søndag 7. oktober 2012

Skriften helt alene?

Grovt sett kan man dele kristne inn i to grupper: 1) De som holder seg til Bibelen, det kalles gjerne for "Skriften alene"-prinsippet. 2) De som også tar med Tradisjonen som rettesnor i tillegg til Bibelen.

De som holder seg til kun Bibelen, mener at kirkemøter gjennom historien har innført teologi eller ordninger som strider mot Bibelen. Tilhengere av Tradisjonen sier derimot at de gamle kirkemøtene har sikret den rette tolkningen av Bibelen. Samtidig mener de det er helt greit at Kirken i dag ikke er lik originalen i Bibelen, for Kirken må få lov til å utvikle seg slik et land eller en bedrift utvikler seg.

Selv er jeg tilhenger av prinsippet "Skriften alene". Det betyr at hvis jeg finner strid mellom Bibelen og en av de mange kirketradisjonene, da lar jeg Bibelen gå foran.

Til dette svarer tradisjonstilhengerne at det blir feil hvis alle og enhver skal være sin egen pave. Man må ha noen som kan skjære gjennom slik at alle har den samme lære, man må altså ha en pave over alle kristne.

Det de egentlig sier, er at det er bedre at alle tar feil gjennom bestemmelsene til én pave, enn at det fins mange småpaver der i hvert fall noen har rett.

Tradisjonstilhengerne sier altså at man kan ikke tolke Bibelen helt alene, for da kommer læren til å skli ut. De mener derfor at det er Kirken som skal tolke, med Paven som øverste autoritet.

Jeg mener det fins en tredje variant, nemlig at kristne tolker sammen.

Jeg mener det er bevist at Kirken og Tradisjonen er i konflikt med Bibelen. Noen eksempler: Man har innført prester, man har innført biskop over prester, man har splittet nattverden fra kjærlighetsmåltidene, man har droppet kjærlighetsmåltidene, man har innført gudstjenester der bare noen få kan snakke, man har innført ventetid før dåp, man har innført kneleforbud, man har innført kirkelige vielser og man har satt strek over mange "hverandre-oppfordringer". 


Den organiserte kirke er dermed ikke en garanti for rett lære og rette verdier. Samtidig ser jeg faren i å sitte helt alene når man skal tolke.

Skriften selv gir løsningen, Paulus skriver at vi skal undervise og rettlede hverandre. Vi skal altså sitte sammen. Menigheten er sikkerhetsnettet. Det betyr ikke en garanti, men det er den beste løsningen. Gjør menigheten feil, må man på nytt granske Skriften i fellesskap.

Uttrykket "Skriften alene" betyr ikke at Skriften ligger der helt alene uten at noen leser. Uttrykket sier ingenting om hvor mange som er tilstede. Uttrykket er et motbegrep til begrepet Tradisjonen. Katolikkene skriver selv på sine norske nettsider: "Dersom ikke Luther hadde fått støtte fra sin fyrste, ville han antakelig ha endt sine dager på kjetterbålet." Innenfor Tradisjonen tok man altså livet av sine meningsmotstandere. Derfor mener jeg man kan ikke stole på Tradisjonen. "Skriften alene" betyr at man setter strek over Tradisjonen, men det betyr ikke at man sitter alene med Skriften.

Når katolikker sier at hver og kan ikke være sin egen pave, da har de i grunnen helt rett. Men svaret er ikke at det skal være én pave over alle. Det fins en tredje løsning: Menigheten.

Men da tenker jeg på et organisk menighetsliv, ikke menigheter som er formet som foretak med vedtak og vedtekter. Organiserte kirker låser seg til sin egen historie, sine egne vedtak og sine egne vedtekter. Slik får man mange små tradisjoner. Skal menigheten være sikkerhetsnett, må den være fri fra tradisjoner. Menigheten må være ikke-hierarkisk og levende.

Denne løsningen er ikke fri for alle problemer, det er ikke sikkert man blir enige om tolkningen. Men det hjelper lite å ha en liten eller stor pave som da skal skjære gjennom. Hver og en har sin tro uansett. Slik er det også innenfor Den katolske kirke. Der finner man grupper som kjemper for kvinnelige prester og andre grupper som kjemper for at prester skal kunne gifte seg. Det fins prester som ikke er formelt katolsk gift, men som lever med sin kone i hemmelighet. De lever ut sin egen tro, de er sin egen pave.
 

Sammenligner man med Skriften, ser man at tilsynsmenn/eldste hadde barn, det er tydelig at Tradisjonen her er i konflikt med Bibelen når Kirken nekter prester å gifte seg. Den lille paven har rett, den store paven tar feil.

Det fins altså ingen superløsning som fjerner alle problemer. Man må heller spørre seg hva som er den beste løsningen. Og da mener jeg som sagt at Skriften selv gir svar: Vi skal undervise og rettlede hverandre.

Tradisjonen settes gjerne frem i et ideelt lys. Men den inneholder for eksempel forfølgelse av andre kristne. Den inneholder også sterk innflytelse av den romerske stat. Keiseren innførte de første kirkebygningene, det vil si keiseren ga gamle hedenske templer til kristne i Roma. Her arvet man skikker fra det romerske byråkratiet, spesielt rettsvesenet.

Tradisjonen har heller ingen yttergrenser, ingen vet hvilke kirkemøter eller biskopbrev som hører med og hvilke som er utenfor. Er krigene som pavene satt i gang, innenfor eller utenfor Tradisjonen? Hva gjør et kirkemøte verdig nok til å være innenfor Tradisjonen? Det var keiseren som innkalte til det kjente kirkemøtet i Nikea i 325. Er et kirkemøte gyldig når det er Staten som innkaller? Er det gyldig når de aller fleste biskoper i verden holder seg hjemme (slik tilfellet var i år 325)? Er det gyldig når keiseren truer møtedeltagerne? Er det gyldig når møtedeltakerne synger sanger til ære for keiserens krigsseire? Er det gyldig når man bestemmer teologien demokratisk? Er det gyldig når man vedtar noe som er i konflikt med Bibelen?

Tradisjonstilhengernes påstår at det var Tradisjonen som satte sammen brevutvalget i Bibelen, derfor er man nødt til å stole på Tradisjonen. Jeg mener det var det allmenne prestedømme som samlet Bibelen. Kirkemøtene som «vedtok« noe om Bibelen, sa til og med selv at de ikke vedtok noe som ikke allerede var vanlig rundt omkring. Man behøvde altså ikke kirkemøtene, de bare gjentok hva som allerede var etablert. Brevene i NT stammer fra de første kristne, det er der læregarantien ligger. Man samlet seg om de brevene man var sikre på stammet fra de første kristne.

For å si det på en annen måte: Hva er poenget med Skriften hvis ethvert biskopbrev og kirkemøtevedtak innenfor Tradisjonen har like stor verdi som Skriften selv? Da kan jo like gjerne alle biskopbrev stiftes inn i Bibelen helt bakerst? Hvilke kirkemøter skal i tilfelle være med og hvilke skal ikke, og hvilket prinsipp skal man bruke for å velge ut? Kanskje Staten burde innkalle til et møte om dette?

Ingen kommentarer: