Om Gud, ondskap, lidelse, Epikur, Paulus, kristen tro, ateisme, multiverser, skapelse, fri vilje, roboter, spaghettimonster, Edens hage, YOLO, YOLT og meningen med livet.
Det er så mye ondskap i verden at Gud kan ikke finnes, sier enkelte. Man forventer at en kjærlighetsfull Gud skal hindre hvert eneste mord.Problemet er at da ville ikke vi mennesker ha eksistert. For Guds etikk er mye strengere enn din og min. Jesus sa om utroskap at bare det å se på en annens kvinne med begjær, er umoralsk. Skulle Gud stanse all ondskap, måtte han ha stanset også våre onde tanker. Da ville vi ha mistet vår frie vilje. Vi ville ha blitt som roboter og ikke ha vært mennesker – vi ville ikke ha eksistert.
Et annet argument er at Gud burde ha straffet de slemme. Hvordan kan Gud sitte og se på at folk er slemme? Når Gud ikke straffer, må det bety at han ikke finnes, sier man gjerne. Det samme problemet oppstår her. Guds etikk er så streng at da måtte han ha straffet alle mennesker hele tiden, også for vår onde tanker. Gud har i utgangspunktet nulltoleranse for synd og straffen er i utgangspunktet hard. Vi ville ikke hatt noe handlingsrom - med kontinuerlig straff ville vår frie vilje ha blitt borte.
Gud skal en dag føre en dom over alle mennesker. Straffen kommer, for Gud er rettferdig. Da tas hele ditt liv under ett. Heldigvis tilbyr Gud også nåde. Du kan ikke slippe unna dommen, men du kan slippe unna straffen, da må du bruke din frie vilje i løpet av livet ditt til å velge Guds nåde.
Men lidelsen da? Hvordan kan Gud sitte og se på lidelsen? Også her finnes et lignende problem. Kroppene våre gir oss smerte for eksempel når vi faller. Hadde vi ikke kjent smerte, ville kroppene våre blitt raskt ødelagt fordi vi ville ha tatt for stor risiko. For å unngå smerte, måtte vi i tilfelle ha hatt åndelige kropper som ikke var laget av materie.
For å slippe ondskap og lidelse, måtte vi altså ha vært som ånd der tankene våre ble styrt som roboter. Da kunne vi ha vært sammen med Gud og det ville ha vært unødvendig med en frelsesplan. Men i en slik tilværelse ville vi ikke ha vært mennesker.
Den frie vilje åpner for ondskap. Gud skapte ikke ondskapen, men han åpnet for at mennesker kunne skape den. Ondskap er å gjøre mot Guds vilje, for Guds vilje er perfekt. Gud visste at menneskene ville velge ondskapen nå og da, derfor hadde han planen om frelse klar allerede før han skapte menneskene.
Når Gud visste at menneskene ville velge ondskapen, kunne han ha droppet skapelsen. Men ekte mennesker med fri vilje var et større pluss i regnestykket enn minuset med ondskapen som fri vilje produserer.
Folk flest synes livet, med den lidelsen som følger med, er bedre enn å ikke være til. Derfor blir det feil å si at Gud burde ikke ha skapt menneskene, for det stemmer i tilfelle ikke med regnestykket som folk flest har over sitt eget liv.
Kristen tro går ikke ut på at man blir borte når man dør, men sett ut fra et ateistisk utgangspunkt, så blir man borte, det er det samme som å ikke være skapt. Likevel velger altså de aller fleste å beholde livet så lenge som mulig, selv om det inneholder minuser. Derfor må vi frikjenne Gud med det samme regnestykket; det er bedre at Gud skapte oss enn at han ikke gjorde det.
Selv om Gud er allmektig, kan han ikke gjøre noe som er ulogisk. Han kan ikke skape en sirkelformet firkant, han kan ikke like synd, han kan ikke slutte å være Gud. Når fri vilje ble gitt til menneskene, så følger det logisk at man åpner for onde handlinger, sånn er det bare.
Gud skapte en selvstendig nok verden til at vi kunne ha fri vilje. Gud kan, hvis vi ser bort fra hans løfter, når som helst knipse med fingrene og utslette universet. Vår tilværelse er på den måten ikke helt selvstendig, vi er avhengig av at Gud holder den oppe. Men den er selvstendig nok til prosjektet som handler om mennesker.
Skal fri vilje være mulig for menneskene, må hodeskallen din være passe tykk. Den må være tykk nok til at du med din frie vilje kan ta en løpetur i skogen og krasje i et tre uten å dø.
Samtidig må den være tynn nok til at Kain kan slå Abel i hjel. Dersom det var umulig for Kain å slå Abel i hjel eller på noen andre måter være slem, ville ikke Kain ha hatt fri vilje av betydning. For da måtte han kun gjøre det Gud liker. Kroppene våre er altså skrudd sammen slik at det er mulig med fri vilje.
Den frie vilje åpner også for muligheten for å forstå hva kjærlighet er. Du ville ikke ha forstått hva nåde betyr, dersom du ikke befant deg i en verden med fri vilje. For i en verden med fri vilje gjør du noen ganger dumme handlinger mot andre. Dermed kan du også noen ganger oppleve nåde fra dem du handlet ondskapsfullt mot.
Gud forstår hva nåde er, for Gud er mye smartere enn deg. Men du trenger en verden med fri vilje for å forstå nåde.
I vår tilværelse har vi også en sjanse til å forstå hva hjelpsomhet er. En selvstendig verden åpner altså for fri vilje, som igjen åpner for lidelse, men som dermed også åpner for kjærlighetshandlinger. Dermed kan vi fatte hva kjærlighet er. Slik kan vi også oppdage at Gud elsker oss. Vi kan forstå litt av hvordan Gud er.
På samme måte er det ikke lett å se at en fotballspiller er flink til å drible uten at det finnes en fotballbane og en motstander tilstede.
Når fotballspilleren til slutt vinner hele VM og mottar pokalen, er de stygge taklingene fra motstanderen ikke lenger så viktige. Gevinsten er større enn den opplevde motstanden. Slik er det også med kvinner som velger å få nye barn selv om den forrige fødselen ga smerter. Paulus skriver i Bibelen at vår tilværelse med Gud i evigheten veier uendelig mye mer enn de trengslene vi må bære i verden nå.
Det er mye ondskap i verden. Men målt opp mot hvordan det er å leve sammen Gud resten av evigheten, så går regnestykket sammen med Gud i pluss.
Den verden vi lever i nå, er den nest beste som er mulig å tenke seg. Den aller beste er når vi er sammen med Gud i evigheten. Den verden vi lever i nå, er den beste for å oppnå frelse til den aller beste verden.
Den aller beste verden er når vi av fri vilje ærer Gud og er sammen med Gud. Det er når vi forstår Guds storhet. Vi kunne eventuelt ha vært sammen med Gud som roboter, men da hadde ikke det vært den aller beste verden man kan tenke seg, for da ville vi ikke ha forstått hvor stor Gud er.
Som mennesker må vi dø for å komme over til den aller beste verden. Når vi dør, blir noen andre lei seg. Det er lidelse. Men det er den eneste veien over til den aller beste verden. Siden Gud valgte å gi oss fri vilje, er Gud nødt til å strekke tilværelsen ut i tid slik at vi kan få sjanse til å velge a eller b. Dermed vil noen dø før andre. Samtidig bruker Gud tidstilværelsen til å påvirke oss.
En gang da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Det var vanlig å mene at sykdom kom som følge av synder. Men mannen var født blind, derfor spurte folk Jesus om det var mannen selv som hadde syndet eller om det var foreldrene hans som hadde syndet. Jesus svarte at det var ingen av dem, men at Guds kraft og gjerning skulle bli åpenbart på ham. Så helbredet Jesus mannen. Etterpå er det noen som sier til mannen: «Gi Gud æren!» På denne tiden i Jesus liv var det få som trodde at han var Gud, men de sa i alle fall at Gud burde ha æren for helbredelser.
Historien forklarer på en måte hvordan tilværelsen vår er skrudd sammen. Vår tilværelse gir åpning for lidelse og ondskap. Det kan Gud bruke til å vise hvem han er. Og når Gud viser hvor stor han er, ender vi opp med at vi er i stand til å ære Gud.
Så kan man spørre hvorfor ikke Gud helbreder alle hele tiden. Men det ville bety at den frie vilje ville ha blitt borte. For da ville det ikke ha vært mulig å handle motsatt av Gud. Skulle vi unngå all lidelse, kunne Gud ikke ha ventet ti sekunder før hver helbredelse, for da ville det ha vært ti sekunders lidelse hver gang. Dermed måtte Gud ha helbredet Abel i samme øyeblikk som Kain forsøkte å drepe ham. Kain kunne slått Abel i hodet med en stein tusenvis av ganger i årevis, men det ville ha vært umulig for Kain å drepe Abel. For hver gang ville Gud ha helbredet Abel i samme øyeblikk. Sagt på en annen måte: Da ville Kains frie vilje ha blitt redusert svært mye.
Dermed er det slik at på samme måte som den allmektige Gud ikke kan lage en sirkelformet firkant, så kunne han heller ikke kjøre et løp der alle ble helbredet hele tiden, dersom målet er at mennesker skal med sin frie vilje velge å ære Gud i evigheten.
Men Gud kan helbrede litt og gripe inn litt i verdenshistoriens gang uten at det ødelegger de grunnleggende rammene for en selvstendig verden. Vi vet ikke hvor mange diktatorer Gud stanser uten å gi oss beskjed. Men vi vet at enkeltpersoner blir helbredet. Jeg har selv sett røntgenbilder av en svulst som var så stor at legene kunne kjenne den fra utsiden, men som var borte etter forbønn da personen ble operert. Kirurgen fant ingenting, ikke engang skum etter vannsvulster. Vi kan videre lese i Bibelen at Gud griper inn en rekke ganger. Han hjalp for eksempel noen apostler ut av fengsel. Samtidig er det en rekke ganger Gud ikke griper inn. Andre apostler ble drept uten at Gud grep inn.
Man kan selvsagt spørre Gud om hans prioriteringer. Hvorfor ble person a reddet og ikke person b? Hvorfor ble den snille personen syk mens diktatoren fikk leve lenge? Men det spørsmålet er ikke sterkt nok til å slå beina under forklaringen om den frie vilje.
Dersom Gud skulle helbrede etter en snillhetsskala, ville alle barn i mors liv ha overlevd. Det ville ha vært umulig med abort. Barn i mors liv er jo de som er aller mest uskyldige. Selv om mødrene forsøkte å fjerne barna, ville Gud ha plassert barna tilbake i livmoren. På samme måte som med Kain og Abel ville dermed den frie vilje ha blitt redusert for mye.
Vi mennesker ville kanskje også etter hvert ha funnet ut av skalaen til Gud. Kjeltringer ville da daglig ha angrepet snille personer og robbet dem, for Gud ville da være som et forsikringsselskap som alltid betalte ut tapet eller helbredet skadene som de snille fikk.
Derfor er det kanskje helt greit at Gud kan helbrede både snille og slemme. Hvor skulle i tilfelle Gud ha satt grensen?
Ateistenes argument er at Gud ikke kan finnes når det finnes ondskap i verden. Men som vist over, finnes det mulige logiske forklaringer.
Et spørsmål tilbake til ateistene er: Hvilken standard måler ateistene etter når de sier at det finnes ondskap i verden?
Dersom Gud ikke finnes, har man ingen objektiv begrunnelse for å skille mellom hva som er ondskap eller ikke. Man må da hevde at det vi kaller ondskap, kun er genetisk resultat av evolusjonen som går ut på at hvert individ kjemper for å bringe sitt DNA videre. I et ateistisk univers finnes ikke umoral, kun amoral – altså ingen moral eller umoral. Kjente ateister sier nettopp dette: Universet er amoralsk.
Men dermed mister de plattformen for sitt argument om at en gud ikke griper inn mot umoral.
Ateister kan filosofisk sett ikke bruke argumentet "Hvorfor griper ikke Gud inn mot all ondskap?" De må i tilfelle først argumentere filosofisk for at umoral finnes og de må da forklare hvilket punkt i universet eller hvilket prinsipp de måler ut fra. To naboer kan ha ulike synspunkter om hva som er rett moral.
Sagt på en annen måte; når ateister klager på at en hypotetisk Gud ikke griper inn, da har de egentlig allerede godtatt at Gud må eksistere. For det er bare Gud som kan sette en objektiv standard for moral og umoral.
Det er ikke alltid lett å vite hva Gud mener om moral, Bibelen forteller ikke om alle livssituasjoner som finnes, og man kan tolke Bibelen ulikt. Men det filosofiske prinsippet er der uansett: Man er nødt til å forutsette at en gud finnes for å kunne argumentere for at det finnes en objektiv moralsk fasit.
Og når det logisk er Gud som sitter med fasiten, da er det logisk at det er Gud som tar seg av dommen. Den kristne tro går ut på at alle skal få sin dom av Gud til slutt, ingen slipper unna. Slemme diktatorer vil få sin straff. Man kan klage på at diktatorene ikke får sin straff nå med en gang, men hvor skulle da Gud sette strek? Det er jo ingen som når opp til Guds perfekte standard. Ved kontinuerlig dom og straff ville den frie vilje ha blitt pulverisert, for vi kunne knapt ha beveget oss en centimeter før Gud hadde slått til. Dermed ville ingen av oss ha kommet frivillig til himmelen med Gud.
Derfor er det mer riktig å samle opp alle mennesker til slutt, også tidligere generasjoner, for å dømme alle samtidig, etter at alle har fått bruke sin frie vilje gjennom livet.
Gud dømmer heldigvis rettferdig. De som har vært snille, slipper med en lettere dom. Men ingen er perfekte, derfor må Guds frelsesplan tre inn for at du og jeg og diktatorer skal ha en sjanse. Det er frivillig å velge den.
Gud er både 100 prosent rettferdig og 100 prosent kjærlighet. Han drøyer med domsoppgjøret for å få flest mulig med seg frivillig.
Greit, det gjelder menneskene. Hva med naturen? Hvorfor er det naturkatastrofer?
Gud plasserte de første menneskene i Edens hage. Der var rammebetingelsene slik at menneskene hadde en fri vilje. De kunne synde. Men dersom de syndet, ville deres tilværelse bli endret til det verre, for da måtte de klare seg mer alene uten Gud spaserende i hagen sammen med dem.
Når det faktisk var mulig å synde i Edens hage, kan man jo spørre om det også var mulig med naturkatastrofer der, jeg vet ikke.
Men det er i alle fall først etter at Gud sender menneskene ut av Edens hage, som følge av deres synd, at vi hører om naturkatastrofer.
Menneskene opplevde et verre liv etter at de hadde syndet. Gud sa at fra da av skulle menneskene kunne kjenne torner, kvinnen skulle føde med smerte og mannen skulle bli sliten av å skaffe mat. Så fort menneskene hadde formert seg, hører vi også at de døde en etter en. Det gikk bare en vei – nedover.
Man kan diskutere tilværelsens rammer innenfor og utenfor hagen, men vi befinner oss nå i alle fall utenfor hagen, og der er tilværelsens rammer slik at Gud kan frelse flest mulig mennesker etter deres frie vilje. Vi befinner oss i en selvstendig nok verden.
En selvstendig verden må være slik:
1) Lovmessig: Vi må kunne forutse konsekvensen av våre handlinger. For eksempel gravitasjon betyr at når du kaster en stein opp, så detter den alltid ned igjen.
2) Ikke forutbestemt: Flere fremtider må være mulig, ellers har vi ikke fri vilje.
I en slik verden er det plass til ondskap.
Det er også plass til naturkatastrofer og sykdommer. I en verden som ikke er forutbestemt, er det nemlig plass til tilfeldigheter.
Er det mulig at en verden kan være lovbestemt og ha innslag av tilfeldigheter samtidig? Ja, man kan for eksempel se på nedbrytningshastigheten for materie som er radioaktiv. Man kan måle halveringstiden, samtidig vet man ikke hvilket atom i fjellet som reagerer i hvilket sekund. Så langt vi vet nå, er det helt tilfeldig hvilket atom det blir.
Vi vet at trekkfuglene drar sørover om vinteren. Men vi vet ikke hvilken fugl som drar hvilken dag. Vi vet heller ikke hvilken fugl som kommer til å bli spist av en katt. Men vi vet at katter må ha mat for å overleve. Vår verden inneholder altså både lover og tilfeldigheter.
Med tilfeldigheter kan det oppstå naturkatastrofer. Eller mindre hendelser der en grein fra et tre knekker og faller på en katt som dør. Eller at du eller jeg får en sykdom.
I en selvstendig verden, der det altså er mulighet for ondskap og naturkatastrofer, er det også mulig å være snill. Man kan hjelpe folk som er rammet av naturkatastrofer eller ondskap. I en selvstendig verden kan man gi eller motta kjærlighet.
Man kan diskutere hvor mye fri vilje vi egentlig har, vi styres også av genene våre, av gruppepress og av kultur. Men de fleste er enige om at vi har i alle fall en viss porsjon fri vilje og at ikke alt i universet er en kjempelang kjede av årsak og virkning som det er umulig å overstyre.
For å kunne velge Gud med fri vilje, må det gjøres i en selvstendig nok verden. Her er det to ting på en gang: 1) Gud valgte å leve som et menneske i vår verden for å ta et oppgjør med all synd. Derfor kan vi syndige mennesker likevel være sammen med Gud som er perfekt. 2) Vårt frie valg må gjøres i en selvstendig nok verden der vi ikke er redusert til kun maskiner.
For at Gud skal kunne være sammen med noen mennesker i det hele tatt i fremtiden, og for at vi skal kunne ære ham, må han derfor tillate en selvstendig verden for en periode, en selvstendig verden som har åpning for ondskap, naturkatastrofer og tilfeldigheter.
Det er vanlig å spørre: Hvordan kan Gud bare sitte der og ikke gjøre noe med lidelsen? Men Gud sitter ikke bare der. Han tok all verdens synd og smerte på seg da han døde på korset og sto opp igjen slik at vi har sjansen til å få et liv med Gud uten smerte og lidelse i all evighet - frivillig og med forståelse av hva kjærlighet er.
Det man egentlig ber om når man sier at Gud må gripe enn, er en verden uten fri vilje eller noen alternative fremtider for sitt eget liv. Men en bedre løsning enn det må være en verden sammen med Gud der vi har valgt Gud frivillig. Og det er nettopp det som er planen med tilværelsen nå.
For at akkurat du skal kunne bli frelst, kunne ikke Gud ha skapt en litt mer eller mindre selvstendig verden enn den som finnes i dag. For da hadde ikke du vært deg. Du ville ha vært en annen person eller eventuelt en robot. Det er i denne verden du er født.
Dersom Gud ikke hadde skapt noe, ville det ikke ha vært mulighet for ondskap og lidelse. Men hadde det virkelig vært bedre? Hvorfor bringer du da barn til verden?
Gud kunne også ha tvunget alle til å gjøre det Gud ønsker i hver minste detalj. Men er en slik verden uten fri vilje virkelig bedre enn at du finnes i den verden du lever i?
Det er feil å klage på Gud for all ondskapen. Det er Adam og Eva som i tilfelle har skylda for at vi at vi lever i en verden med naturkatastrofer og ondskap, og ikke inne i Edens hage der vi kunne spasere sammen med Gud i den svale kveldsbrisen. I Edens hage var det ikke engang regn, plantene ble vannet av vann som steg opp fra jordens indre kilder.
Man kan ikke bruke lidelsens problem som et uangripelig argument for at Gud ikke finnes. En allmektig Gud kan ha sine grunner for at vår tilværelse er som den er, som forklart over. Premissene er ikke kun at Gud er allmektig og at Gud er kjærlighet. Det er nemlig flere premisser. For det første ønsker Gud at vi ærer ham i all evighet. For det andre ønsker Gud å frelse flest mulig. Med de ekstra premissene blir konklusjonen en annen.
I antikken levde en filosof og nesten-ateist som het Epikur (Epikuros / Epicurus). Så langt jeg forstår, trodde han at gudene fantes, men at de ikke brydde seg om menneskene. Epikur etterlot seg ingen skrifter, men hans lære er gjengitt av senere filosofer.
På 1700-tallet kommer filosofien Humer med argumenter som visstnok skal stamme fra Epikur. Jeg antar argumentene er blitt noe vridd på siden Epikurs tid, for Epikur så vel for seg flere guder og ikke én Gud. Men det har i alle fall blitt vanlig å sette frem dette argumentet:
"En allmektig og kjærlig Gud kan ikke finnes når han ikke rydder opp i ondskapen."
De to premissene - 100 prosent kjærlighetsfull og 100 prosent allmektig - er ikke en fullstendig liste med premisser. Derfor blir konklusjonen feil.
Man må også ta med premisset om Gud er 100 prosent hellig. Gud kan i utgangspunktet ikke være sammen med noe som er syndig, han kan ikke være sammen med mennesker som gjør mot Guds vilje.
Gud er også 100 prosent rettferdig der en dom følger synd.
Man må også ta med premissene om at menneskene har syndet og at Gud ønsker å frelse dem, og at Gud ønsker at vi av fri vilje skal ære ham i all evighet.
Med en slik større liste over premisser lander man på at tilværelsen vår må være en selvstendig verden for en tid. Altså at Gud må tillate en selvstendig verden for en periode for å oppnå noe enda større.
I denne verden steg Gud ned fra himmelen og ble født som et menneske: Jesus. På den måten ofret Gud seg selv og tok straffen på sine egne skuldre.
Gud må tillate en selvstendig verden for en periode for at vi skal kunne velge ham av fri vilje og for at vi skal forstå hvor stor og nådig han er, slik at vi har en sjanse til å være sammen med ham i all evighet og ære ham.
Når man tar opp ondskapens og lidelsens problem i et forsøk på å motbevise Guds eksistens, bør man samtidig ta med de eksemplene som taler for Guds eksistens.
Vitenskapen mener at universet har en alder, ergo må materien, rommet, naturkreftene og tiden ha et opphav utenfor universet. Gud er utenfor tiden og er ikke avhengig av materie, rom eller lignende. Gud er et logisk svar på hva som er opphavet til universet. Egentlig det eneste logiske svaret. For Gud er per definisjon perfekt, det finnes ikke noe større og klokere. Samtidig er Gud ånd, altså uten materiell utstrekning. Opphavet til universet er nødt til å være slik. For universet er både begrenset og underlagt naturlover. Man kan spørre: hvorfor ikke ett atom ekstra i universet? Hvem bestemte antallet atomer? Opphavet til universet kan ikke selv være underlagt universets rammer.
Gud er evig, han er til og med utenfor tiden. For tiden er styrt av gravitasjon som igjen er styrt av materien. Man kan derfor ikke stille det retoriske spørsmålet: "Hvem skapte Gud?" Svaret er i tilfelle at ingen skapte Gud. Men man kan og må spørre: "Hvem eller hva skapte universet?" For både ateistene, de kristne og vitenskapen sier at universet har en alder.
Er vanlig argument fra ateister er at vitenskapen har teorier om at universet er skapt ut fra ingenting. Men når man sjekker påstanden nærmere, viser det seg at dette ingenting slett ikke er ingenting. Teoriene dreier seg om et kvantefelt som befinner seg i et bitte lite rom. Det er altså et felt, det er noe, det er slett ikke ingenting. Man har teorier også om å låne energi. Men hvem bestemte at det skal finnes en naturlov som sier at det er greit å låne energi? Heller ikke dette er ingenting. Teoriene starter altså med noe; et rom, et felt, en naturlov. Slike ting må ha et opphav.
Så lager man nye teorier oppå teoriene, nemlig at det kan finnes universer som føder nye universer. Vårt univers er dermed barnet til et annet univers. Men samme problemstilling gjelder. Hvem eller hva lagde naturlovene i moruniverset? Hvem eller hva skapte moruniverset og materien der? Hvem eller hva finjusterte moruniverset slik at det kunne skape et datterunivers? Hvem eller hva bestemte antallet atomer i moruniverset? Hvem eller hva satte det hele i gang?
Den logiske løsningen er at årsaken bak det vi ser, er en gud som er over tiden og som ikke har fysisk utstrekning og som har supermakt og som er superklok. En slik gud er noe helt annet enn det retoriske spaghettimonsteret som ateistene har plassert i vårt univers i et forsøk på å latterliggjøre eksistensen av en eventuell gud. Men ateistenes spaghettimonster er altså plassert i universet og er dermed underlagt naturlovene. Monsteret er laget av spaghetti, altså materie, og er plassert i et rom til en bestemt tid. Skal man lete etter årsaken til materie, tid og rom, må årsaken plasseres utenfor materie, tid og rom. Og der er Gud eneste kandidat, et spaghettimonster når ikke opp til de logiske kravene man må sette.
Det finnes mange argumenter som peker på en gud, det gjelder for eksempel finjusteringen av universet, livets opprinnelse og DNA-programmeringen. Skal man argumentere mot Guds eksistens, har man samtidig en rekke spørsmål å svare på som ateist.
Men tilbake til det ondes problem. Det finnes altså forklaringer som ender opp med at vi har fri vilje i en selvstendig verden i en periode. Men vår frie vilje er begrenset, vi kan ikke utslette universet eller slutte å være avhengig av mat. Heller ikke vår selvstendige tilværelse er helt selvstendig. For Gud har en plan om å holde et oppgjør med våre liv.
Vår tilværelse og vår frie vilje er kun selvstendige nok. Vår tilværelse er ikke så selvstendig at vi unnslipper Guds plan om å holde en dom. Men fordi Gud er kjærlighet kan du slippe unna straffen hvis du vil.
Det var antagelig ikke torner inne i Edens hage. Men det står om torner da Adam og Eva måtte ut av Edens hage. Senere tar Gud på seg tornene for at mennesker skal ha en mulighet til å være sammen med Gud. Jesus bar en tornekrone da han døde og sto opp igjen.
Meningen med livet er å oppdage Guds kjærlighet og svare på den. Da kan du gå fra disse abstrakte forklaringene på tilværelsen til å delta konkret i Guds store plan. Lytter du til Gud, kan du få utlevert kjærlighetsoppdrag og du kan tre inn i ferdiglagte gjerninger.
Men det er ikke noe løfte om et problemfritt liv. De første kristne møtte mye motstand, slik er det også mange steder i dag for kristne.
Kristen tro er ikke en lykkereligion. Meningen med livet er ikke å være mest mulig lykkelig der vi samler oss skatter her på jorda. Meningen med livet er å ære Gud og samle skatter i himmelen.
Da kan man få en dypere fred og lykkeforståelse. Det er populært å skrive YOLO når man gjør noe som gir lykkefølelse: You Only Live Ones. Du får en dypere mening over livet når du kan skrive YOLT: You Only Live Twice. For da ser du også evigheten sammen med Gud i horisonten og måler alt opp mot det.
Del 2, Det ondes problem
Kommentarer