Markedskreftene styrer megakirkene, det sier megapastor Brady Boyd. Han skriver på sin blogg at menigheten har brukt markedsteknikker for å tiltrekke seg folk til gudstjenestene.
Megapastorer har sviktet som hyrder og oppfører seg som om de drev en hamburgerkjede, fortsetter Boyd. Man skal ikke konsumere kirke som om man har medlemskap i et treningsstudio, skriver han.
Ja, dette er kjent kritikk fra oss som i noen år har ivret for ikke-hierarkisk husmenighetsliv. Scenekirker og foretakskirker har en del feil verdier og noen negative bivirkninger.
Markedskrefter er ofte bra i samfunnet, men de færreste ønsker at sin egen familie skal ha slike dimensjoner innbakt. Slik bør man også tenke når det gjelder menighetsliv. Det er spennende at kritikken nå kommer innenfra og fra toppen.
Boyd ønsker debatt om dette. Han spør for eksempel om det er feil å drive markedsføring for menigheten.
Svaret virker opplagt, det kan da ikke være noe feil i å sette inn en annonse for gudstjenesten? Isolert sett er det selvsagt ikke noe dramatisk med en annonse. Men det er dessverre ett av mange steg som forandrer tankesettet, rammene og verdiene i menigheten.
Når man skal utforme en annonse, begynner man å tenke hva som trekker mest folk, det er jo hensikten med annonsen. Så inviterer man en sangstjerne og gir denne stor plass i annonsen og samlingen. Men oppfordringene i NT er ikke å komme med den beste underholdningen, men å se hverandre og å la alle slippe til med innslag i samlingene.
Når man først har innført et stort økonomisk apparat, da må dette ha mat hele tiden. Renter, avdrag og lønn må betales. Den forretningsmessige tanken kommer snikende inn, man tar valg ut fra hva som gir mest penger i kassen. Så ender man opp med en slags sirkelargumentasjon: "Det er jo umulig å drive en kirke hvis man ikke har inntekter, derfor må vi i kirken tenke som en bedrift."
Med annonser skaper man også lett en forventing av at noen skal levere og andre skal ta i mot, som om vi skal oppfører oss som konsumenter. Med markedsstyrte menigheter gir man folk det de vil ha, man gir slipp på verdiene. En annen megapastor, Bill Hybels, sa det rett ut: ”Hemmeligheten bak godt lederskap er enkel: Spør folk hva de vil ha.”
Men Bill Hybels har også sagt at det var som et jordskjelv da de etter tyve år oppdaget at mange i menigheten ikke hadde personlig vekst.
Boyd mener megakirkene ligner hurtigmatkjeder der folk ikke har tid til å snakke sammen. Han ønsker seg heller at kirken ligner en koselig naborestaurant der folk har god tid. Svaret er opplagt fra min side: Ikke-hierarkiske hussamlinger med middag.
Det var pinseavisen KS som gjorde meg oppmerksom på Boyds artikkel. KS er selv for markedsstyrte menigheter og skrev om det på lederplass i 2009. Lenken til lederartikkelen om dette virker ikke mer. Min reaksjon den gangen finner du her.
Og her skriver jeg om risikoen med markedsstyrte menigheter.
Megapastorer har sviktet som hyrder og oppfører seg som om de drev en hamburgerkjede, fortsetter Boyd. Man skal ikke konsumere kirke som om man har medlemskap i et treningsstudio, skriver han.
Ja, dette er kjent kritikk fra oss som i noen år har ivret for ikke-hierarkisk husmenighetsliv. Scenekirker og foretakskirker har en del feil verdier og noen negative bivirkninger.
Markedskrefter er ofte bra i samfunnet, men de færreste ønsker at sin egen familie skal ha slike dimensjoner innbakt. Slik bør man også tenke når det gjelder menighetsliv. Det er spennende at kritikken nå kommer innenfra og fra toppen.
Boyd ønsker debatt om dette. Han spør for eksempel om det er feil å drive markedsføring for menigheten.
Svaret virker opplagt, det kan da ikke være noe feil i å sette inn en annonse for gudstjenesten? Isolert sett er det selvsagt ikke noe dramatisk med en annonse. Men det er dessverre ett av mange steg som forandrer tankesettet, rammene og verdiene i menigheten.
Når man skal utforme en annonse, begynner man å tenke hva som trekker mest folk, det er jo hensikten med annonsen. Så inviterer man en sangstjerne og gir denne stor plass i annonsen og samlingen. Men oppfordringene i NT er ikke å komme med den beste underholdningen, men å se hverandre og å la alle slippe til med innslag i samlingene.
Når man først har innført et stort økonomisk apparat, da må dette ha mat hele tiden. Renter, avdrag og lønn må betales. Den forretningsmessige tanken kommer snikende inn, man tar valg ut fra hva som gir mest penger i kassen. Så ender man opp med en slags sirkelargumentasjon: "Det er jo umulig å drive en kirke hvis man ikke har inntekter, derfor må vi i kirken tenke som en bedrift."
Med annonser skaper man også lett en forventing av at noen skal levere og andre skal ta i mot, som om vi skal oppfører oss som konsumenter. Med markedsstyrte menigheter gir man folk det de vil ha, man gir slipp på verdiene. En annen megapastor, Bill Hybels, sa det rett ut: ”Hemmeligheten bak godt lederskap er enkel: Spør folk hva de vil ha.”
Men Bill Hybels har også sagt at det var som et jordskjelv da de etter tyve år oppdaget at mange i menigheten ikke hadde personlig vekst.
Boyd mener megakirkene ligner hurtigmatkjeder der folk ikke har tid til å snakke sammen. Han ønsker seg heller at kirken ligner en koselig naborestaurant der folk har god tid. Svaret er opplagt fra min side: Ikke-hierarkiske hussamlinger med middag.
Det var pinseavisen KS som gjorde meg oppmerksom på Boyds artikkel. KS er selv for markedsstyrte menigheter og skrev om det på lederplass i 2009. Lenken til lederartikkelen om dette virker ikke mer. Min reaksjon den gangen finner du her.
Og her skriver jeg om risikoen med markedsstyrte menigheter.
Kommentarer
När skall kommunerna i Sverige och Norge begripa att de inte behöver finnansera dessa predikanter?
Allting är bara bizzniz från börja till slut.