Jeg har sagt det før, men sier det igjen: Organisering er mye enklere i husmenighet enn i store kirkesamfunn.
Bakkevig III-utvalget har lagt frem ideer til hvordan Den norske kirke skal organiseres når den skiller seg fra Staten. I noen styrer skal prestene da ha tilgang til ikke-prestenes stoler. I andre styrer skal de ikke ha lov til det.
Et menighetsråd skal i utgangspunktet bestå av 1 prest pluss 4 til 10 ikke-prester. Men: Det kan gjerne sitte prester i de 4 til 10 plassene som er satt av til ikke-prester.
Bor det for eksempel fire tidligere prester i området, og disse velges inn som ikke-prester (eller såkalt "lek-representanter"), da kan man få et menighetsråd med fem prester og ingen ikke-prester.
I tillegg har biskop og prost møterett, men ikke stemmerett. Et møte i et menighetsråd i en lokal kirke kan altså bestå av syv prester og ingen ikke-prester. Hvis Bakkevig III-utvalgets forslag går gjennom, da. Og hvis jeg har forstått utvalgets dokumenter.
I lokale menigheter skal altså prester kunne ta styreplassene til ikke-prester. I Kirkemøtet derimot, som ligger hierarkisk mye høyere i organiseringen, kan prester ikke ta stolene til ikke-prester, det vil si ikke-ordinerte. Og stolene som er satt av til ikke-ordinerte kan ikke tas av ordinerte.
Det hele begynner å ligne litt på kirkemøtet i Nikea på 300-tallet der man kranglet om hvem som skulle få sitte ved siden av hverandre. (Les: Ikke sitt ved siden av meg!)
Selv blir jeg forvirret av dette: 1) Prester sier de er prester selv om de har sluttet som prester. Det holder at man er ordinert, sier de, da er man prest resten av livet, til alle døgnets tider, selv om man ikke jobber som prest mer. 2) Men samtidig skal de med dette forslaget plutselig opptre som ikke-ordinerte for å ta plassene til ikke-ordinerte. Jeg mener prestene må bestemme seg, er de prester eller er de ikke prester?
Bakkevig III-utvalget har lagt frem ideer til hvordan Den norske kirke skal organiseres når den skiller seg fra Staten. I noen styrer skal prestene da ha tilgang til ikke-prestenes stoler. I andre styrer skal de ikke ha lov til det.
Et menighetsråd skal i utgangspunktet bestå av 1 prest pluss 4 til 10 ikke-prester. Men: Det kan gjerne sitte prester i de 4 til 10 plassene som er satt av til ikke-prester.
Bor det for eksempel fire tidligere prester i området, og disse velges inn som ikke-prester (eller såkalt "lek-representanter"), da kan man få et menighetsråd med fem prester og ingen ikke-prester.
I tillegg har biskop og prost møterett, men ikke stemmerett. Et møte i et menighetsråd i en lokal kirke kan altså bestå av syv prester og ingen ikke-prester. Hvis Bakkevig III-utvalgets forslag går gjennom, da. Og hvis jeg har forstått utvalgets dokumenter.
I lokale menigheter skal altså prester kunne ta styreplassene til ikke-prester. I Kirkemøtet derimot, som ligger hierarkisk mye høyere i organiseringen, kan prester ikke ta stolene til ikke-prester, det vil si ikke-ordinerte. Og stolene som er satt av til ikke-ordinerte kan ikke tas av ordinerte.
Det hele begynner å ligne litt på kirkemøtet i Nikea på 300-tallet der man kranglet om hvem som skulle få sitte ved siden av hverandre. (Les: Ikke sitt ved siden av meg!)
Selv blir jeg forvirret av dette: 1) Prester sier de er prester selv om de har sluttet som prester. Det holder at man er ordinert, sier de, da er man prest resten av livet, til alle døgnets tider, selv om man ikke jobber som prest mer. 2) Men samtidig skal de med dette forslaget plutselig opptre som ikke-ordinerte for å ta plassene til ikke-ordinerte. Jeg mener prestene må bestemme seg, er de prester eller er de ikke prester?
Jeg forsøker i tankene å plassere Den norske kirke inn blant de første kristne i Det nye testamentet, men den passer ikke inn i landskapet. Jeg finner ikke kirker. Jeg finner ikke biskoper over prester. Jeg finner ikke fagforeninger som kjemper for høyere prestelønn. Jeg finner ikke prestedrakter. Jeg finner ikke monologsamlinger, men jeg finner oppfordringer om det motsatte.
Dagens skille mellom lek og lærd bør drøftes. Paulus skriver i NT at vi skal rettlede og undervise hverandre.
Når man først skal skille seg fra Staten, burde Den norske kirke gjort mer radikale endringer enn å pirke i hvem som har rett til å sitte i hvilke styrer.
Jeg har skummet gjennom en del sider fra Bakkevigutvalget, men det er langt mellom argumenter som tar utgangspunkt i Bibelen og de første kristne, om slike argumenter i det hele tatt finnes i utvalgets dokumenter.
Jeg har skummet gjennom en del sider fra Bakkevigutvalget, men det er langt mellom argumenter som tar utgangspunkt i Bibelen og de første kristne, om slike argumenter i det hele tatt finnes i utvalgets dokumenter.
Kommentarer
Titta på Svenska kyrkan har den blivit något bättre sedan den skiljdes från staten? Nej, den har bara blivit mera misserabel mera än någonsin. In har kommit som meditation,mindfullness yoga mm är det bra svar nej. Sedan ska kyrkan också vara en kulturoas ett sätt för att locka människor till massa aktiviteter. Medan man inför mera och mera mässfirande som saknar allt motstycke, och detta med att viga homoseksuella. Jag ser ingen ljusning med Svenska kyrkan och dess präster.
Om det ska bli någon ordentlig ändring så måste det komma från prästerna och kyrkoledning, men där har man fullständigt snöat in.
För dem är det så viktigt med tollransen och sin egen karriär och goda lön som de har och vem av dem vågar sticka ut hakan och säga något obekvämt aldrig.
Det är helt enkel för långt nedgånget för att det skall gå att vända utvecklingen åtminstone i svenska kyrkan, men visst är det synd.