Topplederen i Pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen, ønsker en debatt om pastorrollen. Jeg mener pastorrollen må hentes fra NT og man må se den i sammenheng med hvilke oppfordringer NT gir til alle kristne.
Først en beskrivelse av dagens problemer:
I gamle dager i Pinsebevegelsen var definisjonen på ordet ledelse at man lyttet til Guds kall. I dag betyr ledelse at man skal ha en hovedpastor som har en visjon som alle må følge. Det som pastoren kaller menighetens verdier, bestemmes først etter at man har landet visjonen. Verdiene, der hvor kjærligheten hører hjemme, blir nedprioritert.
Merkelig nok er mange av visjonene en kopi av andres visjoner, veldig mange pastorer skal bygge en større kirkebygning med kult sceneinnhold pluss en barnehage i kjelleren som man kan tjene penger på.
Man snakker om å "designe en menighet", finne "riktig målgruppe" og "levere på scenen". Til og med ord som karriere er blitt helt greit.
Jeg har hele livet jobbet i bedrifter som har som oppdrag å levere pengeoverskudd til eierne. Det fins noe positivt i det, vi får lønn til hus og mat og vi finner opp ting som folk vil kjøpe og som de kan ha nytte av. Men jeg ønsker ikke det samme i mitt hjem, blant mine venner eller i menigheten. For markedskreftene og bedriftene setter pengene først. Jeg mener vårt ideal derimot skal være å sette kjærligheten først. Det betyr ikke et pengeløst menighetsliv, men det betyr at vi ikke skal forme menigheten som en bedrift med en pastordirektør på toppen.
Løsningen:
Den opprinnelige pastorrollen som man kan lese om i NT, gikk ut på å være en stødig og snill person som åpnet sitt hjem for kristne samlinger. Pastoren var ikke sjef, men alle i samlingen kunne ta ordet og holde innslag. Det var også god tid til samtale fordi man møttes rundt en middag.
Jeg mener vi kan gjøre det samme i dag, vi trenger ikke kirkebygninger. Subsidiært mener jeg at hvis man gjerne vil beholde kirkebygningene, må man i det minste legge til rette for de verdiene som NT oppfordrer til. Det mener jeg er blant annet: samtale, støtte, frie innslag, vennskap, ikke-hierarki osv, slik som en hjemmesamling uttrykker. I dagens kirker er slikt nedprioritert, tyngdepunktet ligger på scenen med pastorens monolog.
I hjemmesamlinger kan både sterke og svake få sin tid. Og pastoren, altså husverten, kan senke skuldrene, for han skal ikke bære en hel bedrift. Man kan møtes slik venner gjør, og kan bygge hverandre. For å få til noe slikt, må verdiene settes først, og man må redusere dagens kirkemodell til et minimum. For det hjelper lite å innføre noen få hjemmesamlinger for de spesielt interesserte mens det store menighetsmaskineriet fortsetter med full styrke.
Spørsmål til pastorer:
For å få i gang debatten, har jeg laget noen spørsmål til dagens pastorer i scenekirker og foretakskirker. Husk at Paulus ikke var pastor. Når du skal svare på spørsmålene, skal det handle om pastorer, ikke om lærere, misjonærer og andre. Sagt på en annen måte: Pastor-ordet skal være nevnt i NT-teksten du viser til. Alternativt må pastor kunne leses indirekte, men da skal det kunne argumenteres for at det er faktisk pastoren og ikke læreren eller misjonæren som teksten handler om.
Først en beskrivelse av dagens problemer:
- Dagens pastorer sliter seg ut, er frustrerte, har ikke venner og havner i konflikter med kolleger.
- Kirkemedlemmene sitter passive på kirkebenker uten å modnes i sitt kristenliv, eller de er opptatt med kirkeaktiviteter og har ikke tid til å snakke med andre.
- Pastorene krever at medlemmene gir penger til kirkens bygning og drift og ikke til fattige.
- Scenekirkene gir lite rom for kjærlighet og deltagelse fra den enkelte, og skaper risiko for stjernedyrking og selvopptatthet.
- Foretakskirkene lar seg smitte av en bedriftsfilosofi der penger er med på å styre en del av valgene man tar.
- Pastorer i dag bruker mest tid på de sterke, ikke de svake.
- Dagens pastorrolle og dagens kirker ligner ikke på det vi kan lese om i Bibelen. De første kristne holdt samlinger i hjemmene, i dag er pastoren styreformann i en slags bedrift der menigheten er blitt konsumenter.
I gamle dager i Pinsebevegelsen var definisjonen på ordet ledelse at man lyttet til Guds kall. I dag betyr ledelse at man skal ha en hovedpastor som har en visjon som alle må følge. Det som pastoren kaller menighetens verdier, bestemmes først etter at man har landet visjonen. Verdiene, der hvor kjærligheten hører hjemme, blir nedprioritert.
Merkelig nok er mange av visjonene en kopi av andres visjoner, veldig mange pastorer skal bygge en større kirkebygning med kult sceneinnhold pluss en barnehage i kjelleren som man kan tjene penger på.
Man snakker om å "designe en menighet", finne "riktig målgruppe" og "levere på scenen". Til og med ord som karriere er blitt helt greit.
Jeg har hele livet jobbet i bedrifter som har som oppdrag å levere pengeoverskudd til eierne. Det fins noe positivt i det, vi får lønn til hus og mat og vi finner opp ting som folk vil kjøpe og som de kan ha nytte av. Men jeg ønsker ikke det samme i mitt hjem, blant mine venner eller i menigheten. For markedskreftene og bedriftene setter pengene først. Jeg mener vårt ideal derimot skal være å sette kjærligheten først. Det betyr ikke et pengeløst menighetsliv, men det betyr at vi ikke skal forme menigheten som en bedrift med en pastordirektør på toppen.
Løsningen:
Den opprinnelige pastorrollen som man kan lese om i NT, gikk ut på å være en stødig og snill person som åpnet sitt hjem for kristne samlinger. Pastoren var ikke sjef, men alle i samlingen kunne ta ordet og holde innslag. Det var også god tid til samtale fordi man møttes rundt en middag.
Jeg mener vi kan gjøre det samme i dag, vi trenger ikke kirkebygninger. Subsidiært mener jeg at hvis man gjerne vil beholde kirkebygningene, må man i det minste legge til rette for de verdiene som NT oppfordrer til. Det mener jeg er blant annet: samtale, støtte, frie innslag, vennskap, ikke-hierarki osv, slik som en hjemmesamling uttrykker. I dagens kirker er slikt nedprioritert, tyngdepunktet ligger på scenen med pastorens monolog.
I hjemmesamlinger kan både sterke og svake få sin tid. Og pastoren, altså husverten, kan senke skuldrene, for han skal ikke bære en hel bedrift. Man kan møtes slik venner gjør, og kan bygge hverandre. For å få til noe slikt, må verdiene settes først, og man må redusere dagens kirkemodell til et minimum. For det hjelper lite å innføre noen få hjemmesamlinger for de spesielt interesserte mens det store menighetsmaskineriet fortsetter med full styrke.
Spørsmål til pastorer:
For å få i gang debatten, har jeg laget noen spørsmål til dagens pastorer i scenekirker og foretakskirker. Husk at Paulus ikke var pastor. Når du skal svare på spørsmålene, skal det handle om pastorer, ikke om lærere, misjonærer og andre. Sagt på en annen måte: Pastor-ordet skal være nevnt i NT-teksten du viser til. Alternativt må pastor kunne leses indirekte, men da skal det kunne argumenteres for at det er faktisk pastoren og ikke læreren eller misjonæren som teksten handler om.
- Hvor i NT finner man en pastor på en scene inne i en kirke?
- Hvor i NT finner du begrepet musikkpastor?
- Hvilke personer som er omtalt i NT som pastorer, bør være forbilde for dagens pastorer?
- Kan du tenke deg en grunn for at Paulus ikke hilser til noen med pastortittel?
- Kan du komme med eksempler fra NT der en som kalles pastor bestemmer en visjon som resten av menigheten må følge?
- Kan du komme med eksempler fra NT med visjonstekster som en pastor har skrevet?
- Kan du vise eksempler fra NT der en menighet har en visjonstekst som skiller seg fra nabomenigheten?
- Hvor i NT står det at pastoren skal ha tilnærmet prekemonopol?
- Hvor i NT står det at å preke handler om monologer utført av en pastor rettet mot folk som allerede er kristne?
- Hvor i NT er inndeling i ulike kirkesamfunn nevnt som noe positivt?
- Hvor i NT står det at pastoren skal "sette retning" og "ha det siste ordet"?
- Hvor i NT står det at eldste skal være over eller under pastorer i en organisasjon?
- Hvor i NT står det at menigheten skal ha færrest mulig samtaler når man er samlet?
- Hvor i NT står det at man helst ikke skal spise middag sammen?
- Hvor i NT står det at alle hverandre-verdiene i NT ikke skal gjelde når menigheten er samlet, for eksempel undervise hverandre og underordne seg hverandre?
- Hvor i NT kalles pastorer for ledere?
- Hvor i NT får pastoren gjennomskjæringsrett?
- Kan du tenke deg hvorfor de første kristne ikke praktiserte tiende i 500 år?
- Hvis du mener at autoritet og hierarki er garantien for rett teologi, hvorfor har da pastorene delt seg inn i ulike kirkesamfunn med ulik teologi?
- Synes du det blir mer rom for kjærlighet i en kirke med kirkebenker og prekener enn hva som er mulig i en hjemmesamling der alle kan ta ordet og man samles rundt en middag?
- Når NT bruker ordet gudstjeneste, nevnes lærer og profet, men ikke pastor. Kan du tenke deg hvor pastoren var under gudstjenesten?
- Hvordan plasserer NT disse personene hierarkisk: Forstander, eldste, hyrde (pastor), prest, lærer, profet, misjonær (apostel), diakon, biskop (tilsynsmann), enke, evangelist, disippel, medarbeider, hegeomai, vert.
Kommentarer