Katolikker og ortodokse i Romerriket – og det store skisma i 1054

Det store skisma i 1054 var det endelige bruddet mellom katolikker og ortodokse, altså mellom mellom vest-kristne og øst-kristne i Europa. Det fantes også sør-kristne (Afrika) og øst-øst-kristne (Asia), men de tas sjelden med i historiebøkene. (Kart fra Wikipedia.)

På 300-tallet fantes keiser Konstantin som var vennlig innstilt til kristendommen, selv om han fremdeles var tilhenger av solguden. Han flyttet den romerske hovedstaden fra Roma til Konstantinopel, byen heter i dag Istanbul. Den gangen var det et gresk-romersk område.

Det ble etter hvert fem viktige byer i kristendommen: Roma, Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Noen av byene er nevnt i Bibelen. Det var for eksempel i Antiokia at de Jesus-troende første gang fikk kallenavnet "kristne" av byens befolking.

Konstantin kalte sin nye hovedstad i øst for "Nye Roma". Den gamle hovedstaden, altså Roma, var ikke lenger nummer én. Keiseren påvirket kristendommen blant annet med sine pompøse kirkebygninger hvor det indre liv lot seg inspirere av skikkene i romerske rettssaler.

På slutten av 300-tallet ble Romerriket politisk delt i to: Øst og vest. To keisersønner tok hver sin del. De kristne, og de andre innbyggerne, var nå under hver sin keiser.

I Roma snakket man latin. I Konstantinopel snakket man gresk, som er det språket Det nye testamentet er skrevet på.  

På et felles kirkemøte på 400-tallet ble man fra øst og vest enige om en trosbekjennelse, men senere endret katolikkene den. Det betyr ikke nødvendigvis at katolikkene gjorde noe galt teologisk, deres hensikt var bare å presisere noe. Om de gjorde noe galt, kommer an på øynene som ser. Uansett var de kristne i øst uenige i den nye formuleringen.

Trosbekjennelsen lød først: «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen». I vest ble dette endret til «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen». Protestanter, som startet opp på 1500-tallet, følger katolikkene her.

På slutten av 400-tallet falt Vestromerriket med Roma sammen politisk. Østromerriket med Konstantinopel som hovedstad holdt stand i 1000 år til. Etter en stund ble Østromerriket utvidet mot vest og inkluderte Roma. Deretter krympet det gjentatte ganger. På slutten besto Romerriket bare av Konstantinopel og åkrene rundt byen.

I øst og vest var det også uenighet om nattverdsbrødet skulle få lov til å heve seg eller ikke. Selv om de fleste kirkene i Konstantinopel var ortodokse, fantes det også noen katolske kirker der. Noen representanter fra de ortodokse kirkene gikk inn i de katolske kirkene og ødela deres nattverdbrød. 

Så begynte man å diskutere om paven i Roma eller patriarken i Konstantinopel skulle være lederen for alle kristne.

Katolikkene endret også stadig sin liturgi, mens i øst forsøkte man å holde fast på tradisjonene. Uenighetene mellom øst og vest ble større.

I 1054 dro en kardinal fra Roma til kirken Hagia Sofia i Konstantinopel for å snakke med patriarken for byen, men det endte med at kardinalen lyste patriarken i bann. Noen dager senere var det Patriarkens tur, han lyste paven i Roma i bann. Og dermed fikk vi hva som senere ble kalt "Det store skisma", altså det store bruddet/skillet.

Øst og vest klarte dog å holde fast på delvis felles nattverdsfeiring frem til 1453. Da kom tyrkerne/muslimene og overtok Konstantinopel med makt og terror, med hjelp fra den nye oppfinnelsen: kanonen. De kristne innbyggerne ble drept eller gjort til slaver. Kirken Hagia Sofia ble gjort om til moske.

Hvor skulle nå de kristne fra Konstantinopel utfolde seg? De hadde allerede spredd seg nordover, til det som senere ble Russland. Fyrsten i Kiev (Ukraina), altså Vladimir, ble kristen i 988. Dermed fikk den gresk-ortodokse kirken fotfeste der. Så vokste denne grenen videre nordover.
Etter at muslimene tok Konstantinopel, kalte man Moskva "Det tredje Roma". De ortodokse hadde mistet "øst", men kunne blomstre i "nord-øst". 

Den russisk-ortodokse kirke anses ofte som egentlige bevareren av den ortodokse tro, selv om det i dag også finnes et ortodoks kirkesamfunn i Konstantinopel. 

På 1960-tallet bestemte katolikkene seg for å være mer vennlig innstilt mot andre kristne. (Det andre vatikankonsil). Dette lå og gjæret i 50 år før paven og patriarken i Den russisk-ortodokse kirke møttes i 2016 på Cuba, det var det første gang på 1000 år at Roma og røttene fra Konstantinopel møttes.

På 1960-tallet begynte også de ulike ortodokse kirkesamfunnene å planlegge at det var på tide å møtes igjen. Sist gang de ortodokse hadde et felles møte var i 787.

I 2016 skulle representanter fra 14 ortodokse kirkesamfunn, som har 300 millioner medlemmer, møtes på Kreta. Men en etter en av patriarkene avlyste. Enkelte ledere dukket opp og fikk kritikk av greske aviser fordi de tok inn på de dyreste hotellene. Avisene kalte møtet en fiasko siden så få møtte opp.

Kan vi lære noe av kirkehistorien? Hadde man ikke organisert seg i store, hierarkiske organisasjoner, ville splittelsene opp gjennom historien vært mindre. Da kardinalen i 1054 ikke lenger ville ha noe å gjøre med de kristne i øst å gjøre, var det nok mange kristne i Roma som følte at de måtte være lojale mot lederbeslutningen. Det samme tenkte nok de kristne i øst, de burde følge patriarkens ordrer. 

Satser man på ikke-hierarki, finnes det ikke sjefer som kan bestemme hvem millioner av mennesker skal få lov til å feire nattverd sammen med.

Når de religiøse lederne fra hvert sitt hierarki skal møtes, velger de ikke-hierarki som felles rammer for samlingen. De viser dermed at ikke-hierarki er løsningen.

Vil du ha de fire p-er som forbilde – paven, patriarken, presten og pastoren – kan du altså gjøre det samme selv: Velg ikke-hierarkiske rammer. Invitér katolikker, ortodokse, metodister, lutheranere og pinsevenner til middag og kristen samling hjemme. De fire p-ene kan ikke protestere, for de velger selv ikke-hierarki når det virkelig gjelder.