lørdag 18. mai 2013

Leder i kirken = sjef

Pastorer liker ikke å kalle seg sjef, antagelig fordi det høres for hardt ut når man skal preke om kjærlighet. De liker bedre ordet leder. Men ordet leder inneholder også betydningen sjef. Når pastoren har plassert seg på toppen av en organisasjonspyramide, da er han sjef.

Ordet leder inneholder både myke og harde poenger. De myke poengene er ikke noe som er spesielt for ledere. Myke poenger er for eksempel å oppmuntre andre eller å undervise eller å ta initiativ til noe. Man behøver ikke være sjef for å oppfylle de poengene.

De harde poengene i ordet leder handler om makt, det vil si være sjef. Da er det snakk om å ha retten til å skjære gjennom og bestemme over andre, og at man har monopoler eller særrettigheter.

Er det teologisk ok at kristne har sjefer i menighetslivet? Nei, for med sjefer får man mellommenn mellom hver enkelt i menigheten og Gud. Å være sjef i menigheten betyr at man ikke tror Gud er stor nok til å kunne ha bra nok relasjon med hver enkelt kristen. Å være sjef betyr at man tror Gud har bedre kontakt med sjefen enn alle de andre til sammen. Når Gud hvisker noe i øret til sjefen, må derfor alle de andre, det kan være flere tusen personer, rette seg etter det sjefen har bestemt.

Hvis Gud derimot hvisker noe i øret til noen av de tusen, kan sjefen overprøve Gud og si at det som ble hvisket er bare sprøyt og kommer ikke fra Gud. Sånn er det når man har noen som er sjef, da har sjefen gjennomskjæringsrett.

Nå i pinsen vil mange pastorer preke om pinsen som er beskrevet i NT. Da kom Den hellige ånd til alle typer personer, enten de nå var slaver eller fri, menn eller kvinner, gamle eller unge. Kort sagt gikk man fra GT til NT.

Merkelig nok liker pastorer å peke på Moses som et lederforbilde. Men Moses hører til i GT, ikke NT. Når pinsepastorer peker på Moses, setter de samtidig strek over pinsen hvor Den hellige ånd falt over alle.

Moses var for øvrig leder for en nasjon. Det er stor forskjell på en slik oppgave og oppgaven som pastorene hadde blant de første kristne. Pastorene åpnet sine hjem slik at de første kristne kunne ha samlinger. Alle i samlingen kunne komme med innslag og alle var i fellesskap sikkerhetsnett slik at ikke enkeltinnslag skled ut. Den gangen hadde man «pinsesamlinger« i hvert hjem. Pinsebegrepet betyr at Den hellige ånd er i alle, man har ikke en Moses i samlingen.


Det nye testamentet bruker ordet hovedpastor på gresk (øverstehyrden) kun om Jesus, altså kun om Gud. Men det er mange pastorer i dag som kaller seg hovedpastor, for i stedet for å åpne sine hjem, vil de heller bygge kirker som ikke fins i Bibelen. Så plasserer de seg selv på toppen og tar tittelen til Jesus. Ganske frekt. Det blir som katolikkene som har paven å toppen som kaller seg vikaren til Jesus.

Sjekker ikke pastorer Bibelen før de utnevner seg selv med nye titler?

Når pastorer skriver om lederskap, er det nesten alltid om myke poenger. De sier at ledelse er tjenende og ikke herskende. Men så hopper de over å nevne at pastoren har det siste ordet. De nevner ikke at de er leder i styret for menigheten. Kan ikke pastorer si det rett ut da? Hvor late som at de ikke har makt?

Fordi man har innført sjefer i menighetene, holdes det allmenne prestedømme nede. Sjefer er også opptatt av resultater, dermed bruker de gjerne mest tid på de personene som er sterke og som har gaver kan bidra i visjonen til sjefen. Dette er motsatt av idealene NT setter frem. Dagens pastorrolle gir altså en del negative bivirkninger.

Hva sier NT om pastorer?


Pastorer vil heller ha depresjoner enn venner 
Her er pastorrollen Pinsebevegelsen leter etter
Slik kalibrerer man ledermodeller i kristne menigheter 
Utviklingen fra Moses til de første kristne 

Ingen kommentarer: