Enkelte setter merkelappen anarkisme på slike hussamlinger. Dette fordi hussamlingene ikke har et hierarki, hverken internt eller eksternt. Det er ingen menneskelig toppsjef internt eller en modermenighet eksternt som setter føringer.
Anarkisme-merkelappen skal liksom gi inntrykk av at samlingene bare er rot og at teologien sklir ut og at folk gjør overgrep. Men det er ingen som setter slike merkelapper på en vanlig pizzakveld eller hyttetur med venner, da er det plutselig ingen redsel for overgrep og teologi-surr. En gruppe kristne kan altså dra på hyttetur der de spiser sammen, har noen samtaler om teologi, ber sammen og oppmuntrer hverandre, uten å få merkelappen anarkister. Men så fort man gjør det samme hjemme og kaller det hussamling, så er man anarkist og det er stor fare å bli en sekt.
De som advarer mot hussamlinger, bør også advare kristne mot å dra på hyttetur. Ja, teologiske samtaler med venner bør man kanskje uansett holde seg unna? Det beste er vel å ikke tenke, men overlate teologien til pastoren eller menighetsrådet? Et slikt syn har ikke bibelsk forankring. Det står ikke noe sted at prest/pastor/eldste har gjennomskjæringsrett i teologiske spørsmål. Det står faktisk det motsatte, nemlig at vi skal undervise og rettlede hverandre. Oppfordringene om å ta vare på troen, går til hele menigheten.
HIERARKI GIR IKKE GARANTI
De fleste kirkesamfunn er hierarkiske. Samtidig har de fleste kirkesamfunn ulik teologi. Dette beviser at hierarki ikke er en garanti for rett teologi. Ikke bare det, man må diskutere om hierarki i seg selv er rett teologi. Hierarkiteologien fins i mange varianter. Et hierarkigrep er å holde kvinner ute fra tjeneste. Et annet er å si at biskoper skal være lederne til prestene. Et tredje er å hevde at bare prester kan døpe. Slikt mener jeg er feil teologi hvis man tar utgangspunkt i NT. Jeg fører andre steder argumenter for at Priska var biskop, og at prest og biskop opprinnelig var samme tjeneste, og at alle kristne kan døpe.
- Bibelen oppfordrer til det motsatte av hierarki
- Hierarkiene gir ingen garanti for rett lære
- Overgripere finner støtte i hierarkisk makt
HVIS MAN HAR KRISTUS SOM KONGE, KAN MAN IKKE KALLES ANARKIST
Anarkisme betyr ”ingen sjef”. Det er mange navn på Kristus, alt fra konge til venn. Men siden et av navnene er konge, og Bibelen sier at Kristus har all makt osv, så kan man ikke kalles anarkist hvis man har Kristus som sin frelser og religion. Å kalle kristne hussamlinger for anarkisme, er derfor skivebom. Slike samlinger bruker jo også Bibelen som teologisk rettesnor, slikt vil ikke anarkister ha.
ER GUD SÅ LITEN?
De som setter anarkisme-merkelapp på organiske hussamlinger, setter samtidig en annen merkelapp på seg selv. På den merkelappen står det ”Gud er liten” og ”Gud kan bare lede gjennom noen få sjefer”. Det er en teologi som reduserer Gud. Man hevder egentlig at Gud kun kan lede gjennom noen få som igjen skal lede andre. Man tror ikke at Gud kan tale til hvilken som helst kristen. Man setter strek over Ananias som døpte Paulus. Man tror heller ikke at Gud kan tale til en gruppe kristne samtidig. Man setter strek over at Barnabas og Paulus fikk misjonskall samtidig i en gruppe.
Den hierarkiske teologien går ut på at alt viktig må gå gjennom noen få sjefer i menighetene. Disse sjefene har initiativretten, kontrollretten, gjennomskjæringsretten og prekeretten. I den hierarkiske teologien aksepterer man bare en tynn versjon av ”det allmenne prestedømme.” Man definerer det allmenne prestedømme til at alle kristne kan kjenne at Gud er nær og røre deres hjerte, men når det kommer til viktige beslutninger, da må menighetssjefen avgjøre. I begrepet ”det allmenne prestedømme” er Ananias som døpte Paulus holdt utenfor. Derfor har jeg begynt å bruke begrepet ”det virkelige allmenne prestedømme”. Der er Ananias innenfor.
MENIGHETSSJEFEN GIS RETT TIL Å OVERPRØVE GUD
En gruppe kristne som ber sammen, og som kjenner etter i hjertene og forsøker å lytte etter Guds stemme, og som så samles om en felles løsning i et eller annet prosjekt, kan dessverre overprøves av menighetssjefen som sitter med gjennomskjæringsretten. Menighetssjefen sitter med retten til å overprøve Gud. Man har selvsagt ikke garanti for at en hvilken som helst gruppe kristne følger Guds plan. Men man må regne med at det fins grupper som faktisk gjør det en gang i blant. Og da sitter menighetssjefen med retten til å endre beslutningen. Dette ligger innebygd i mange kristne hierarkier i en eller annen form. En katolsk biskop kan for eksempel beordre en prest til å bli prest i en annen kirke - selv om Gud vil at presten skal bli der han er.
”Slikt vil aldri vår menighetsleder gjøre,” sier du kanskje. Vel, da kan dere straks fjerne gjennomskjæringsretten. Hvis lederen aldri vil benytte seg av denne retten, kan den fjernes. Hva er argumentet for å beholde den?
IKKE SI DEMOKRATI NÅR DET ER LIKSOMDEMOKRATI
”Vi har demokrati i vår menighet. Det er menighetsmøtet som er øverste instans hos oss,” sier du kanskje. Vel, vel. På papiret ser dette flott ut. Men i praksis så er det ledelsen som sitter på informasjonen og som siler initiativ og argumenter.
Og hva mener du egentlig med ordet demokrati? I et ekte demokrati må lederne stille til valg ved jevne mellomrom. Slik er det ikke i tradisjonelle menigheter. Der er lederne ansatt og blir i sin stilling i årevis. Norsk lov beskytter menighetslederen fordi han er ansatt. Han kan ikke sparkes uten videre. Å si at ”menighetsmøtet er øverste instans” er derfor å overdrive hva som står på papiret. I praksis er det ikke ekte demokrati. Da må i tilfelle alle lederne, inklusiv topplederen, stille til valg med jevne mellomrom.
MENIGHETSSJEFER SLÅR BEINA UNDER DEN BIBELSKE ORDNINGEN
Bibelen sier at ting skal prøves, det vil si at hele menigheten kan drøfte om det noen kommer med er rett. Men med en sjef kan prøvingen overprøves. Hva skal man da med prøving? Sjefer slår beina under den bibelske ordningen.
51 % SANT?
Heller ikke ekte demokratiske menigheter er garanti mot teologisk villfarelse. Hvis 51 % av menigheten bestemmer teologien over hodet på 49 %, betyr ikke det at teologien dermed er sann. Nå synes du kanskje jeg blir irriterende problematisk. Men enkelte kaller altså ikke-hierarkiske hussamlinger for anarkistiske og påstår dermed at slike samlinger får en vinglete og feil teologi, og konkluderer så med at man derfor ikke bør satse på slike samlinger. Mitt poeng er da at de andre organiseringsmåtene, slik som demokratisk menighet eller enevelde-menighet, heller ikke gir noen garantier. Skal man advare mot ikke-hierarkiske hussamlinger, må man altså bruke helt andre poenger.
FLAT STRUKTUR PLUTSELIG OK
I et forsøk på å sikre rett teologi, bestemmer man enkelte steder at menighetsstyret på ti-tolv personer skal bestemme teologien for hele menigheten. Da er den liksom garantert sann. I slike ordninger kan ikke pastoren overkjøre menighetsstyret i teologiske spørsmål, det er hele styret med flat struktur som avgjør teologiske spørsmål.
Javel, hvis løsningen er å overlate teologien til en liten gruppe med flat struktur, hva er da galt med hussamlinger på ti-tolv personer med flat struktur?
HVILKE ARGUMENTER BRUKES?
For å finne støtte for hierarki i menighetslivet, viser folk til at vi trenger sterke ledere med visjoner som skal bygge store menigheter eller menighetspyramider. Men da mener jeg det ligger for mange bivirkninger innbakt. Sterke visjoner leter etter sterk arbeidskraft. De flinke og sterke i menigheten får fokus. Man kommer fort inn i en spiral der kirketjenester er det viktige, altså vaske kirkegulv, lage menighetsblad og samle inn millioner til nytt kirkebygg. Enkeltmennesker blir dessverre nedprioritert.
Vi bør starte med hvilken holdning vi har, eller skal ha, til enkeltmennesker. Så må vi sjekke om menighetsordningene våre kræsjer med holdningene. Hvis vi mener at enkeltmennesker er viktig, så må vi følge opp med ordninger som gir rom for at enkeltmennesker blir sett. Og hvis vi virkelig mener at det allmenne prestedømme er viktig, så må Ananias få plass i ordningen vi går inn for.
ROT? HVILKET ROT?
En annen variant av hierarki-argumentasjon er å si at det blir bare rot uten lederskap. Motivasjonen for hierarki er ikke da å bygge noe kjempesvært, men bare å unngå rot. Hva slags rot er det egentlig snakk om? Jeg er ikke mot lederskap i visse prosjekter. Hvis en gruppe skal reise med buss med hjelpesending, så kan man gjerne ha en leder for min del. Det er det grunnleggende menighetsfellesskapet jeg er opptatt av skal være ikke-hierarkisk. En reiseleder er leder kun for reisen og kan ikke bestemme at Nils skal bytte menighet eller bytte tjeneste i menigheten. Det er stor forskjell. En bussleder er ikke i posisjon til å nekte Nils å snakke når det er menighetssamling. Men en hierarkisk menighetsleder, slik pastor- og presterollen er i dag, kan nekte Nils å snakke.
Jeg lurer altså på hva slags rot i menighetslivet man frykter. Krangel om hvem som skal døpe, snakke eller be? Er det det? Redselen for slikt rot er liten når samlingen er liten. Redselen for rot kommer når man ønsker en stor menighet. Men da må man først begrunne hvorfor man ønsker en stor menighet som har tyngdepunkt i storsamlinger og flest mulig virkegrener.
Redselen for rot, og dermed argumentasjonen for å ha lederskap, er en slags sirkelargumentasjon: 1) Hvis vi har mange virkegrener, trenger vi lederskap for å unngå rot. 2) Uten lederskap får vi ikke mange virkegrener.
Det er selvsagt greit å ha ordstyrer når det er store samlinger. Og det er greit med ledere i kristne organisasjoner eller i enkelte prosjekter. Men begrunnelsen for å ha lederskap når en gruppe kristne samles for å bygge hverandre, for å be, for å dele nattverd, osv, den mener jeg er svak.
HJEMMESITTERNE BØR BLI HJEMME
Det sitter mange hjemme som har forlatt et tradisjonelt menighetsliv. Hvorfor? Kvinner blir nektet å sitte i menighetsstyret. Bibelkyndige blir nektet å kommentere prekenen. Folk føler de hverken blir sett eller hørt, og gir opp.
Går vi tyve til femti år tilbake, ble det skapt mange sår. Ungdommer fikk kjeft fordi de hadde feil hårlengde eller spilte feil instrument. Og ledere for bibelgrupper la press på medlemmene om å komme med et innlegg neste gang. Det ble klamt. Noen ganger manipulering.
Og det hjalp ikke på 1990-tallet og 2000-tallet å modernisere sceneopptredene i kirken. Det ble kosmetiske endringer, man grep ikke fatt i de grunnleggende ordningene og holdningene. I en årrekke har derfor folk reist seg fra kirkebenken og sagt ”Nei, nå gidder jeg ikke mer.”
Min oppfordring til disse hjemmesitterne er: BLI HJEMME!
Inviter heller noen kristne venner til middag - kall det gjerne hussamling. Du skal ikke holde preken. Du skal ikke være ordstyrer som bestemmer et tema og tar runden rundt bordet. Du skal ikke lage vedtekter. Du skal ikke brette ut sjela eller be andre gjøre det. Men du skal være husvert.
Har du brent deg på tradisjonelt menighetsliv, kan det være en stor fordel i en husvert-rolle. Da kan man anta at du ikke legger press på folk. Og man kan anta at du er romslig. Og at du ikke krever preke-monopol. Og at du har god tid. Som husvert er du ikke en leder, men en tjener.
Tradisjonelle menighetsledere derimot, vil kanskje slite hvis de skal være husvert for ikke-hierarkiske hussamlinger. De er så vant med å styre at de sklir fort inn i en lederrolle.
Jeg snakker ikke om å sette strek over initiativ. Også tjenere kan ta initiativ. Forskjellen er at tjenere ikke har gjennomskjæringsrett over andre. Og at det er mange flere av dem.
MOT ALL FORM FOR LEDERSKAP?
Er jeg dermed mot all form for lederskap? Nei, jeg støtter folk som starter opp kristne ungdomsklubber, kor, hjelpeorganisasjoner eller hva det måtte være. Og jeg mener samfunnet er best tjent med demokratisk valgt lederskap, og det er selvsagt greit med lederskap i en bedrift. Men når jeg blir invitert til pizzakveld med noen venner, så åpner jeg ikke kvelden med å kreve valg av leder, nestleder og styre. Det gjør jeg heller ikke når det er menighetssamling. Slikt er faktisk i veien for det virkelige allmenne prestedømme.
Kommentarer