“For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.” (Matt 18:20) Jeg tror dette er definisjonen på kristen menighet. Man trenger ikke pastor, misjonær, kirkesamfunn, vedtekter, suksesjon eller kirkebygning.
Men man kan selvsagt også være flere enn tre og likevel kalles menighet.
KRAV TIL ANTALL PERSONER?
Man kan lete i Bibelen etter krav om høyere antall personer enn to eller tre. For eksempel når Paulus snakker om prøving, da ligger det innbakt i argumentasjonen at man må være minst fire personer i menigheten i akkurat det eksempelet (1. Kor 14:29).
Men så kan man lese om Jesus som bruker entall om sin menighet, noe som betyr alle kristne i verden (Matt 16:18). Menigheter med 300 eller 10 000 medlemmer er for små til den definisjonen.
Derfor er antallet personer i menigheten utenfor definisjonen, man kan være to eller to tusen.
KRAV TIL TJENESTER?
Når Paulus sier at det er ulike nasjonaliteter, gaver og tjenester i menigheten (1. Kor 12), da betyr ikke det at alt han nevner skal finnes i hver enkelt lille menighet. Ordet menighet må forstås her om alle kristne i verden som til sammen er én stor menighet.
Paulus bruker også ordet menighet om de kristne gruppene som holdt samlinger i hjemmene (Fil 1.2). Man må anta at hver husmenighet ikke hadde alle tjenester, gaver eller nasjonaliteter representert. Likevel kalles de menigheter.
NT viser så at på Kreta var planen å få på plass en eldstetjeneste i hver by. Dette var, så langt jeg kan forstå, omsorgsfulle husverter. Andre steder i NT ser man ikke en slik bred plan, antagelig fordi samlingene allerede gikk av seg selv. På den første misjonsreisen til Paulus og Barnabas tar de initiativ til en eldstetjeneste kun i menighetene i den ene byen.
Eldste eller andre tjenester er ikke et krav for å kalle noe en menighet.
FEIL SPØRSMÅL
Egentlig bruker ikke NT ordet menighet. På gresk står det ekklesia, noe som betyr en samling med mennesker (egentlig en politisk folkeforsamling). Ordet betyr ikke en samling med kristne mennesker, for NT bruker ekklesia til og med om den gjengen med håndverkere og butikksjefer som skulle ta kverken på Paulus (Apg 19:32). Men når Paulus hilser til ulike ekklesiaer i sine brev, skjønner man at han hilser til kristne grupper, selv om ekklesia er et nøytralt ord. Ekklesia kan altså brukes om ulike samlinger med mennesker.
Når Jesus sier "min ekklesia", sier han egentlig ikke "min menighet", men han sier "min gruppe med mennesker". Når Jesus snakker om to eller tre som er sammen, så bruker han ikke ekklesia-ordet akkurat der. Men det er spiller ingen rolle, for ekklesia betyr bare en gruppe, og ikke menighet. Derfor kan man like gjerne bruke "to eller tre" som en definisjon på hva som er en kristen menighet, altså hva som er en kristen gruppe med mennesker.
Dette spørsmålet er upresist: ”Hva er minimumskravene for å kalle noe en menighet?” Egentlig bør spørsmålet være: ”Hva er minimumskravene for å kalle noe en gruppe/samling med kristne?” For ordet menighet fins egentlig ikke i NT.
Ordet menighet i dag defineres gjerne som en flokk kristne som har en prest, et orgel og en biskop på toppen, eller en lignende obligatorisk konstruksjon. Men det var hverken prest eller orgel i flokken som skulle stanse Paulus.
NY MÅTE Å TENKE PÅ
Når menigheter egentlig ikke har teologiske krav om et visst antall personer eller noen spesielle tjenester, åpner det seg en ny måte å tenke på. Som kristen behøver man ikke føle plikt til å tilhøre en tradisjonell organisert menighet. Det virkelige allmenne prestedømme kan fjerne bremsene. Folk kan samles i hjemmene eller ta initiativer på siden.
Det åpner seg også en ny måte å tenke angående gaver og tjenester. Man behøver ikke streve etter å få på plass alle tjenester i menigheten man tilhører. Hver husmenighet i NT hadde neppe en misjonær hver, for eksempel. Men for å kunne ha interaktivitet med mange typer tjenester og gaver, bør man se utover den menigheten man selv pleier å være i.
Dermed åpner det seg videre en forståelse av at gaver og tjenester ikke består av personer som er organisert som en lederpyramide der man har religiøse monopoler, men det er snakk om personer som tjener andre på kryss og tvers. Det er nettopp slik Paulus omtaler seg selv og andre: Tjenere.
Kort sagt kan man gå fra dagens lederparadigme til et tjenerparadigme.
Men man kan selvsagt også være flere enn tre og likevel kalles menighet.
KRAV TIL ANTALL PERSONER?
Man kan lete i Bibelen etter krav om høyere antall personer enn to eller tre. For eksempel når Paulus snakker om prøving, da ligger det innbakt i argumentasjonen at man må være minst fire personer i menigheten i akkurat det eksempelet (1. Kor 14:29).
Men så kan man lese om Jesus som bruker entall om sin menighet, noe som betyr alle kristne i verden (Matt 16:18). Menigheter med 300 eller 10 000 medlemmer er for små til den definisjonen.
Derfor er antallet personer i menigheten utenfor definisjonen, man kan være to eller to tusen.
KRAV TIL TJENESTER?
Når Paulus sier at det er ulike nasjonaliteter, gaver og tjenester i menigheten (1. Kor 12), da betyr ikke det at alt han nevner skal finnes i hver enkelt lille menighet. Ordet menighet må forstås her om alle kristne i verden som til sammen er én stor menighet.
Paulus bruker også ordet menighet om de kristne gruppene som holdt samlinger i hjemmene (Fil 1.2). Man må anta at hver husmenighet ikke hadde alle tjenester, gaver eller nasjonaliteter representert. Likevel kalles de menigheter.
NT viser så at på Kreta var planen å få på plass en eldstetjeneste i hver by. Dette var, så langt jeg kan forstå, omsorgsfulle husverter. Andre steder i NT ser man ikke en slik bred plan, antagelig fordi samlingene allerede gikk av seg selv. På den første misjonsreisen til Paulus og Barnabas tar de initiativ til en eldstetjeneste kun i menighetene i den ene byen.
Eldste eller andre tjenester er ikke et krav for å kalle noe en menighet.
FEIL SPØRSMÅL
Egentlig bruker ikke NT ordet menighet. På gresk står det ekklesia, noe som betyr en samling med mennesker (egentlig en politisk folkeforsamling). Ordet betyr ikke en samling med kristne mennesker, for NT bruker ekklesia til og med om den gjengen med håndverkere og butikksjefer som skulle ta kverken på Paulus (Apg 19:32). Men når Paulus hilser til ulike ekklesiaer i sine brev, skjønner man at han hilser til kristne grupper, selv om ekklesia er et nøytralt ord. Ekklesia kan altså brukes om ulike samlinger med mennesker.
Når Jesus sier "min ekklesia", sier han egentlig ikke "min menighet", men han sier "min gruppe med mennesker". Når Jesus snakker om to eller tre som er sammen, så bruker han ikke ekklesia-ordet akkurat der. Men det er spiller ingen rolle, for ekklesia betyr bare en gruppe, og ikke menighet. Derfor kan man like gjerne bruke "to eller tre" som en definisjon på hva som er en kristen menighet, altså hva som er en kristen gruppe med mennesker.
Dette spørsmålet er upresist: ”Hva er minimumskravene for å kalle noe en menighet?” Egentlig bør spørsmålet være: ”Hva er minimumskravene for å kalle noe en gruppe/samling med kristne?” For ordet menighet fins egentlig ikke i NT.
Ordet menighet i dag defineres gjerne som en flokk kristne som har en prest, et orgel og en biskop på toppen, eller en lignende obligatorisk konstruksjon. Men det var hverken prest eller orgel i flokken som skulle stanse Paulus.
NY MÅTE Å TENKE PÅ
Når menigheter egentlig ikke har teologiske krav om et visst antall personer eller noen spesielle tjenester, åpner det seg en ny måte å tenke på. Som kristen behøver man ikke føle plikt til å tilhøre en tradisjonell organisert menighet. Det virkelige allmenne prestedømme kan fjerne bremsene. Folk kan samles i hjemmene eller ta initiativer på siden.
Det åpner seg også en ny måte å tenke angående gaver og tjenester. Man behøver ikke streve etter å få på plass alle tjenester i menigheten man tilhører. Hver husmenighet i NT hadde neppe en misjonær hver, for eksempel. Men for å kunne ha interaktivitet med mange typer tjenester og gaver, bør man se utover den menigheten man selv pleier å være i.
Dermed åpner det seg videre en forståelse av at gaver og tjenester ikke består av personer som er organisert som en lederpyramide der man har religiøse monopoler, men det er snakk om personer som tjener andre på kryss og tvers. Det er nettopp slik Paulus omtaler seg selv og andre: Tjenere.
Kort sagt kan man gå fra dagens lederparadigme til et tjenerparadigme.
Kommentarer
Jeg har lest hva redaktør David Østby i pinsebevegelsens avis negativt kaller for sofakirken. Han skriver at de som ikke er på gudstjeneste ”mangler kristent fellesskap i sitt nærområde”, de ”straffer menigheten” de er ”konsumenter på sidelinjen”, og de er ”helt uten kraft til å være konstruktive og positive bidragsytere”.
Ikke én setning i artikkelen er positiv om de som ikke møter opp til tradisjonelle gudstjenester. Dette er altså hans beskrivelse av gamle kristne ektepar som tar frem Bibelen ved frokosten, men som ikke orker scenekirkens høye lydnivå senere på dagen. Dette er hans beskrivelse av en ung kristen som velger å besøke en sliten venn i stedet for å sitte i foretakskirken og sortere lønnsslipper. Dette er hans beskrivelse av kristne hussamlinger der man har tid til enkeltmennesker.
Østby mener tydeligvis at kun organiserte menigheter er ekte menigheter. Og det er kun tjenester i organiserte menigheter som teller. Og det er kun i organiserte menigheter man har fellesskap. Han skriver for eksempel: ”Når vi velger sofakirken, fraskriver vi oss samtidig velsignelsen av å være del av et kristent fellesskap.”
Urmenigheten var faktisk sofakirke. Jesus innstiftet nattverden rundt et skikkelig måltid i et privat hjem. Det står i NT at rommet var klargjort med møbler. Den gangen hadde man ikke to av alt, så bord, stoler og sofaer måtte flyttes fra rom til rom. I norske bibler blir dette gjerne oversatt til ”tepper og puter”. Slik fortsatte de første kristne, de møttes i hjemmene, man hadde ikke kirker, heller ikke gudstjenester og møteledere.
Det er selvsagt ikke slik at alle som ikke møter opp på gudstjeneste, besøker en sliten venn eller tar frem Bibelen til frokosten. Men det skyldes at de i årevis har blitt preget av gudstjenestekirkene. Man har blitt opplært til at ”ekte” menighet er å høre på prekener og samle inn penger til pastorens lønn. Man har blitt opplært til at ”tjeneste” betyr å sette adresselapper på menighetsbladet eller bære mikrofoner. Man har blitt opplært til at det er menighetsstyret som skal tolke Bibelen. Hele dette paradigmet setter sine spor, det allmenne prestedømme har bremsene på, også når man ikke er på gudstjeneste.
Bildet er ikke sort hvitt. Det er ikke slik at alt er fælt med sofakirken eller alt er fælt med Østbys kirke. I mitt forrige innlegg takket jeg alle prester som rykker ut ved tragiske trafikkulykker. Men samlet sett mener jeg det er to paradigmer som står mot hverandre: Lederparadigmet eller tjenerparadigmet. Løsningen er ikke å kjefte på dem som ikke møter opp på gudstjeneste.
Link til artikkelen om sofakirken:
http://www.k-s.no/index.php?option=com_content&task=view&id=156425&Itemid=231
Veldig enig med deg. Blir veldig oppgitt over stadige spark til oss "sofakristne". Eg tilhører gruppa som sleit meg ut i aktiv tjenste som frivillig (lovsangsleder)i ein vanlig menighet. Alt som betydde noko var om ein greidde å møte på alle sammenkomstane i løpet av veka- ledermøter, cellegrupper, møter av ulikt slag, ledertrening, bønnemøter mm. Til slutt sa det stopp for min del, og eg oppdaga at eg ikkje hadde tid til hverken familie eller andre rundt meg. Alltid travel opptatt med menigheten. Kristenlivet er annerledes i dag. Ein kaffikopp med ein venn, eller ei lita bønnestund på sengekanten med ein av ungane betyr meir. Og kanskje er det nettopp slike "sofastunder" som egentlig vil bety mest i det lange løp. Eg er iallefall lei av å slite meg ut på aktivitetar som ikkje gir resultat i forhold til innsats.
Takk for bloggen din Sjur- finner masse oppmuntrande her.