Det fantes ikke kirkesamfunn, vedtekter og medlemskort blant de første kristne. Bruken av ordet ekklesia i NT viser at alle menigheter i verden ble sett på som én stor menighet, samtidig som hver lokale menighet var selvstendig. Den eneste måten å få til dette på, er å tenke organisk.
Samlingene ble holdt i hjemmene. Samtidig dro misjonærer og andre på kryss og tvers og ble tatt godt i mot av de lokale menighetene. Det fantes ikke pinsevenner og statskirker med egne medlemsregistre. Den organiske kulturen kommer også frem ved at NT har oppfordringer om å være gjestfri.
Den romslige menighetskulturen i NT vises ved at folk fra totalt forskjellige sosiale lag og nasjoner satt sammen rundt samme menighetsmåltid.
Men etter NT, gjennom hele kirkehistorien, har det vært diskusjoner om hvem som skal få lov til å være med i menigheten og hvem som skal utestenges. Allerede på midten av 200-tallet var det en del kristne som ble utestengt fra en del menigheter fordi de hadde valgt å redde livet ved å delta i en påtvunget religiøs keiserseremoni.
Men kirkehistoriens tradisjoner hadde ennå ikke fått grep om alle. De som hadde nektet å delta i seremonien, og som hadde overlevd forfølgelsen etterpå, var like romslige som urkulturen og ønsket alle hjertelig tilbake til menighetene. Men biskopen var av en annen oppfatning. Han mente at det var han som skulle bestemme hvem som skulle få slippe inn i menighetene. Det ble konflikt om hvem som egentlig bestemte i menighetene. Og ikke nok med det, en mindre gruppe mente at biskopen ikke var streng nok da han begynte å slippe inn folk etter en stund. Den mindre gruppen valgte da sin egen biskop: Novatianus.
Også utbrytermiljøet begynte å døpe folk. Slik oppsto enda et utestengelsestema. Noen av dem som hadde blitt døpt i utbrytermiljøet, ønsket nemlig etter hvert å bytte til den andre kirken. Spørsmålet var da om deres dåp i utbrytermiljøet egentlig var gyldig, eller om de måtte døpes på nytt. Det var ikke enighet om dette.
La meg så gå 1700 år frem i tid. En baptistmenighet i Sverige ble i 1913 sparket ut av baptistsamfunnet fordi menigheten hadde tillatt ikke-baptister å delta i nattverden...
Samtidig med utestengelsen lette metodisten Barratt etter noen som kunne døpe ham med full neddykkelse, noe metodistene var i mot. Han kontaktet baptistene i Sverige, men de krevde at Barratt da måtte slutte seg til baptistsamfunnet. Siden Barratt ikke ville det, dro han til den ekskluderte baptistmenigheten. Den hadde en romsligere holdning og aksepterte at Barratt ikke ble medlem i menigheten fordi han var en reisende. Barratt ble derfor døpt 15. september 1913 av den utestengte baptistpastoren Pethrus.
Barratt, som ble en kjent pinsevenn, ble altså døpt på grunn av romslighet fra andre.
Så rykker jeg frem til 1970-tallet. Da var romsligheten forlengst blitt borte. Historiene er mange fra denne tiden, jeg skal bare ta en av dem: En femtenåring ble invitert til å delta i koret i en lokal pinsemenighet. Korøvelsen gikk fint, men siden han ikke var døpt, sa pastoren at han måtte slutte i koret. Pastoren hadde visst glemt at pastorforbildet Barratt hadde passert 50 år da han ble døpt i 1913. Derfor ble et barn ekskludert fra fellesskapet på 1970-tallet.
Slik fortsetter menighetskulturen inn i år 2000. Også fra vår nærmeste tid er det mange historier. Jeg tar bare en av dem her: I en menighet dukket det et år opp ganske mange nye mennesker som ville gjøre tjeneste. Men lederskapet stengte de frivillige ute fra tjeneste fordi de var bare barnedøpt, noe som ikke var bra nok dåp i den menigheten. Til nød fikk de lov til å gjøre tjeneste langt ned i hierarkiet.
Så er året 2007. Vi er et lite bloggmiljø som i noen år har snakket om romslighet, hussamlinger og ikke-hierarki. Antagelig blir vi sett på som noen raringer fordi vi deltar i et menighetsliv uten medlemskort og vedtekter. Vi kan dele nattverd uten at det er en tradisjonell prest eller pastor tilstede. Vi kan kommentere hverandres innlegg i samlingen. Vi sitter rundt et måltid slik de første kristne gjorde.
Vi raringene setter strek over 1800 år med tradisjoner og går rett til NT for å finne inspirasjon. Der står det at Filip døpte en kar som reiste lykkelig videre uten å bli medlem av en menighet. Man kan anta at han oppsøkte et kristent fellesskap etter hvert, men det fantes ikke baptister, pinsevenner og andre som kunne stenge ham ute eller presse ham til medlemskap og skrive under på vedtekter. Slike kirkesamfunn eksisterte ikke den gangen man tenkte organisk.
En av de mest kjente personene i NT er Paulus. Han ble døpt av en disippel, noe vi kan anta betyr en fersk kristen. Heller ikke Paulus ble medlem av den lokale menigheten i den byen han ble døpt. Det fantes ikke slike krav. Han oppholdt seg bare litt i byen for å spre Guds ord, men så reiste han til sin hjemby.
Dette er ikke argumenter for å kvitte oss med menighetsliv. De urkristne søkte sammen for å bygge hverandre. Men det er argumenter for å tenke organisk og romslig.
Har du brent deg på trange menigheter? Invitér noen venner til hussamling. Du som har brent deg, er antagelig ypperlig som husvert. For har du brent deg, er du antagelig romslig. Du vil ikke lete frem vedtekter eller spørre etter medlemskort.
Og når det ikke lenger er noen kirkescene eller prekestol i samlingen, fordi dere møtes hjemme, har man fjernet en viktig problemstilling ved roten. I tradisjonelle menigheter har man et lederskap som siler hvem som er bra nok til å representere menigheten på scenen. Det er en variant av å sile hvem som er bra nok til å være medlem. Mange har gjennom årenes løp blitt kommandert vekk fra scenen, akkurat som gutten som ikke fikk være med i koret. Men når scenen er borte, er det ikke lenger noe å kommandere vekk fra. Og vi kan si: VM i utestengelse er over, velkommen til middag.
Samlingene ble holdt i hjemmene. Samtidig dro misjonærer og andre på kryss og tvers og ble tatt godt i mot av de lokale menighetene. Det fantes ikke pinsevenner og statskirker med egne medlemsregistre. Den organiske kulturen kommer også frem ved at NT har oppfordringer om å være gjestfri.
Den romslige menighetskulturen i NT vises ved at folk fra totalt forskjellige sosiale lag og nasjoner satt sammen rundt samme menighetsmåltid.
Men etter NT, gjennom hele kirkehistorien, har det vært diskusjoner om hvem som skal få lov til å være med i menigheten og hvem som skal utestenges. Allerede på midten av 200-tallet var det en del kristne som ble utestengt fra en del menigheter fordi de hadde valgt å redde livet ved å delta i en påtvunget religiøs keiserseremoni.
Men kirkehistoriens tradisjoner hadde ennå ikke fått grep om alle. De som hadde nektet å delta i seremonien, og som hadde overlevd forfølgelsen etterpå, var like romslige som urkulturen og ønsket alle hjertelig tilbake til menighetene. Men biskopen var av en annen oppfatning. Han mente at det var han som skulle bestemme hvem som skulle få slippe inn i menighetene. Det ble konflikt om hvem som egentlig bestemte i menighetene. Og ikke nok med det, en mindre gruppe mente at biskopen ikke var streng nok da han begynte å slippe inn folk etter en stund. Den mindre gruppen valgte da sin egen biskop: Novatianus.
Også utbrytermiljøet begynte å døpe folk. Slik oppsto enda et utestengelsestema. Noen av dem som hadde blitt døpt i utbrytermiljøet, ønsket nemlig etter hvert å bytte til den andre kirken. Spørsmålet var da om deres dåp i utbrytermiljøet egentlig var gyldig, eller om de måtte døpes på nytt. Det var ikke enighet om dette.
La meg så gå 1700 år frem i tid. En baptistmenighet i Sverige ble i 1913 sparket ut av baptistsamfunnet fordi menigheten hadde tillatt ikke-baptister å delta i nattverden...
Samtidig med utestengelsen lette metodisten Barratt etter noen som kunne døpe ham med full neddykkelse, noe metodistene var i mot. Han kontaktet baptistene i Sverige, men de krevde at Barratt da måtte slutte seg til baptistsamfunnet. Siden Barratt ikke ville det, dro han til den ekskluderte baptistmenigheten. Den hadde en romsligere holdning og aksepterte at Barratt ikke ble medlem i menigheten fordi han var en reisende. Barratt ble derfor døpt 15. september 1913 av den utestengte baptistpastoren Pethrus.
Barratt, som ble en kjent pinsevenn, ble altså døpt på grunn av romslighet fra andre.
Så rykker jeg frem til 1970-tallet. Da var romsligheten forlengst blitt borte. Historiene er mange fra denne tiden, jeg skal bare ta en av dem: En femtenåring ble invitert til å delta i koret i en lokal pinsemenighet. Korøvelsen gikk fint, men siden han ikke var døpt, sa pastoren at han måtte slutte i koret. Pastoren hadde visst glemt at pastorforbildet Barratt hadde passert 50 år da han ble døpt i 1913. Derfor ble et barn ekskludert fra fellesskapet på 1970-tallet.
Slik fortsetter menighetskulturen inn i år 2000. Også fra vår nærmeste tid er det mange historier. Jeg tar bare en av dem her: I en menighet dukket det et år opp ganske mange nye mennesker som ville gjøre tjeneste. Men lederskapet stengte de frivillige ute fra tjeneste fordi de var bare barnedøpt, noe som ikke var bra nok dåp i den menigheten. Til nød fikk de lov til å gjøre tjeneste langt ned i hierarkiet.
Så er året 2007. Vi er et lite bloggmiljø som i noen år har snakket om romslighet, hussamlinger og ikke-hierarki. Antagelig blir vi sett på som noen raringer fordi vi deltar i et menighetsliv uten medlemskort og vedtekter. Vi kan dele nattverd uten at det er en tradisjonell prest eller pastor tilstede. Vi kan kommentere hverandres innlegg i samlingen. Vi sitter rundt et måltid slik de første kristne gjorde.
Vi raringene setter strek over 1800 år med tradisjoner og går rett til NT for å finne inspirasjon. Der står det at Filip døpte en kar som reiste lykkelig videre uten å bli medlem av en menighet. Man kan anta at han oppsøkte et kristent fellesskap etter hvert, men det fantes ikke baptister, pinsevenner og andre som kunne stenge ham ute eller presse ham til medlemskap og skrive under på vedtekter. Slike kirkesamfunn eksisterte ikke den gangen man tenkte organisk.
En av de mest kjente personene i NT er Paulus. Han ble døpt av en disippel, noe vi kan anta betyr en fersk kristen. Heller ikke Paulus ble medlem av den lokale menigheten i den byen han ble døpt. Det fantes ikke slike krav. Han oppholdt seg bare litt i byen for å spre Guds ord, men så reiste han til sin hjemby.
Dette er ikke argumenter for å kvitte oss med menighetsliv. De urkristne søkte sammen for å bygge hverandre. Men det er argumenter for å tenke organisk og romslig.
Har du brent deg på trange menigheter? Invitér noen venner til hussamling. Du som har brent deg, er antagelig ypperlig som husvert. For har du brent deg, er du antagelig romslig. Du vil ikke lete frem vedtekter eller spørre etter medlemskort.
Og når det ikke lenger er noen kirkescene eller prekestol i samlingen, fordi dere møtes hjemme, har man fjernet en viktig problemstilling ved roten. I tradisjonelle menigheter har man et lederskap som siler hvem som er bra nok til å representere menigheten på scenen. Det er en variant av å sile hvem som er bra nok til å være medlem. Mange har gjennom årenes løp blitt kommandert vekk fra scenen, akkurat som gutten som ikke fikk være med i koret. Men når scenen er borte, er det ikke lenger noe å kommandere vekk fra. Og vi kan si: VM i utestengelse er over, velkommen til middag.
Kommentarer