Både i den norske pinsebevegelsen og i den norske kirke fins det demokratiske trekk. Men ingen av stedene er det fullt ut demokrati med prester og pastorer som må stille til valg med jevne mellomrom.
Den katolske kirken har demokratiske røtter ved at man på noen gamle kirkemøter avga stemme i teologiske spørsmål. Men heller ikke her var det skikkelig demokrati, for prosentvis var det svært få biskoper som møtte opp for å avgi stemme.
Man kan altså ikke kalle de største kirkesamfunnene for fullt ut demokratiske, men de har demokratiske trekk eller røtter.
Enkelte mener at demokrati må ut av menighetslivet, for demokrati bremser superledere med store visjoner. Andre går lenger og mener at det er ikke nok med en superleder, men alle kristne må stå i en såkalt autoritetsstige. Ikke nok med, men hvis man ikke adlyder den som er på trinnet høyere opp i stigen, så vil man rammes av bilulykker eller lignende. Det siste kalles coveringteologi og John Bevere er tilhenger av dette. Jeg har kritisert boken hans her.
Det fins mange varianter når det gjelder graden av demokrati og graden av superleder. Men ofte forenkler man og setter de to modellene opp mot hverandre: Demokrati eller superleder. Så er debatten låst til det.
Men det fins en variant til når det gjelder menighetsliv, det heter ikke-hierarki. Et slikt menighetsliv kan være vanskelig å se for seg hvis man er vant til dagens samlinger og organisering. En kort beskrivelse av ikke-hierarki er at man samles i hjemmene rundt et måltid og behandler hverandre slik venner gjør. Selv mener jeg det var akkurat slik de første kristne gjorde og at dette er beskrevet i NT.
Den katolske kirken har demokratiske røtter ved at man på noen gamle kirkemøter avga stemme i teologiske spørsmål. Men heller ikke her var det skikkelig demokrati, for prosentvis var det svært få biskoper som møtte opp for å avgi stemme.
Man kan altså ikke kalle de største kirkesamfunnene for fullt ut demokratiske, men de har demokratiske trekk eller røtter.
Enkelte mener at demokrati må ut av menighetslivet, for demokrati bremser superledere med store visjoner. Andre går lenger og mener at det er ikke nok med en superleder, men alle kristne må stå i en såkalt autoritetsstige. Ikke nok med, men hvis man ikke adlyder den som er på trinnet høyere opp i stigen, så vil man rammes av bilulykker eller lignende. Det siste kalles coveringteologi og John Bevere er tilhenger av dette. Jeg har kritisert boken hans her.
Det fins mange varianter når det gjelder graden av demokrati og graden av superleder. Men ofte forenkler man og setter de to modellene opp mot hverandre: Demokrati eller superleder. Så er debatten låst til det.
Men det fins en variant til når det gjelder menighetsliv, det heter ikke-hierarki. Et slikt menighetsliv kan være vanskelig å se for seg hvis man er vant til dagens samlinger og organisering. En kort beskrivelse av ikke-hierarki er at man samles i hjemmene rundt et måltid og behandler hverandre slik venner gjør. Selv mener jeg det var akkurat slik de første kristne gjorde og at dette er beskrevet i NT.
I hovedsak fins det altså tre modeller for menighetsliv:
- Demokrati
- Supersjef
- Ikke-hierarki
Kommentarer