Inngangspenger i kirkene: Hvor mye markedskrefter er ok?

 Jesus var håndverker og tok sannsynligvis betalt for sine tjenester. Men det står ikke noe sted i Bibelen at han tok betalt for å snakke med folk eller helbrede noen. 

Markedskrefter er greit noen steder, men passer ikke i alle situasjoner. Den som ligger nede for telling, bør ikke bli møtt med pristilbud på hjelp. 

(Foto: Bjørn Christian Tørrissen, Wikipedia. Jeg har lagt på snakkeboblene.)

Nei takk til markedskrefter i familien
Personlig vil jeg ikke at familien min skal ha interne prisforhandlinger som grunnmur. Jeg ønsker heller ikke at markedskreftene skal få innpass blant vennene mine. Det samme tenker jeg om menighetslivet, men der er det delte meninger. Jeg skrev om det for ni år siden da Pinsebevegelsens avis sa ja til markedskrefter i menighetene. Den gangen var Bill Hybels (bildet) fra USA den store stjernen, han brukte spørreundersøkelser for å forme menighetslivet. (Foto: Ianphilpot)

Er det ok å kjøpe taletid blant venner?
En venn kan kjøpe bruktbilen min uten at det skulle ødelegge vårt vennskap. Men når enkelte kirker selger reklameplass på storskjermene i gudstjenestene, da har man gått over en grense. Da selger man i prinsippet taletid, noe slikt ville ikke ha blitt akseptert blant venner ellers. 

Jeg sammenligner ofte menighetslivet med en venneflokk, for jeg synes menighetslivet ligner mest på det når jeg leser om de første kristne som møttes til middag uten kirkebygg og prester. Men mange i dag mener dessverre at menighet skal ha form som et foretak. 

Men hvis man tar utgangspunkt i hvordan de første kristne arrangerte sine samlinger, da er det naturlig å sammenligne med hvordan venner behandler hverandre. Venner kjøper ikke taletid, det er ikke den med mest penger som skal få snakke mest i samlingen. Venner tar heller ikke betalt når de ber for hverandre. Kort sagt: En venneflokk vil ikke ønske markedskreftene velkommen i samlingene.

Snikreklame på kirkescenen
Å tenke bedrift og marked kan komme snikende på mange måter. Når for eksempel pastoren i sin preken skal anbefale to bøker, kan det være fristende å velge to bøker som kirken selger, for da tjener kirken mer penger.

Når kirken sliter med budsjettet, begynner man å tenke marked og inntekter. Julespillet settes opp også i år fordi det ga store kollekter fra de besøkende i fjor. Teaterstykket med sang og musikk gir ikke indre vekst i kirkens medlemmer, men målet om økonomisk overskudd er med å styre aktivitetene, man tilpasser seg markedet.

Når kirken har bygd en barnehage og mangler noen kunder for å være i mål med budsjettet, kan det hende 10 minutter av gudstjenesten brukes til å informere om situasjonen og økonomien. Menighetens medlemmer blir så oppfordret til å dele ut barnehagereklame i nabolaget. Dermed tar man 10 minutter av 100 personer i salen, det er 1000 minutter, som er det samme som 17 timer. I tillegg melder det seg fem frivillige som skal dele ut reklame i én time hver. Vips, så har menigheten brukt over 20 timer på bedriften.

Prisliste for forbønn
I den norske TV-kanalen Visjon Norge kan man betale for å bli bedt for. Det kalles en gave, men når man får en gjenytelse, da er det naturlig å omtale det som en betaling. Det er den den nigerianske pastoren Bayo Oniwinde som ber for hver enkelt. Ifølge VG er det slik:

• For 50.000 kroner vil han be «Peters velsignelse» over livet ditt.
  
• For 10.000 kroner vil han be «Isaks velsignelse».
• For du 1500 eller 3500 kroner, vil han be en velsignelse som vil bli sterkere på slutten av året enn i begynnelsen av 2017.

En slik markedsløsning finnes ikke i Bibelen.


Inngangsbilletter
De første kristne hadde ikke kirker, men møttes i hjemmene. Det ville ha vært et brudd med verdiene hvis de hadde hatt inngangsbilletter. Ikke bare det, men vennene ville ha ledd høyt om verten krevde penger for å få besøk. De ville ha ledd like høyt som hvis noen hadde foreslått å sette verten i en trekasse.

Men i enkelte kirker er det inngangsbilletter i dag. Det koster for eksempel 40 kroner å besøke Vågan kirke i Kabelvåg i Nordland nå på sommeren 2018, kirken er også kjent som Lofotkatedralen. Når det er gudstjeneste, er det derimot gratis.

Nordlyskatedralen tjente nesten 1 million kroner i inngangsbilletter i 2015. Røros kirke tar 50 kroner. Vestvågøy kirke tar 10 prosent av billettinntektene når noen leier kirken til konserter. Kristiansand domkirke tar 150 kroner i inngangsbillett ved visse arrangementer.

Men hva er 40 kroner i inngangsbillett mot prestens lønn som utgjør over 300 kroner pr skattebetaler? Prestens lønnsnivå er satt etter forhandlinger mellom fagforeninger og myndigheter. Blir lønnen satt for lavt, gidder ikke presten å ta jobben med å være prest. Markedskreftene er altså en av de grunnleggende byggeklossene i moderne kirker.  
Så hvorfor reagerer enkelte på de 40 kronene? Det virker som at hovedargumentet er at det "å treffe Gud" skal være gratis. Men da glemmer man dette:

• Kirkebesøk er uansett ikke gratis, betalingen går via skatten.
• Gud bor ikke i bygninger, ifølge Bibelen (Apg 7:48).
• Jesus bygde ikke en eneste kirke, selv om han var håndverker.

Når hver skattebetaler betaler rundt 1200 kroner for å holde Den norske kirke i gang, da er inngangsbillettene på 40 kroner egentlig ikke mye å lage styr om. Men de 40 kronene er lettere å se enn pengene som forsvinner via skattemeldingen, det er antagelig noe av grunnen til at enkelte reagerer på disse inngangsbillettene.

Et argument som brukes mot inngangsbilletter, er at slitne personer skal kunne gå inn i en kirke for en stille stund. Dersom det er inngangsbillett, ødelegges den gode stunden, for kirkerommet oppleves da ikke så unikt og hellig. 

Kirken på sin side forteller at det bare å si fra i døren, så slipper man å betale hvis man skal ha en stille stund og man ikke skal gå rundt som turist og kikke på kirkekunsten. Men også det å si fra i døren kan oppleves som vanskelig for noen, er et argument mot billetter.

Kirken svarer på kritikken slik: Det er kostbar kunst i lokalene, kirken må passe på at ingen stjeler. Mange besøkende turister betyr også behov for rengjøring, alt dette koster penger.

Den norske kirke har blitt en hybrid
Den norske kirke er en hybrid av markedskrefter, bedrift, statlige oppgaver, menighetsliv, tradisjoner, kunst og kulturhistorie. Debatten om inngangspenger er peanøtter sammenlignet med hele paradigmet. 

Likevel: Kanskje billettdebatten kan brukes til å forme noen prinsipielle tanker om menighetslivet? Livet blant de første kristne var ikke pengeløst. De kunne for eksempel samle inn penger til fattige. Eller de kunne hjelpe misjonærer med penger. Men så langt jeg kan se av NT, så var dette ikke betalinger, men gaver.

Gavene ga den gangen ingen interne fordeler eller posisjoner. I dag betaler man en prest eller pastor som får en hierarkisk posisjon, det virker opp ned av hvordan de første kristne tenkte.

Hvorfor vil ikke norske prester herme etter Akvillas? 
Akvillas i Bibelen levde av å lage telt. Vi kan gjette at han hadde et verksted i bakgården sin, og vi kan videre gjette at det nå og da kom kunder hjem til ham. Da ble det forhandlinger i verkstedet om teltene. Markedskreftene fikk innpass. Men når Akvillas senere på kvelden åpnet hjemmet sitt for en flokk kristne, er det umulig å tenke seg at han tok inngangsbilletter.

Det er tjenesten til Akvillas som flere hundre år senere ble forvandlet til "prest i en kirke". Hvorfor vil ikke dagens prester ha Akvillas som forbilde? Hvorfor bidrar de til befeste en organisering som krever masse inntekter? I stedet for å diskutere 40 kroner i inngangsbilletter, bør vi spørre prestene hvorfor de ikke gjør som Akvillas. Hvorfor skaffer de seg ikke et annet yrke og åpner sine hjem?

Mer om lønn til pastor og prest.