torsdag 30. juli 2015

Kan vi stole på evolusjonspsykologene?


Hvorfor gråter menn mindre enn kvinner? A-magasinet (Aftenposten) har kontaktet to evolusjonspsykologer.

Tårer er et signal til omverden om at vi trenger hjelp, sier den norske evolusjonspsykologen Leif Edward Ottesen Kennair. Det er lett å være enig i det. Men hvordan kan tårer som kommunikasjon ha oppstått ved evolusjon?

Utgangspunktet for evolusjonister er at de tror stein ble til fisk som så ble til 
mennesker. Dette skal ha skjedd gjennom tusener av generasjoner der DNA ble feilkopiert. Et eller annet sted på veien skal gråten ha oppstått på grunn av noen mutasjoner.

La oss tenke oss langt tilbake i tid og forutsette at alt det fysiske med tårekanaler og lignende er på plass. Men så fantes det ingen mennesker som gråt, for det psykiske opplegget var ikke på plass. Folk fikk flis i fingeren, men de gråt ikke.

Så må vi tenke oss at det var et individ, la oss kalle ham Jan, som fikk en rekke mutasjoner som gjorde at tårene begynte å renne da han slo seg. 


Mutasjoner er tilfeldige. De rammer ikke kollektivt i en gruppe. Man må derfor starte med ett individ: Jan.

Ok, både det fysiske og det psykiske opplegget var nå på plass. Problemet var da at de andre menneskene i skogen der Jan bodde, ikke forsto at tårene til Jan var et rop om hjelp. De trodde det bare var svettedråper.

Det er usannsynlig at en av hans nærmeste venner, for eksempel Mari, skulle få mutasjoner som tolket tårene. For vi har flere millioner år å ta av og en hel jordklode å bo på. Mutasjoner som passer til hverandre som hånd i hanske i to ulike individer, inntreffer ikke rundt samme leirbål. Man må forvente, dersom man tror på evolusjonslæren, at mutasjoner for tolkning av tårer kom i en helt annen skog mange tusen år senere. 

Men det forutsetter at Jans gråte-gener spredde seg over jorda uten at noen tolket tårene. Da må gråtingen i mange generasjoner ikke ha vært kommunikasjon for å få hjelp. Vi må da forutsette at gråtingen hadde en annen funksjon, for eksempel at gråten produserte stoffer som gjorde at Jan følte seg lettet etter å ha vrikket ankelen.

Men hvorfor skulle et gen som forutsetter at man skader seg, være så fordelaktig at det sprer seg over hele jorden? Det må da være bedre å ikke skade seg. Klønene som hinket rundt i smerter fikk altså ekstremt mange flere barn enn smartingene som unngikk skader. Nei, det virker ikke troverdig.

Det er ikke vanlig å gå i detaljer når man skal forklare evolusjon. Man snakker overfladisk og sier at det lønner seg å gråte, for da får man hjelp, og derfor begynte noen å gråte for lenge siden. Men da forteller man egentlig bare hvordan verden virker i dag, man forklarer ikke hvordan en slik kommunikasjon kan ha oppstått mellom to individer - basert på mutasjoner. 

På spørsmål om hvorfor kvinner gråter fem ganger mer enn menn, svarer den danske evolusjonspsykologen Henrik Høgh-Oelsen at kvinnene for lenge siden var ute etter sterke menn:

"At mennene viste svakhet, for eksempel ved å gråte, ville føre til avslag hos damene." 

Her sier han at gråt er noe negativt evolusjonsmessig, for damene mister interessen når mennene gråter. Hvordan kan da gråt ha oppstått? Hvorfor tente damene i mange tusen år på sutre-genene til Jan? Hvorfor ombestemte evolusjonen seg og vedtok at menn som griner ikke lenger var tiltrekkende?

Om menn som gråter mindre enn kvinner, sier evolusjonspsykologen:

"Menn tok seg sammen i så mange år at de til slutt ble sånn." 

Hva mener han her? For å få seg en dame, begynte altså mennene å bite tennene sammen for å overstyre sine egne mutasjoner, det gjaldt å ikke gråte. Og jommen meg klarte mennene å overstyre evolusjonsmekanikken: De tilfeldige mutasjonene. Mennene klarte med sin egen vilje å skrive nye DNA-koder. Er det det han mener? 

Kan vi stole på evolusjonspsykologene? Både ja og nei. Deres forklaringer som tar utgangspunkt i hva man kan observere i dag, for eksempel at gråt kan være et rop om hjelp, er greie nok. Men deres forklaringer om hvordan slike fysiske og psykiske egenskaper har oppstått, bør man stille seg skeptisk til.

Dermed bør man heller ikke uten videre ta inn over seg påstander om steinalderpsykologi som skal forklare hvordan verden er i dag.

Foto: pixabay.com

Ingen kommentarer: