Skal jeg forklare mitt menighetssyn veldig kort, sier jeg ”ikke-hierarkisk husmenighet”. Men to ord kan ikke beskrive alt. Jeg mener ikke at det er en kristen plikt å samles i hjemmene. Det er ikke det som menes med husmenighet.
Utgangspunktet til et kristent menighetsliv er å finne i de verdiene eller oppfordringene som kommer frem i NT. For eksempel oppfordringen om at vi skal bære hverandres byrder. Skal det være mulig å bære hverandres byrder, er man nødt til å åpne for at alle kan kunne si noe når det er samling. Og man må ha tid til hverandre.
Har man en streng liturgi med preken og fellessanger, har man ikke åpnet for at det skal være mulig å bære hverandre byrder.
Man kan alltids hevde at alle kjærlighetsoppfordringene i NT ikke skal gjelde i samlingen, men kun utenfor. Men da mener jeg bevisbyrden ligger hos dem som mener dette. Det opplagte må være at de kristne verdiene skal leves ut når kristne er samlet. Dette støttes av at dagens gudstjenester ikke finnes i NT.
Ordet ikke-hierarki betyr at ingen er sjef over flokken som samles og at ingen har religiøse monopoler. Men man kan gjerne velge en leder for enkelte prosjekter eller man hjelpe noen som ivrer for noe. Det er snakk om å forholde seg til hverandre slik venner forholder seg til hverandre.
En vanlig reaksjon er å nevne bibeltekster som forteller om lærere, evangelister, misjonærer osv, og så mene at disse var ledere, og så si at mitt menighetssyn er i konflikt med NT. Men det står ikke i NT at lærere, evangelister osv var ledere. NT nærmest drukner i ordet tjenere.
Å legge til rette for at verdiene skal leves ut, betyr ikke at man automatisk lever dem ut. Jeg påstår ikke at alle er snille og greie bare fordi man møtes som husmenighet.
En annen vanlig reaksjon er å ta utgangspunkt i dagens menigheter og argumentere ut fra det. Men jeg mener vi må ta alt fra bunnen av.
Utgangspunktet til et kristent menighetsliv er å finne i de verdiene eller oppfordringene som kommer frem i NT. For eksempel oppfordringen om at vi skal bære hverandres byrder. Skal det være mulig å bære hverandres byrder, er man nødt til å åpne for at alle kan kunne si noe når det er samling. Og man må ha tid til hverandre.
Har man en streng liturgi med preken og fellessanger, har man ikke åpnet for at det skal være mulig å bære hverandre byrder.
Man kan alltids hevde at alle kjærlighetsoppfordringene i NT ikke skal gjelde i samlingen, men kun utenfor. Men da mener jeg bevisbyrden ligger hos dem som mener dette. Det opplagte må være at de kristne verdiene skal leves ut når kristne er samlet. Dette støttes av at dagens gudstjenester ikke finnes i NT.
Ordet ikke-hierarki betyr at ingen er sjef over flokken som samles og at ingen har religiøse monopoler. Men man kan gjerne velge en leder for enkelte prosjekter eller man hjelpe noen som ivrer for noe. Det er snakk om å forholde seg til hverandre slik venner forholder seg til hverandre.
En vanlig reaksjon er å nevne bibeltekster som forteller om lærere, evangelister, misjonærer osv, og så mene at disse var ledere, og så si at mitt menighetssyn er i konflikt med NT. Men det står ikke i NT at lærere, evangelister osv var ledere. NT nærmest drukner i ordet tjenere.
- Husmenighet betyr ikke at man må samles i et hjem.
- Husmenighet betyr ikke at man har isolert seg.
- Husmenighet betyr ikke at man har forminsket en vanlig kirke.
- Husmenighet betyr ikke at man må si nei til at kristne kan drive kor.
- Ikke-hierarki betyr ikke at man må si nei til prosjektledere.
- Ikke-hierarki betyr ikke at man sier nei evangelister, misjonærer osv som tjenere.
Å legge til rette for at verdiene skal leves ut, betyr ikke at man automatisk lever dem ut. Jeg påstår ikke at alle er snille og greie bare fordi man møtes som husmenighet.
En annen vanlig reaksjon er å ta utgangspunkt i dagens menigheter og argumentere ut fra det. Men jeg mener vi må ta alt fra bunnen av.
Kommentarer