I Det nye testamentet er det mange oppfordringer. Et søk på ordet ”hverandre” viser hvordan de ur-kristne tenkte og hvordan de var flettet sammen i fellesskapet og interaktivitet. De underviste hverandre og oppmuntret hverandre.
Hvis man skal legge vekt på disse oppfordringene, tror jeg man må legge tyngdepunktet i små samlinger slik de urkristne gjorde. Menighetenes hovedsamlinger bør ikke være som de tradisjonelle gudstjenestene. Slike samlinger bør det være færre av. De få gangene de urkristne hadde storsamlinger, gjøres det et nummer ut av det i teksten. Normalen var husmenigheter.
Les listen under og tenk gjennom hvilken samling som har best rammer for å leve ut oppfordringene. Tradisjonell gudstjeneste eller hussamling?
Ha kjærlighet til hverandre
Vent på hverandre
Tjen hverandre
Bær hverandres byrder
Bær over med hverandre
Vær hverandres lemmer
Vær gode mot hverandre
Vis medfølelse med hverandre
Tilgi hverandre
Vær hverandre underordnet
Ikke lyv for hverandre
Undervis hverandre
Rettled hverandre
Trøst hverandre
Sett mot i hverandre
Oppmuntre hverandre
Oppbygg hverandre
Ikke baktal hverandre
Vær ydmykhe mot hverandre
Lev i fred med hverandre
Være gode mot hverandre
Ha omtanke for hverandre
Oppgløde hverandre
Ikke klag på hverandre
Bekjenn synder for hverandre
Be for hverandre
Vær gjestfrie mot hverandre
Ha fellesskap med hverandre
Elsk hverandre
Selv mener jeg hussamlinger har best rammer. Derfor har jeg lagt tyngdepunktet der. Hussamlinger bør ikke være en tilleggsaktivitet i en stormenighet, men hussamlinger bør være selve menigheten. De tradisjonelle menighetene må bestemme seg. Det holder ikke å si at store og små samlinger "utfyller hverandre". Det man da egentlig mener da, er at man kan fortsette som før og legge tyngdepunktet i tradisjonelle gudstjenester. Nei, man må ta stilling og velge hvilken samling som har best rammer for å leve ut oppfordringene om å bygge hverandre.
Hvis man skal legge vekt på disse oppfordringene, tror jeg man må legge tyngdepunktet i små samlinger slik de urkristne gjorde. Menighetenes hovedsamlinger bør ikke være som de tradisjonelle gudstjenestene. Slike samlinger bør det være færre av. De få gangene de urkristne hadde storsamlinger, gjøres det et nummer ut av det i teksten. Normalen var husmenigheter.
Les listen under og tenk gjennom hvilken samling som har best rammer for å leve ut oppfordringene. Tradisjonell gudstjeneste eller hussamling?
Ha kjærlighet til hverandre
Vent på hverandre
Tjen hverandre
Bær hverandres byrder
Bær over med hverandre
Vær hverandres lemmer
Vær gode mot hverandre
Vis medfølelse med hverandre
Tilgi hverandre
Vær hverandre underordnet
Ikke lyv for hverandre
Undervis hverandre
Rettled hverandre
Trøst hverandre
Sett mot i hverandre
Oppmuntre hverandre
Oppbygg hverandre
Ikke baktal hverandre
Vær ydmykhe mot hverandre
Lev i fred med hverandre
Være gode mot hverandre
Ha omtanke for hverandre
Oppgløde hverandre
Ikke klag på hverandre
Bekjenn synder for hverandre
Be for hverandre
Vær gjestfrie mot hverandre
Ha fellesskap med hverandre
Elsk hverandre
Selv mener jeg hussamlinger har best rammer. Derfor har jeg lagt tyngdepunktet der. Hussamlinger bør ikke være en tilleggsaktivitet i en stormenighet, men hussamlinger bør være selve menigheten. De tradisjonelle menighetene må bestemme seg. Det holder ikke å si at store og små samlinger "utfyller hverandre". Det man da egentlig mener da, er at man kan fortsette som før og legge tyngdepunktet i tradisjonelle gudstjenester. Nei, man må ta stilling og velge hvilken samling som har best rammer for å leve ut oppfordringene om å bygge hverandre.
Kommentarer
En fin liten refleksjon.
Jeg liker etter hvert mindre ordet "husmenigheter" - det høres litt for pompøst ut - ordet menighet har i vår tid fått et slags innhold - en statisk fastlåst slags organisasjonsfølelse. Menigheten er en organisme, et liv - som en elv som flyter gjennom verden.
Menigheten er Kristus iblant oss.
Jeg får også litt frysninger når jeg hører: "Nå taler Herren om at vi må danne husmenigheter..."
Jeg tror ikke Herren sier noe annet nå enn han har sagt i 2000 år.
"Følg meg, elsk hverandre, lev mitt liv, være min røst, mine hender osv... vært ett, og ikke delt!"
Takk, Sjur
Husforsamlinger har nok eksistert opp gjennom hele historien, men siden de ikke er så interesserte i å blande seg i alle de kranglene som utgjør (kirke)historiens hovedoverskrifter, er det lett å overse dem. Familien min og jeg har holdt på i over tjue år uten å bli lagt merke til...
Uansett er hussamlinger bare en liten del av alt en kristen være engasjert i. Man kan for eksempel hjelpe naboen. Eller bli misjonær. Det var kanskje noe slikt du mente.
Ordet hus i hussamling kan også diskuteres. Man kan gjerne samles på en låve eller i skogen. Men som sagt, vi trenger noen kortord.
Så oppmuntrende at dere har bedt og lengtet etter dette i 20 år - kanskje det finnes tusenvis som har gjort det samme?
Takk for interessant artikkel.
Kan jeg få være så ubeskjeden å henvise til min blogg, som har et innlegg med samme tema?
Sjekk: http://persoetorp.blogspot.com/2010/01/den-horisontale-utfordring.html
Fullt så enkelt er det nok ikke for noen av oss...
Hvis du har samme definisjon, hva er da utfordringen angående husmenighet? Du sier det er langt unna.
Så må man vurdere hvor man vil legge igjen mest tid og engasjement. Normalt ser man på hussamlinger som et supplement. Jeg mener normalen bør være motsatt.
Man må også vurdere hvor mye penger og krefter modermenigheten krever. Må personene i cellegruppen vaske kirkegulv, da blir det mindre tid og krefter igjen til å vaske gulvet hjemme hos noen som trenger hjelp.
Paulus sier faktisk at hvis det er en som holder et innlegg, og det fins en annen i samlingen som har en bedre forståelse av temaet, så skal den første stanse og den neste overta. Det er et eksempel på organisk samling. Paulus sier ikke at man må ha tre striper på ermet for å få lov til å gjøre dette. Men slik er det ofte i tradisjonelle kirker, man har en møteleder eller en pastor som siler hvem som skal få si noe.
Jeg tenker at det er da ikke så farlig om noen sier noe feil, for da kan jo neste person rydde opp straks etter. Det virker som om pastorene har en kosmetisk holdning til menighetslivet. Hvis bare den ene timen med gudstjeneste er perfekt fremført fra deres munn, da er alt annet også bra.
Holdningen ser ut til å være at husgruppene må gjerne samtale, men det er pastorens preken som er fasit. Men pastorer har ulikt syn på teologi, derfor kan ikke alle pastorer være fasit samtidig. Det er nettopp derfor det er viktig å slippe flere til i samlingene. Paulus sier at vi skal rettlede hverandre og undervise hverandre. Spør en pastor om hvorfor han ikke gjør plass i samlingen til å følge oppfordringen fra Paulus.
"Vi må ikke miste forkynnelsen", sier enkelte til meg når de vil forsvare den tradisjonelle kirken med pastor som preker. Da pleier jeg å svare at i Bibelen brukes ordet forkynnelse stort sett utadrettet, det er snakk om misjonærer som treffer nye mennesker på reise, det er ikke snakk pastorer som snakker til gamle kjente.
Da vris gjerne argumentet til å gjelde "utlegging av ordet" eller "undervisning". Men hvem har sagt at slikt er umulig i organiske ikke-hierarkiske hjemmesamlinger? Jeg kan knapt huske en hjemmesamling hvor dette ikke har vært til stede. Men det foregår på en litt annen måte. Noen har noe på hjertet, noe de har studert, så legger de det frem. Det kan ta alt fra tre minutter til et kvarter hos oss. Så kan andre som ønsker det, komme med sine tanker om det samme. Man får belyst temaet mye bedre når flere deltar. Til sammen bruker man kanskje dobbelt så lang tid på temaet som det en preken tar.
Det du beskriver, er også mitt inntrykk. De tradisjonelle menighetene som også har husgrupper, lar husgruppene i liten grad slippe til i gudstjenestene. Dermed knebles det allmenne prestedømme i gudstjenestene og man følger ikke oppfordringene til Paulus.
På meg virker det som at pastorer som går inn for husgrupper, ofte ser på husgrupper som annenprioritet. De bygger en gudstjeneste som passer deres egen gave som er å holde taler. Tenk hvis noen sa i mot prekenen. Eller kom med noen enda mer passende bibeltekster til temaet. Eller kunne forklare et gresk ord som pastoren hadde misforstått i sin tale. Eller fortalte en enda mer gripende historie. Nei, da ville jo pastoren miste sin autoritet, så det beste for dem er å holde seg fast i prekestolen med begge hendene og bare slippe til korsang og kollekt.
I ORDEN
I visse kretser er en ad
den tro å ikke ha en grad.
En grad vil bare vonde ha.
En kristen sjel er bare bra.