torsdag 11. mars 2010

Han som oppfant begrepet tjenende leder

Robert K. Greenleaf brukte begrepet tjenende lederskap i en artikkel i 1970. I utgangspunktet er det veldig mye bra med dette begrepet. Jeg er likevel kritisk til å bruke det i kristne menigheter, for man skal ikke ha ledere i menigheter.

I følge definisjonen skal tjenende ledere være opptatt av at andre personer vokser, blir mer selvstendige, får bedre helse, blir friere, blir klokere og selv begynner å støtte andre på samme måte. Definisjonen sier også at man skal sjekke om effekten av lederens innsats er positiv eller negativ på de som er minst privilegert i samfunnet.

Alt dette kan jeg juble hurra for. Det er bare ett ord jeg altså stusser ved, og det er ordet leder.

I bedrifter er vi vant til at noen bestemmer. Lederen har retten til å skjære gjennom. Lederen må stake ut kursen videre. Lederen bestemmer hvilke produkter som det skal satses på og hvilke avtaler som skal inngås. Lederen lager budsjett og bestemmer hva hver enkelt skal få i lønn. Lederens rettigheter innebærer også retten til å gjøre forskjell på folk. Dette er totalt innarbeidet i kulturen, vi sperrer ikke øynene opp, dette faller seg helt naturlig inn.

Men blant venner skal det ikke være slik. Hvis noen oppfører seg som en direktør eller daglig leder i en venneflokk, da sperrer vi øynene opp med en gang og vi passer på å jekke ned vedkommende eller så vi går en annen vei. Lederskap er derfor ikke et begrep som kan brukes over alt.

Det er en fin kristen tanke å hjelpe andre til å vokse. Det er fint om ledere i bedriftslivet henter inspirasjon fra ideen. Men hvorfor man skal bruke ordet leder i kristne menigheter, det forstår jeg ikke, for det holder lenge å si tjener. Man er en tjener for andre hvis man hjelper andre til å vokse. Hvis man samtidig vil bestemme over dem, eller gjøre forskjell på folk, da er man også en leder. NT gir mange oppfordringer til at det ikke skal være rangordninger eller makt i kristne menigheter. Derfor passer ikke tjenende lederskap i kristne menigheter. Men tjenerskap passer.

Men du spør kanskje hvordan i all verden man kan drive en kirke uten et lederskap? Spørsmålet er feil. Det fantes ikke kirker blant de første kristne, men husmenigheter. Vi må se for oss et annet menighetsliv, og da åpner det seg også en ny måte å tenke på.

23 kommentarer:

Anonym sa...

Hvorfor snakker du om husmenigheter? Den første menighet samlet seg jo i Salomos buegang - hvis du skal være autentisk.

Johannes disippel Polykarp og andre av første "generasjon" etter apostlene er vel ikke gode nok ... som hadde egne gudshus. Det vi i dag kaller kirker.

Eller hva med Paulus anmodning til Timoteus om å innsette eldste i menighetene. Med hvilken myndighet gjør Paulus dette. Med hvilken myndighet kan Timoteus gjøre dette. Jo, med et lederskap gitt av Herren - tjenende, men også med myndighet som Johannes i ett av brevene overfor vranglærere. Hyrden leder fårene, for fårenes skyld.

Det er alt for mange av dere bloggere som i dag har en total mangel på ydmykhet overfor oldkirken.

Sjur Jansen sa...

1) Det hadde vært hyggelig om du presenterte deg.
2) Salomos buegang tilhørte den enorme tempelplassen, et slags torg hvor byens befolkning gjorde forretninger, hørte nyheter osv. I buegangene kunne det foregå undervisning. Det står i NT at apostlene var der med samme sinn/holdning. Det står ikke at det var gudstjenestesamlinger der. Verken ordet gudstjeneste eller menighet er i bruk. Men på denne store tempelplassen ble det tatt kristne initiativ, slik som evangelisering og bønn for syke. Stikkordet for tempelplassen er ikke kristne menighetssamlinger, men misjon.
3) Å kjenne Johannes gir ingen apostolisk garanti. Johannes skulle jo kjefte på Diotrefes.
4) Det er selvsagt ikke noe i veien for å ha felleshus, det er hva man fyller husene og samlingene med, som er poenget. Men i dag argumenterer man den motsatte veien. Man starter med kirkene og argumenterer for at derfor må vi ha hierarki.
5) Fint hvis du kommer med bibelverset om Timoteus. Du tenker kanskje på Titus? Etter mitt syn ble det ikke innsatt eldste i hver menighet i alle land. Og ordet innsette kan diskuteres. Og tjenesten eldste kan diskuteres. Ikke-hierarki betyr ikke mangel på initiativ, formaninger og oppfordringer.
6) Jeg mener oldkirken skiller seg fra urmenigheten. Man må velge et prinsipp, ellers blir det umulig å sette strek noe sted i kirkehistorien. Et logisk prinsipp må være å holde seg til NT. Hva var i tilfelle poenget med NT hvis alle andre brev fra kristne skal ha like stor verdi?

Efrem sa...

1) Siden det er flere "anonyme" her og du ber om identifikasjon, kan jeg kalle meg Efrem. Det er rimelig reellt.

2)Du har rett i at samlingene i Salomos buegang ikke var gudstjenester, men misjon, og fungerte som samlngsplass som kunne inkludere alle som ønsket å høre forkynnelsen og være til stede ved (tide)bønnene. Noe ble jo videreført fra den jødiske tradisjonen. og noe nytt tilkom. Det finnes flere eksempler på det i NT.
Den gudstjenestelige samlingen ble holdt av urmenigheten i "Den øvre sal", hvor både nattverden ble innstifet og Den hellige Ånd ble utgydt. Dette var ikke åpne samlinger, men kun, først for disiplene, Maria og de andre i deres følge, og senere, på Pinsedagen, en god del flere. Det var jo først da menigheten "eksploderte", og fra det ene stedet som fungerete som kirke, ble etterhvert andre gudshus etablert, deriblant nattferdfeiring også i hjemmene.
Men allerede Ignatius av Antiokia (innsatt av apostlene) skriver i sitt brev at en nattverdfeiring uten apostlenes etterfølgere; biskopens samtykke, og ledet av en han hadde gitt fullmakt ,var ikke en gyldig nattverd.
Kirkebegerepet og sakramentsforståelsen var meget tidlig etablert. En kirke er ikke først å fremst en bygning (noe som raskt vokste frem rent praktisk), men et fellesskap av kristne i trofasthet mot Jesu yppersteprestlige bønn om enhet (der Guds folk har feilet), et fellesskap som betinger enhet i et nettverk ledet av dem Gud har innsatt; biskoper, prester og diakoner + de profetiske/ karismatiske funksjoner.
Moses (det prestelige) og Elia (det profetiske) står sammen med Kristus på Tabor.

Da Jerusalem i år 70 falt, Tempelet og byen ble ødelagt, sto faktisk paradoksalt (materielt) huset "Den øvre sal" uskadd igjen. Et tegn fra Gud, intet mindre.

3) Forstår ikke hva du mener med dette.
men jeg vil si: Å bli innsatt i embedet av apostlene gir apostolisk garanti. Men Ignatius (og Polykarp) så ikke på seg selv som en av Jesus 12 utvalgte. Ydykheten dannes av Helligånden.
4) Det var de aller første, sanne kristne, og med dem martyrene, som først etablerte Kirken. Alt annet er vås og ukyndighet, selv om lengeselen etter det autentiske er god.
5) Takk. Titus er det beste eksempelet på dette. Men det nevnes jo også i Timoteus, mer enn en gang. Mitt poeng er det samme.
6) Ja, det er forskjell på urmenigheten (i betydningen den første menighet) og oldkirken, som allerede har tatt inn over seg at Ordet har spredde seg til mange, og at en ikke kan basere seg på urmenighetens liv. De andre menighetenes innsamlinger vitner om den symbolbærerer urmenigheten var.

Om mennesker i dag ønsker å leve som urmenigheten bør alle be om Guds velsignelse for dem, men det må ikke være som et avslitt lem på legemet, Kirken. Dessuten må de da ha alt felles ... i synlig form - materielt. Det ville være et godt forbilde i vår tid. Det finnes kommuniteter i alle kristne land som søker i den retning og det er forbilledlig.

Boken din ser fin ut fra utsiden. Pass bare på at du ikke blir en falsk profet som splitter opp i en tid som lengter etter den tapte enhet, ett udelt legeme, en samlet Kirke.

Are Karlsen sa...

Efrem,

Jeg kaster meg på de to siste avsnittene dine:
"Om mennesker i dag ønsker å leve som urmenigheten"

Slik jeg ser på urmenigheten, så defineres urmenigheten ikke strikt til menigheten i Jerusalem, men som den apostoliske undervisning om menigheten og den apostoliske praksis vi finner i NT. Urmenigheten er menigheten slik NT underviser om den. Derfor er det ikke et valg på øverste hylle om vi skal leve som urmenigheten eller ikke. Det handler om å følge Guds Ord.

Så vil det alltid være snakk om hva som er deskriptivt og hva som er normativt. At de kristne i Jerusalem så ut til å leve kollektivt, tror jeg ikke er normativt. Det virker i alle fall ikke slik på Paulus´ undervisning.

"Pass bare på at du ikke blir en falsk profet som splitter opp i en tid som lengter etter den tapte enhet, ett udelt legeme, en samlet Kirke."

Mener du at kristen enhet har noe med hvor store kirker vi samles i eller hvor mange kristne man samler på samme sted? Jeg tenker om kristen enhet at det handler om to ting:

1. Identitet. Jeg identifiserer meg med alle kristne og holder meg ikke til Luther, Barratt eller paven. Jeg benytter meg ikke av noen annen identitet enn Kristus. Derfor underkaster jeg meg heller ikke noe religiøst hierarki (hierarkisk menighet, kirkesamfunn), fordi det er det som i praksis gir oss som kristne splittede og splittende identiter.
2. Kjærlighet. Kjærligheten finnes hos Kristus og samler oss. Hat, maktkamp, misunnelse, krangel, m.m. splitter oss. Kjærligheten bidrar til å realisere den enheten vi har i Kristus.

Derfor ser jeg ikke noen sammenheng mellom det å samles i husmenigheter og det å "splitte opp". Tvert i mot, faktisk.

Sjur Jansen sa...

Til liksom-efrem: Når jeg spør om du kan presentere deg, så mener jeg selvsagt ikke at du bare skal finne på et navn.

Paulus sier i korinterbrevet at man ikke skal bruke knep, han tar avstand fra alt som ikke tåler lyset, og han mener man skal åpent legge frem sine poenger.

Oppfører du deg slik ellers i livet? Deler du ut visittkort med falske navn? Har du på deg finlandshette når menigheten er samlet? Nekter du å ta naboen i hånda? Står du bak en gardin når du preker?

Sjur Jansen sa...

Til Are: Jeg tror ikke NT viser at de første kristne levde i kollektiv. Eiendomsretten var i behold, men alle hadde som holdning å dele hvis det var behov. Dette gjaldt også de 3000 første i Jerusalem.

Øyvind Lerø sa...

Efrem er mitt katolske døpenavn. Efrem Syreren var diakon og apologet på 300-tallet som var meget aktiv i å forsvare den katolske troen (særlig mot arianismen), som alle i ur- og oldkirken holdt fast ved. Efrem Syreren fikk tilnavnet Den hellige Ånds harpe på grunn av hans poetiske virkemidler, med hymner blant annet.

Mange katolikker bruker sitt døpenavn sammen med sitt vanlige navn. Jeg gjør det normalt ikke.

Mitt egentlige navn er Øyvind Lerø

Til Are:
Den katolske Kirke er en apostolisk kirke. Hvem du er villig til å ydmyke deg under, er opp til deg.
Jesus ville bygge sin Kirke på apostlene, Peter og de som ble innsatt av dem. Men Jesus forlater jo gjerne de 99 for å samle sine. Det får være din trøst og velsignelse.

Are Karlsen sa...

Sjur,

"Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det."

Om det ikke er kollektiv, så må det i alle fall være ganske nære.

Bjørn Olav sa...

Jeg skrev til deg, Sjur, at jeg synes det er respektløst av deg å kalle Efrem som "liksom Efrem". Selv om du ikke synes noe særlig om andre konfesjoners tradisjon, bør man ha såpass respekt for andre at man ikke skriver som du gjør. Det slår bare tilbake på deg selv.

Are Karlsen sa...

Øivind Lerø,

Jeg vil gjerne følge Skriften, og det må jeg tro at du også vil. Hva som da er opp til meg, er ikke så interessant. "Men Jesus forlater jo gjerne de 99 for å samle sine. Det får være din trøst og velsignelse." Denne uttalelsen skriver jeg på kontoen for rettroende arroganse.

"Ydmyke seg under" er et begrep jeg ikke har noe forhold til, i motsetning til andre varianter av begrepet ydmyk. Har du noen bibelsk referanse for det? Jeg er kjent med begrepene "tjene hverandre" og "underordne seg under hverandre". De to begrepene ser jeg på som et fundament for kristenlivet og menigheten, siden de har sin opprinnelse og forankring i Kristus og korset. Poenget er at det kristne fellesskapet slik Skriften beskriver det forutsetter en likeverdig gjensidighet, og ikke den underkastelsen som er typisk for hierarkiet. Der finner du også den store forskjellen mellom Skriften og enkelte av kirkefedrene.

Jeg ser det ikke slik at Gud bygger sin kirke på mennesker (apostlene), men at han bygger sin kirke på apostlenes bekjennelse som ifølge Jesus var basert på åpenbaring, det vil si Guds Ord. Dette er, som jeg regner med du er kjent med, en avgjørende forskjell på katolsk og protestantisk teologi.

I ditt første innlegg etterlyser du større respekt for oldkirken. Jeg kan ikke se at oldkirken fortjener noe større respekt enn andre faser av kirkens historie. Faren med å løfte oldkirken særskilt opp, er at man utvisker forskjellen i betydning og autoritet mellom kanon og kirkefedrene, mellom Guds Ord og kirkefedrenes skrifter, ja, faktisk mellom Gud og mennesker, noe som jeg mener leder til menneskedyrkelse.

Are Karlsen sa...

Bjørn Olav,
Den navnekonvensjonen som det åpenbart henvises til er ikke egnet til å identifisere noen utenfor det miljøet hvor den brukes. Hadde Øyvind sagt at i den og den menigheten går jeg under navnet Efrem, så hadde det stilt seg noe anderledes etter min mening. Jeg forstod ikke at Efrem var et navn gitt under en katolsk navnetradisjon, - trodde det var et nick.

Jeg synes det var flott av Øyvind å indentifisere seg. Det er ikke ofte man opplever at anonyme velger å gjøre det på nettet.

Sjur Jansen sa...

Bjørn Olav, jeg ba en anonym person om å presentere seg. Han svarte med å si at han kunne kalle seg Efrem, for det er ”rimelig reelt”. Og med uttrykket ”rimelig reelt” måtte man forstå det slik at han egentlig ikke heter Efrem. Hans begrunnelse med Efrem-navnet var bare å skille seg ut fra de andre anonyme, det var ikke et forsøk på å presentere seg. På slutten av innlegget kom han med alvorlige angrep mot meg, da mener jeg det er ekstra viktig at man presenterer seg med fullt navn. Derfor brukte jeg ordet liksom-efrem etter det, i svarene mine ved de ulike bloggartiklene han kommenterte.

Men nå har han presentert seg.

Sjur Jansen sa...

Til Are: Jeg tror ikke det var 100 % kollektiv.

Det står ”mitt hus”, ”sitt hus”, ”kappene sine” osv. Det var ikke slik at hver husmenighet besto av personer som eide huset sammen og alt i huset sammen. Det var heller ikke slik at alle kristne i Jerusalem eller i verden eide alle hus sammen.

Så har vi Peter som sa til mannen som solgte et jordstykke: ”Kunne du ikke ha beholdt det? Det var jo ditt. Og bestemte du ikke selv over pengene du solgte det for?” Også her kommer det frem at hver og eide sine egne ting.

Så står det et annet sted: ”Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.”

Og et annet sted: «Alle troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte sine eiendommer og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.»

Jeg forstår summen av disse tekstene slik:

Juridisk eide de hver sin kjerre og hvert sitt hus, men på grunn av sin hjerteholdning, så delte de når noen trengte noe. Og det var hver og en som delte, det var ikke et kollektivt system. Også apostlene fikk personlige gaver, inntektene deres hadde antagelig gått ned fordi de underviste mye.

Hva legger folk egentlig i ord som kollektiv, kommunitet osv? Betyr det at det er en komité som bestemmer hvem som skal få bruke felleskjerra den dagen? Er det en leder som bestemmer? Er det et fellesmøte som skal ta beslutningen?

Hvorfor er det flere oppfordringer om å være gjestfrie mot hverandre, hvis det var slik at man eide husene i fellesskap?

Jeg tror det var slik: I små samlinger i hjemmene er det lett å oppdage hvilke behov som fins. Kåre som bor i nabolaget og som deltar i samlingen, fryser om natten, derfor gir Fredrik bort et av teppene han eier. Og så sier Anne at Nils kan bruke kjerra hennes i morgen da han skal frakte moren sin til lege. Så får Anne kjerra tilbake dagen etter.

På grunn av hjerteholdningen er effekten at man har alt felles, men eiendomsretten er ikke fjernet. Hvis Anne skulle flytte til nabobyen, kunne hun ta med seg kjerra si uten å måtte spørre de 3000 andre som var kristne på den tiden.

Are Karlsen sa...

Sjur,

Jeg fikk det ikke fram tydelig, - jeg er enig med deg i dette.

Sjur Jansen sa...

I kommentaren lenger opp blir det påstått at Ignatius ble innsatt av apostlene. Jeg har skrevet en artikkel om dette her:

Ignatius ble neppe innsatt som toppbiskop av apostlene

Sjur Jansen sa...

Jeg har nå skrevet en ny artikkel om tjenende lederskap:

Nei til tjenende lederskap i menighetslivet

Helena W sa...

En liten kommentar: Dere er antakelig ikke klar over at disse "urmenighetene" dere snakker om fremdeles eksisterer i dag over hele verden og har eksistert siden Apostelgjerningene. Det er ingen ledere, og forkynnerne/evangelistene reiser ut to og to slik som Jesus sendte de første ut, har ingen hjem, lønn eller familie, men blir hjulpet av husmenighetene. Alle forsøker å være tjenere for hverandre og man samles for å oppbygge hverandre. Bibelen er den eneste skrift, og menighetene er ikke organisert eller har tatt seg et eget navn.

Sjur Jansen sa...

Helena W, flere av oss som har kommentert over, deltar i husmenigheter eller har gjort det tidligere, og det fins mange husmenigheter i for eksempel USA og Kina. Men opplegg og teologi er noe ulikt fra sted til sted. Jeg skulle gjerne ha lest mer om de miljøene du tenker på, selv om jeg er uenig i noen punkter:

Du skriver om forkynnere som ikke har hjem eller familie. Apostelen Peter var gift. Heller ingen lønn, nevner du. Apostelen Paulus var teltmaker. Har du noen nettsteder å henvise til?

Helena W sa...

Jeg er klar over at det finnes ulike typer husmenigheter, men jeg mente å si at nøyaktig den samme ordning som Jesus stiftet har blitt overlevert gjennom tidene siden den gang og finnes fremdeles, den har ikke blitt utvannet med andre lærer/skrifter eller "moderne" menneskers tankegang. Som sagt er Bibelen eneste skrift, og det lages ikke infoskriv eller nettsteder osv. Trossamfunnet er som sagt ikke registrert og behøver heller ikke være det, for det er en levende organisme slik Gud mente det skulle være. Jeg kan ikke henvise til annet enn Nye Testamente. Jesus sa at "den som søker skal finne", og det gjelder spesielt ved å finne sannheten.

Helena W sa...

Jeg glemte å kommentere resten. Forkynnerne velger bort familie ettersom det stort sett er et hinder for dem når de reiser ut, og de reiser som sagt rundt to og to slik Jesus mente det. Da kan de også vie seg helt for forkynnelsen. De eier minimalt med ting slik at det er lettere å reise. De gjør det for livet. Paulus var utdannet teltmaker før han valgte å ta imot kallet, og hvis det var nødvendig så benyttet han seg av yrket sitt senere også, men ikke for å tjene penger. For deg høres det sikkert sprøtt og bløtt ut, men det er kun guddommelig kjærlighet som driver dem. Det er også derfor menighetene er levende.

Sjur Jansen sa...

W: Jeg har en del kommentarer til det du skriver, men aller først vil jeg gjerne høre begrunnelsen for å si nei til et opplegg med ledere i menighetslivet. Jeg støtter konklusjonen, men ønsker å høre begrunnelsen.

Helena W sa...

Begrunnelsen er meget enkel; vi skal kun ha én leder, og det er Kristus. Han har gitt oss sin ånd til å veilede oss, og hvis man har den så er alle i menigheten ett i samme sinn og tanke ettersom man får samme mål og middel.
Men som det står; Gud gir kun sin Ånd til dem som lyder Ham. Hvis vi finner opp egne trosretninger eller gjør som vi selv finner for godt, kan vi heller ikke få Guds Ånd.

Sjur Jansen sa...

Til W: Jeg er enig i hovedpoenget om lederskap. Derfor er jeg mot hierarki i menighetslivet. Men jeg synes du går for langt når du sier at folk som ikke er enig med den teologien du anser for rett, ikke kan få Guds Ånd.

Begrunnelsen du ga om å ikke ha ledere må for øvrig bety at dere er for likestilling mellom kjønnene, eller har dere et annet syn her?

Du uttrykker deg her på bloggen. Er du den eneste i hele verden fra dette miljøet som uttrykker seg skriftlig? Fins det ingen bøker, brosjyrer, nettsteder, kommentarer, blader, blogger eller lignende som jeg kan lese?