dagens eldstepersoner sitter i styremøter. Selv en velkomsmiddag hjemme for et nytt medlem av menigheten, kan sitte langt inne. Slike mellommenneskelige tjenester er det i dag husgruppelederne som må ta seg av. Men selvsagt, det fins også eldstepersoner i dag som er opptatt av enkeltmennesker og som gjør styredelen til et minimum. Men det er ikke ...