Det ondes problem, del 2.
Forleden skrev jeg en artikkel om "det ondes problem". Ateister sier gjerne at når det finnes lidelse og ondskap i verden, da kan Gud umulig eksistere - for Gud skal ha all makt og samtidig være opptatt av kjærlighet.
I artikkelen viste jeg at det er flere premisser man må ta med, dermed blir det logisk at verden er slik den er og at Gud eksisterer.
Jeg fikk en respons på e-post fra en ateist som i korte trekk sa dette:
Men folk er forskjellige og vi vil aldri være helt fornøyde. Det vil alltid være noen som vil mene at Gud burde ha flyttet grensen enda litt til.
Selv fikk jeg vannblemmer under føttene etter å ha gått gatelangs i Barcelona i en uke som turist i sommer - med nyinnkjøpte sko. Kan virkelig Gud eksistere da? Hvorfor har ikke Gud skapt føttene mine sterkere? Hvorfor tillater Gud at det lages sko som kan skape vannblemmer? Hvorfor ga Gud meg så mye fri vilje at jeg fortsatte å gå til nye turistattraksjoner etter at jeg kjente det begynte å murre under føttene?
Skulle man ta hensyn til alle klager, ville grensen ha blitt flyttet så langt at vi alle var sammen med Gud. Men da ville vi i tilfelle ikke ha valgt Gud frivillig, vi ville ikke hatt fri vilje, vi ville ha vært roboter.
Innvendingen mot at det er for mye ondskap og lidelse, er ikke bevis for at Gud ikke finnes. Innvendingen viser bare at man er uenig med de rammene Gud har satt for at vi skal ha nok fri vilje og at verden skal være nok selvstendig.
Vår frie vilje er ikke sterk nok til å kunne utslette universet eller Gud. Men vår frie vilje er sterk nok til å tenke og handle mot Guds vilje. Rammene i vår tilværelse gir oss nok fri vilje til å velge Gud eller oss selv.
I et ateistisk amoralsk univers kan man argumentere for at et mord objektivt sett ikke betyr noe. At man føler sorg når noen dør, er i tilfelle bare genene som lurer oss. Ifølge evolusjonsteorien, som ateismen støtter seg til, var det for lenge siden ingen mennesker eller dyr som følte sorg, for den mutasjonen hadde ikke oppstått da.
Ateister har derfor ikke en filosofisk grunnmur å stå på for å mene at grensen for fri vilje burde ha gått akkurat her eller der. Vi er i tilfelle bare en mutasjon unna at grensen bør flyttes på nytt.
Men forutsetter man at Gud finnes, da er det logisk at grensen bør gå der den går i dag, for Gud vet best.
Et lignende grensespørsmål gjelder når det er to personer hvor Gud helbreder den ene og ikke den andre. Vi vil ikke være fornøyd før grensen er flyttet så langt at Gud helbreder alle hele tiden og det ikke finnes sykdommer, lidelse eller ondskap.
Men skulle grensen flyttes så langt, ville ikke verden ha vært nok selvstendig i prosjektet mennesker.
Paulus skriver i Bibelen at han i Jesu navn helbredet mange. Samtidig ba han flere ganger om å bli kvitt en plage han hadde selv, men han ble ikke kvitt den. Han ble helbredet fra blindhet, men ikke fra denne plagen. Kristne har alltid opplevd Guds prioriteringer når det gjelder helbredelser. Men Guds prioriteringer er ikke et sterkt nok argument til å si at han umulig kan finnes.
Det blir som å hevde at fotballaget du heier på, umulig kan eksistere fordi det scoret kun i den ene omgangen.
Man kan selvsagt filosofere over hvorfor laget scoret kun i den ene omgangen. Det samme spørsmålet kan rettes til Gud: Hvorfor helbredet du kun den ene og ikke den andre?
Men det at vi sliter med kampanalysen, betyr ikke at fotballaget ikke finnes. At man jobber med en kampanalyse er heller et tegn på at fotballaget faktisk finnes.
Hvorfor helbreder ikke Gud alle hele tiden? Svaret er at han er bundet av rammene for den selvstendige verden som menneskene må ha for å ha fri vilje.
Gud kan ikke gjøre ulogiske ting som å utslette seg selv eller å arrangere en svømmekonkurranse uten vann. At Gud har all makt betyr ikke at han kan gjøre ulogisk tullball. Han kan altså ikke helbrede alle hele tiden dersom vi samtidig skal ha fri vilje.
Vår tilværelse ser ut til å være preget av en dose tilfeldigheter, en dose fri vilje og en dose med Gud som griper inn. Det er bare Gud som kan fortelle hvilken dose som slo til i hvert tilfelle.
At en slem diktator kan få et langt liv, kan skyldes dosen med tilfeldigheter. Det er rett og slett rammene for fri vilje og en selvstendig verden/natur som må være slik at de inneholder tilfeldigheter.
Hvis det jeg skisserer her er riktig, betyr det at det i et kristent verdensbilde ikke er en mening bak samtlige triste enkelthendelser.
En trafikkulykke kan være meningsløs, det var uflaks, en tilfeldighet eller dårlig vedlikehold. Det ligger ikke en mening bak den konkrete ulykken.
Men ser vi tilværelsen i fugleperspektiv, kan vi finne en generell forklaring på at ulykker kan inntreffe samtidig som Gud finnes - det er det jeg har forsøkt å argumentere for i to artikler nå.
Det finnes altså mulige svar til ateistenes favorittargument mot den kristne tro - ondskapens problem. Samtidig finnes det ingen mulige svar på at universet skal ha oppstått av ingenting, slik ateistene tror.
Forleden skrev jeg en artikkel om "det ondes problem". Ateister sier gjerne at når det finnes lidelse og ondskap i verden, da kan Gud umulig eksistere - for Gud skal ha all makt og samtidig være opptatt av kjærlighet.
I artikkelen viste jeg at det er flere premisser man må ta med, dermed blir det logisk at verden er slik den er og at Gud eksisterer.
Jeg fikk en respons på e-post fra en ateist som i korte trekk sa dette:
- Gud burde ha laget en tålegrense for ondskap og så ha grepet inn slik at ingen brøt grensen.
- Gud kunne ha designet oss bedre slik at vi tålte flere naturkatastrofer.
- Gud kunne ha designet oss med mindre egoer
- Gud helbreder noen og ikke andre, det er ulogisk.
Men folk er forskjellige og vi vil aldri være helt fornøyde. Det vil alltid være noen som vil mene at Gud burde ha flyttet grensen enda litt til.
Selv fikk jeg vannblemmer under føttene etter å ha gått gatelangs i Barcelona i en uke som turist i sommer - med nyinnkjøpte sko. Kan virkelig Gud eksistere da? Hvorfor har ikke Gud skapt føttene mine sterkere? Hvorfor tillater Gud at det lages sko som kan skape vannblemmer? Hvorfor ga Gud meg så mye fri vilje at jeg fortsatte å gå til nye turistattraksjoner etter at jeg kjente det begynte å murre under føttene?
Skulle man ta hensyn til alle klager, ville grensen ha blitt flyttet så langt at vi alle var sammen med Gud. Men da ville vi i tilfelle ikke ha valgt Gud frivillig, vi ville ikke hatt fri vilje, vi ville ha vært roboter.
Innvendingen mot at det er for mye ondskap og lidelse, er ikke bevis for at Gud ikke finnes. Innvendingen viser bare at man er uenig med de rammene Gud har satt for at vi skal ha nok fri vilje og at verden skal være nok selvstendig.
Vår frie vilje er ikke sterk nok til å kunne utslette universet eller Gud. Men vår frie vilje er sterk nok til å tenke og handle mot Guds vilje. Rammene i vår tilværelse gir oss nok fri vilje til å velge Gud eller oss selv.
I et ateistisk amoralsk univers kan man argumentere for at et mord objektivt sett ikke betyr noe. At man føler sorg når noen dør, er i tilfelle bare genene som lurer oss. Ifølge evolusjonsteorien, som ateismen støtter seg til, var det for lenge siden ingen mennesker eller dyr som følte sorg, for den mutasjonen hadde ikke oppstått da.
Ateister har derfor ikke en filosofisk grunnmur å stå på for å mene at grensen for fri vilje burde ha gått akkurat her eller der. Vi er i tilfelle bare en mutasjon unna at grensen bør flyttes på nytt.
Men forutsetter man at Gud finnes, da er det logisk at grensen bør gå der den går i dag, for Gud vet best.
Et lignende grensespørsmål gjelder når det er to personer hvor Gud helbreder den ene og ikke den andre. Vi vil ikke være fornøyd før grensen er flyttet så langt at Gud helbreder alle hele tiden og det ikke finnes sykdommer, lidelse eller ondskap.
Men skulle grensen flyttes så langt, ville ikke verden ha vært nok selvstendig i prosjektet mennesker.
Paulus skriver i Bibelen at han i Jesu navn helbredet mange. Samtidig ba han flere ganger om å bli kvitt en plage han hadde selv, men han ble ikke kvitt den. Han ble helbredet fra blindhet, men ikke fra denne plagen. Kristne har alltid opplevd Guds prioriteringer når det gjelder helbredelser. Men Guds prioriteringer er ikke et sterkt nok argument til å si at han umulig kan finnes.
Det blir som å hevde at fotballaget du heier på, umulig kan eksistere fordi det scoret kun i den ene omgangen.
Man kan selvsagt filosofere over hvorfor laget scoret kun i den ene omgangen. Det samme spørsmålet kan rettes til Gud: Hvorfor helbredet du kun den ene og ikke den andre?
Men det at vi sliter med kampanalysen, betyr ikke at fotballaget ikke finnes. At man jobber med en kampanalyse er heller et tegn på at fotballaget faktisk finnes.
Hvorfor helbreder ikke Gud alle hele tiden? Svaret er at han er bundet av rammene for den selvstendige verden som menneskene må ha for å ha fri vilje.
Gud kan ikke gjøre ulogiske ting som å utslette seg selv eller å arrangere en svømmekonkurranse uten vann. At Gud har all makt betyr ikke at han kan gjøre ulogisk tullball. Han kan altså ikke helbrede alle hele tiden dersom vi samtidig skal ha fri vilje.
Vår tilværelse ser ut til å være preget av en dose tilfeldigheter, en dose fri vilje og en dose med Gud som griper inn. Det er bare Gud som kan fortelle hvilken dose som slo til i hvert tilfelle.
At en slem diktator kan få et langt liv, kan skyldes dosen med tilfeldigheter. Det er rett og slett rammene for fri vilje og en selvstendig verden/natur som må være slik at de inneholder tilfeldigheter.
Hvis det jeg skisserer her er riktig, betyr det at det i et kristent verdensbilde ikke er en mening bak samtlige triste enkelthendelser.
En trafikkulykke kan være meningsløs, det var uflaks, en tilfeldighet eller dårlig vedlikehold. Det ligger ikke en mening bak den konkrete ulykken.
Men ser vi tilværelsen i fugleperspektiv, kan vi finne en generell forklaring på at ulykker kan inntreffe samtidig som Gud finnes - det er det jeg har forsøkt å argumentere for i to artikler nå.
Det finnes altså mulige svar til ateistenes favorittargument mot den kristne tro - ondskapens problem. Samtidig finnes det ingen mulige svar på at universet skal ha oppstått av ingenting, slik ateistene tror.
Kommentarer