Topplederen i Pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen, ønsker debatt om pastorrollen. Det ble til slutt for mange rapporter om utslitte og ensomme pastorer. Selv mener jeg verken dagens scenekirker eller dagens pastorrolle fins i Bibelen.
Pinsepastor Frank Erlandsen mener man delvis må fortsette som før: "Pastorer har ikke råd til å være selvopptatte og selvmedlidende."
Han fortsetter i sin artikkel: "Menigheten kan ikke gi mindre enn pastoren har rett til (…)" Hva mener han? Mener han at menigheten skal føle plikt til å snekre barnehagene som pastoren har en visjon om å bygge? Mener han at menigheten skal gi pastoren 10 prosent av sin inntekt? Mener han at menigheten i større grad må adlyde pastoren?
Når Paulus snakker om å leve av evangeliet, handler det om misjonærer, ikke pastorer. Og i følge Jesus er lønnen mat og seng når to misjonærer banker på døra til en familie. Paulus, som var misjonær, holdt fast på sitt yrke som teltmaker for å ikke legge belastninger på dem han besøkte. Så hva er det Erlandsen tenker på? I NT ser vi at de kristne samlingene ble holdt i hjemmene, for eksempel hjemme hos Akvillas - som hadde en vanlig jobb. Kan Erlandsen utdype hva menigheten skal gi og til hvem menigheten skal gi, og hva han mener med "pastoren har rett til"?
Her er hele avsnittet til Erlandsen: "Menigheten kan ikke gi mindre enn pastoren har rett til og kreve mer enn det som kan forventes, men for oppdragets skyld bør pastorer ta ut mindre enn vi har rett til, og yte mer enn det som kan forventes. Offervilje og idealisme er normalt."
Erlandsen mener altså at pastoren skal yte mer enn hva som forventes. Men allerede i dag hagler det med rapporter som sier at pastorene er utslitte.
Hva er det som forventes av pastoren i følge NT? I NT finner man ikke beskrivelser av pastorer. Men man finner eldste som blir oppfordret til å være pastorer. Vi må altså se på hva som forventes av eldste. Men da må man samtidig huske at det fantes ikke kirker. Man møttes gjerne hjemme hos de som hadde romslige hus og hadde ressurser, nemlig de eldste. Som slave i antikken kunne man ikke invitere til religiøse samlinger hjemme. Men som eldste kunne man åpne sitt hjem.
Forventingen til en kristen eldste var å være en stødig, nøktern, snill og gjestfri person. En eldste skulle gjerne ha evne til å undervise. I tillegg skulle eldstepersoner rykke ut og be for syke. Det er overkommelig. Man kan selvsagt få våkenetter også om man er husvert for en håndfull venner. Men man slipper budsjettdiskusjoner og lignende som følger med storkirker. Pastoren slipper å være midtpunktet som må levere superprekener i scenelyset hver søndag, for oppfordringen i NT er at alle i samlingen kan bidra med innslag.
NT kommer med mange oppfordringer til hele menigheten, deriblant at vi alle skal undervise hverandre og be for hverandre. Den som åpner sitt hjem for menigheten, har altså ikke monopol på å undervise, være snill eller be for andre.
Forventningen til en eldste må ikke forveksles med forventninger til misjonærer eller andre. Det er pastorrollen vi drøfter nå og da må vi holde oss til den. Det er ingen forventninger i NT om at pastoren skal skrive en visjon om å bygge kirker. I dag er det dessverre en del av pastorrollen. Pastoren har gått på lederkurs og lært at man må skrive en visjon, og så må alle lojalt følge opp den med gratisarbeid og pengegaver.
Et spørsmål til dagens pastorer er derfor: Hvor i NT finner man at pastorer skal bestemme visjoner for menigheten?
I NT står det om enkeltpersoner som har ulike syn, og det står at gamle skal ha drømmer, men det står ikke at slike personer skal være toppsjefer i menighetene.
Erlandsen fortsetter: "Selvfølgelig koster det, men seiersprisen vi vinner er mye mer verdt enn det vi ofrer. Overhyrden Jesus er vårt store ledereksempel."
Hyrde på norsk er pastor på latin. Erlandsen kaller seg hovedpastor, i dag betyr det at man er den øverste pastoren og er toppleder i menigheten, «vanlige« pastorer er musikkpastor, omsorgspastor, ungdomspastor osv som har hovedpastoren som sin leder. Sagt på en annen måte: De som i dag kaller seg hovedpastor, har tatt tittelen til Jesus. Hva mener pastorene med det? Problemstillingen er altså at dagens pastorer blir utslitte. Kan det tenkes at de blir utslitte fordi de forsøker å ta over jobben til Jesus?
"Selvfølgelig koster det", sier altså Erlandsen. Det virker ikke som han er særlig villig til å abdisere fra rollen som hovedpastor. Men da er det samtidig liten sjanse for å gjøre noe med situasjonen til pastorene som sliter seg ut, som er uten nære venner, som er i konflikt med medarbeidere osv.
Erlandsen skriver videre: «Da Gud kalte pastorer og andre ledere til tjeneste, var det antakelig ikke helt uten å gjøre oppmerksom på prisen for å gå inn i den." Ja, jeg kan være enig i det. Det kan koste å være en kristen og det kan koste å leve ut sin gave i menighetslivet eller å være misjonær. Men det er ikke dermed sagt at dagens pastortjeneste er bibelsk og at vi bare skal fortsette som før.
Erlandsen nevner så eksempler fra Bibelen, nemlig Josef, Moses, David og Paulus. Men ingen av dem var pastor i NT. Hvor er pastorforbildet til Erlandsen? Paulus var misjonær i NT, de tre andre hadde høye stillinger i GT-samfunnet.
"Tjenesten til en leder er å lede, og da må lederen blant annet gå foran." skriver pinsepastoren. Ja, men for det første betyr ikke det å gå foran det samme som å bestemme over andre. For det andre er en gammel hyrdeteknikk å gå bakerst for å støtte de svakeste og minste. Moderne visjonspastorer har ikke tid til slikt, de er mest opptatt av de sterkeste som kan støtte pastorens visjonsprekener og motivere menigheten til mer innsats for visjonen.
Hvem er det pastorene sitter i møter med? Hvem er det pastorene bruker tid på? Jo, det er underpastorene og avdelingslederne. For man har lært på lederkurs at man skal bygge team. Pastoren prioriterer altså de sterke. Bønn for syke er en filleting som pastoren delegerer til andre. Hvis det ikke skjer på scenen da, det er noe annet.
Apostelen Peter skriver at de eldste, som han oppfordrer til å være hyrder (altså pastorer), ikke skal herske over flokken, men være et forbilde. Verktøyet er altså ikke makt, hierarki, posisjoner, monopoler osv, men å være et forbilde. Og igjen må vi se for oss samlingene den gangen, de foregikk i hjemmene. Et forbilde kunne da være å fyre opp peisen før alle gjestene kom, ha forberedt et innslag, sette av tid til å lytte til hva folk har på hjertet og lignende. Dette er noe helt annet enn å stå på en kirkescene, være flink til å preke og oppfordre alle til å gi mer penger.
Hvis pastorene kan gå foran med å invitere folk hjem uten å sjefe, da kan de være et forbilde slik at også andre vil gjøre det samme.
Pinsepastor Frank Erlandsen mener man delvis må fortsette som før: "Pastorer har ikke råd til å være selvopptatte og selvmedlidende."
Han fortsetter i sin artikkel: "Menigheten kan ikke gi mindre enn pastoren har rett til (…)" Hva mener han? Mener han at menigheten skal føle plikt til å snekre barnehagene som pastoren har en visjon om å bygge? Mener han at menigheten skal gi pastoren 10 prosent av sin inntekt? Mener han at menigheten i større grad må adlyde pastoren?
Når Paulus snakker om å leve av evangeliet, handler det om misjonærer, ikke pastorer. Og i følge Jesus er lønnen mat og seng når to misjonærer banker på døra til en familie. Paulus, som var misjonær, holdt fast på sitt yrke som teltmaker for å ikke legge belastninger på dem han besøkte. Så hva er det Erlandsen tenker på? I NT ser vi at de kristne samlingene ble holdt i hjemmene, for eksempel hjemme hos Akvillas - som hadde en vanlig jobb. Kan Erlandsen utdype hva menigheten skal gi og til hvem menigheten skal gi, og hva han mener med "pastoren har rett til"?
Her er hele avsnittet til Erlandsen: "Menigheten kan ikke gi mindre enn pastoren har rett til og kreve mer enn det som kan forventes, men for oppdragets skyld bør pastorer ta ut mindre enn vi har rett til, og yte mer enn det som kan forventes. Offervilje og idealisme er normalt."
Erlandsen mener altså at pastoren skal yte mer enn hva som forventes. Men allerede i dag hagler det med rapporter som sier at pastorene er utslitte.
Hva er det som forventes av pastoren i følge NT? I NT finner man ikke beskrivelser av pastorer. Men man finner eldste som blir oppfordret til å være pastorer. Vi må altså se på hva som forventes av eldste. Men da må man samtidig huske at det fantes ikke kirker. Man møttes gjerne hjemme hos de som hadde romslige hus og hadde ressurser, nemlig de eldste. Som slave i antikken kunne man ikke invitere til religiøse samlinger hjemme. Men som eldste kunne man åpne sitt hjem.
Forventingen til en kristen eldste var å være en stødig, nøktern, snill og gjestfri person. En eldste skulle gjerne ha evne til å undervise. I tillegg skulle eldstepersoner rykke ut og be for syke. Det er overkommelig. Man kan selvsagt få våkenetter også om man er husvert for en håndfull venner. Men man slipper budsjettdiskusjoner og lignende som følger med storkirker. Pastoren slipper å være midtpunktet som må levere superprekener i scenelyset hver søndag, for oppfordringen i NT er at alle i samlingen kan bidra med innslag.
NT kommer med mange oppfordringer til hele menigheten, deriblant at vi alle skal undervise hverandre og be for hverandre. Den som åpner sitt hjem for menigheten, har altså ikke monopol på å undervise, være snill eller be for andre.
Forventningen til en eldste må ikke forveksles med forventninger til misjonærer eller andre. Det er pastorrollen vi drøfter nå og da må vi holde oss til den. Det er ingen forventninger i NT om at pastoren skal skrive en visjon om å bygge kirker. I dag er det dessverre en del av pastorrollen. Pastoren har gått på lederkurs og lært at man må skrive en visjon, og så må alle lojalt følge opp den med gratisarbeid og pengegaver.
Et spørsmål til dagens pastorer er derfor: Hvor i NT finner man at pastorer skal bestemme visjoner for menigheten?
I NT står det om enkeltpersoner som har ulike syn, og det står at gamle skal ha drømmer, men det står ikke at slike personer skal være toppsjefer i menighetene.
Erlandsen fortsetter: "Selvfølgelig koster det, men seiersprisen vi vinner er mye mer verdt enn det vi ofrer. Overhyrden Jesus er vårt store ledereksempel."
Hyrde på norsk er pastor på latin. Erlandsen kaller seg hovedpastor, i dag betyr det at man er den øverste pastoren og er toppleder i menigheten, «vanlige« pastorer er musikkpastor, omsorgspastor, ungdomspastor osv som har hovedpastoren som sin leder. Sagt på en annen måte: De som i dag kaller seg hovedpastor, har tatt tittelen til Jesus. Hva mener pastorene med det? Problemstillingen er altså at dagens pastorer blir utslitte. Kan det tenkes at de blir utslitte fordi de forsøker å ta over jobben til Jesus?
"Selvfølgelig koster det", sier altså Erlandsen. Det virker ikke som han er særlig villig til å abdisere fra rollen som hovedpastor. Men da er det samtidig liten sjanse for å gjøre noe med situasjonen til pastorene som sliter seg ut, som er uten nære venner, som er i konflikt med medarbeidere osv.
Erlandsen skriver videre: «Da Gud kalte pastorer og andre ledere til tjeneste, var det antakelig ikke helt uten å gjøre oppmerksom på prisen for å gå inn i den." Ja, jeg kan være enig i det. Det kan koste å være en kristen og det kan koste å leve ut sin gave i menighetslivet eller å være misjonær. Men det er ikke dermed sagt at dagens pastortjeneste er bibelsk og at vi bare skal fortsette som før.
Erlandsen nevner så eksempler fra Bibelen, nemlig Josef, Moses, David og Paulus. Men ingen av dem var pastor i NT. Hvor er pastorforbildet til Erlandsen? Paulus var misjonær i NT, de tre andre hadde høye stillinger i GT-samfunnet.
"Tjenesten til en leder er å lede, og da må lederen blant annet gå foran." skriver pinsepastoren. Ja, men for det første betyr ikke det å gå foran det samme som å bestemme over andre. For det andre er en gammel hyrdeteknikk å gå bakerst for å støtte de svakeste og minste. Moderne visjonspastorer har ikke tid til slikt, de er mest opptatt av de sterkeste som kan støtte pastorens visjonsprekener og motivere menigheten til mer innsats for visjonen.
Hvem er det pastorene sitter i møter med? Hvem er det pastorene bruker tid på? Jo, det er underpastorene og avdelingslederne. For man har lært på lederkurs at man skal bygge team. Pastoren prioriterer altså de sterke. Bønn for syke er en filleting som pastoren delegerer til andre. Hvis det ikke skjer på scenen da, det er noe annet.
Apostelen Peter skriver at de eldste, som han oppfordrer til å være hyrder (altså pastorer), ikke skal herske over flokken, men være et forbilde. Verktøyet er altså ikke makt, hierarki, posisjoner, monopoler osv, men å være et forbilde. Og igjen må vi se for oss samlingene den gangen, de foregikk i hjemmene. Et forbilde kunne da være å fyre opp peisen før alle gjestene kom, ha forberedt et innslag, sette av tid til å lytte til hva folk har på hjertet og lignende. Dette er noe helt annet enn å stå på en kirkescene, være flink til å preke og oppfordre alle til å gi mer penger.
Hvis pastorene kan gå foran med å invitere folk hjem uten å sjefe, da kan de være et forbilde slik at også andre vil gjøre det samme.
Kommentarer