Kanskje burde jeg utstyrt boken min med advarsel: ”Pastorer, prester og biskoper kan få høyt blodtrykk av å lese denne boken.”
Per Eriksen i Vårt Land har lest min ferske bok som sammenligner urmenigheten med dagens tradisjonelle menigheter. Over en halv side i avisen skriver han først at boken min er grundig og at den retter søkelyset mot viktige problemstillinger i menighetslivet og at jeg har treffende karakteristikker. Men så konkluderer han likevel med at boken er nærmest ubrukelig.
Argumentet hans er at han ikke liker formen på boken. Da er jeg lettet. Form oppfattes ulikt fra person til person. Det er ikke teologien i boken han angriper.
Avisen burde ha opplyst at deres spaltist Eriksen er pastor, for da er det lettere å anta hvorfor han ikke liker boken min. I boken er jeg nemlig grunnleggende kritisk til dagens pastorrolle når jeg sammenligner med hva jeg mener å finne i Bibelen.
Jeg skjønner godt at pastorer og prester kan bli provosert av boken min. Vanligvis er det pastorene som ber folk i salen endre sine liv, tenke nytt, og gjerne være radikale. Denne gangen er det en i salen som har reist seg og snakker til pastorene. Det er uvant å bli tilsnakket slik på hjemmebane, spesielt når jeg kommer med en mengde argumenter fra Bibelen. Det er jo prester og pastorer som pleier å komme med svarene gjennom prekener de holder.
Eriksen avslører i artikkelen sitt eget utgangspunkt. Han vil egentlig ikke ha bøker som går til Bibelen og tar alt fra bunnen av. Han vil bare ha bøker som kommer med korrektiver til dagens menighetsliv, altså kun små forandringer som gjør at man kan fortsette i samme spor som før.
Men så snur han på det likevel og åpner for at jeg kan har rett når jeg skriver at vi har rotet oss bort et sted i kirkehistorien. Døren åpnes med en liten glippe. Det er ikke godt å vite hva han egentlig mener.
Pastoren mener i alle fall at jeg har feil virkelighetsbeskrivelse. Men saken er at jeg underbygger min analyse med en rekke undersøkelser om norsk menighetsliv. Det er ikke jeg som påstår at pinsevenner kjeder seg på gudstjeneste. Det er ikke jeg som påstår at prester og pastorer sliter seg ut. Det er ikke jeg som påstår at lederne roper ”se meg”. Det er undersøkelsene som sier dette.
Her kommer Eriksen med et paradoksalt poeng. Han mener jeg kommer med for mange svar og at det dermed ikke blir noe igjen til en prosess. Det han på en måte sier da, er at man bør slutte å preke og heller snakke sammen. Ja, det er nettopp det bokens budskap er.
Spørsmålene er så: Hvem skal få lov til å være med i prosessen og samtalen? Hvem skal få lov til å lande beslutningene? Kun lederne, eller hele menigheten? Og hvilket læredokument skal man diskutere ut fra? Bibelen eller Luther?
Å gå gjennom menighetslivet helt fra bunnen av, er så lite fristende at det er enklere å peke på meg og påstå at jeg har mistet bakkekontakten. Kom heller med argumenter for hvorfor dagens paradigme er riktig og hvorfor det paradigmet jeg beskriver er feil.
Mine meningsmotstandere må også gjerne komme med retoriske motangrep, men da må de i det minste ta utgangspunkt i hva jeg faktisk mener. Eriksen later som at jeg er i konflikt med meg selv når jeg oppfordrer pastorer til å sette over kaffen hjemme samtidig som det ikke fantes kaffetraktere i urmenigheten. Dette er et totalt forvrengt bilde av mitt syn. Jeg presiserer i boken at jeg ikke er ute etter å kopiere urmenigheten i detalj, verken når det gjelder organiseringen eller hvor man møtes. Jeg presiserer at det er de grunnleggende verdiene og oppfordringene i NT som må sette føringer for menighetslivet.
Og når jeg skriver ”stryk alle tiltak som ikke nevnes i NT”, så er det i forbindelse med en øvelse for å sjekke alle dagens menighetstiltak opp mot det kristne oppdraget som fins i Bibelen. Jeg mener selvsagt ikke at man skal leve som amish-folket uten strøm og biler. Når pastor Eriksen lager feilaktig kaffe-retorikk ut av dette, viser det hvor lite interessert han er i å analysere norsk menighetsliv fra bunnen av.
De som leser boken, vil se at jeg skriver at det gjøres mye godt i tradisjonelle menigheter, og at jeg ber leseren forstå at jeg sammenligner to paradigmer, og at jeg har landet på at det ene paradigmet er nærmere NT enn det andre. Jeg presiserer også at i forhold til tradisjonelle menigheter kan det faktisk bli flere problemer i husmenigheter. Jeg skriver også at jeg ønsker alle menigheter alt vel og at tradisjonelle menigheter som synes jeg er for radikal, gjerne kan hente inspirasjon fra boken i porsjoner.
Boken heter ”Fra urmenighet til scenekirker”.
Avisen burde ha opplyst at deres spaltist Eriksen er pastor, for da er det lettere å anta hvorfor han ikke liker boken min. I boken er jeg nemlig grunnleggende kritisk til dagens pastorrolle når jeg sammenligner med hva jeg mener å finne i Bibelen.
Jeg skjønner godt at pastorer og prester kan bli provosert av boken min. Vanligvis er det pastorene som ber folk i salen endre sine liv, tenke nytt, og gjerne være radikale. Denne gangen er det en i salen som har reist seg og snakker til pastorene. Det er uvant å bli tilsnakket slik på hjemmebane, spesielt når jeg kommer med en mengde argumenter fra Bibelen. Det er jo prester og pastorer som pleier å komme med svarene gjennom prekener de holder.
Eriksen avslører i artikkelen sitt eget utgangspunkt. Han vil egentlig ikke ha bøker som går til Bibelen og tar alt fra bunnen av. Han vil bare ha bøker som kommer med korrektiver til dagens menighetsliv, altså kun små forandringer som gjør at man kan fortsette i samme spor som før.
Men så snur han på det likevel og åpner for at jeg kan har rett når jeg skriver at vi har rotet oss bort et sted i kirkehistorien. Døren åpnes med en liten glippe. Det er ikke godt å vite hva han egentlig mener.
Pastoren mener i alle fall at jeg har feil virkelighetsbeskrivelse. Men saken er at jeg underbygger min analyse med en rekke undersøkelser om norsk menighetsliv. Det er ikke jeg som påstår at pinsevenner kjeder seg på gudstjeneste. Det er ikke jeg som påstår at prester og pastorer sliter seg ut. Det er ikke jeg som påstår at lederne roper ”se meg”. Det er undersøkelsene som sier dette.
Her kommer Eriksen med et paradoksalt poeng. Han mener jeg kommer med for mange svar og at det dermed ikke blir noe igjen til en prosess. Det han på en måte sier da, er at man bør slutte å preke og heller snakke sammen. Ja, det er nettopp det bokens budskap er.
Spørsmålene er så: Hvem skal få lov til å være med i prosessen og samtalen? Hvem skal få lov til å lande beslutningene? Kun lederne, eller hele menigheten? Og hvilket læredokument skal man diskutere ut fra? Bibelen eller Luther?
Å gå gjennom menighetslivet helt fra bunnen av, er så lite fristende at det er enklere å peke på meg og påstå at jeg har mistet bakkekontakten. Kom heller med argumenter for hvorfor dagens paradigme er riktig og hvorfor det paradigmet jeg beskriver er feil.
Mine meningsmotstandere må også gjerne komme med retoriske motangrep, men da må de i det minste ta utgangspunkt i hva jeg faktisk mener. Eriksen later som at jeg er i konflikt med meg selv når jeg oppfordrer pastorer til å sette over kaffen hjemme samtidig som det ikke fantes kaffetraktere i urmenigheten. Dette er et totalt forvrengt bilde av mitt syn. Jeg presiserer i boken at jeg ikke er ute etter å kopiere urmenigheten i detalj, verken når det gjelder organiseringen eller hvor man møtes. Jeg presiserer at det er de grunnleggende verdiene og oppfordringene i NT som må sette føringer for menighetslivet.
Og når jeg skriver ”stryk alle tiltak som ikke nevnes i NT”, så er det i forbindelse med en øvelse for å sjekke alle dagens menighetstiltak opp mot det kristne oppdraget som fins i Bibelen. Jeg mener selvsagt ikke at man skal leve som amish-folket uten strøm og biler. Når pastor Eriksen lager feilaktig kaffe-retorikk ut av dette, viser det hvor lite interessert han er i å analysere norsk menighetsliv fra bunnen av.
De som leser boken, vil se at jeg skriver at det gjøres mye godt i tradisjonelle menigheter, og at jeg ber leseren forstå at jeg sammenligner to paradigmer, og at jeg har landet på at det ene paradigmet er nærmere NT enn det andre. Jeg presiserer også at i forhold til tradisjonelle menigheter kan det faktisk bli flere problemer i husmenigheter. Jeg skriver også at jeg ønsker alle menigheter alt vel og at tradisjonelle menigheter som synes jeg er for radikal, gjerne kan hente inspirasjon fra boken i porsjoner.
Boken heter ”Fra urmenighet til scenekirker”.
Kommentarer
Ser ikke ut som om den ligger på nett, så scann inn akkurat den spalten? (VL bør vel godta det?)
Greit å lese det han skriver med egne ord...For skriver han at han egentlig ikke vil "ha bøker som går til Bibelen og tar alt fra bunnen av?"
Når det gjelder sitatet du tenker på, så skriver pastor Eriksen:
"Og hva kan husmenighetstekningen bidra med som et konstruktivt korrektiv og samspill med mer tradisjonell menighetstenkning?"
Som luthersk pastor har Eriksen frivillig latt seg binde av lutherske dokumenter som grunnlag for sin lære. Derfor er det naturlig at han ikke kan gå lenger enn å ønske seg et korrektiv til dagens situasjon. Han kan ikke gå til bunnen.
Riktignok hadde Luther "Skriften alene" som prinsipp. Det betyr jo at man skal gå til bunnen. Men han etterlot seg også en mengde dokumenter som inneholder en lære som lutherske kirker følger.