Prest Per Arne Dahl mener norske kristne gjerne kan korse seg oftere, selv om de ikke er katolikker. I Aftenposten i dag skriver han stadig flere tegner et kors mellom panne, bryst og hjerte når de kommer inn en luthersk kirke eller i en frikirke, slik katolikker gjør. Han oppforder folk til å øve seg på dette og viser en tegning som pedagogisk stipler opp ruten fra pannen til hjertet.
Jeg gjør meg noen tanker om dette:
1) Det står ingenting i Bibelen om en slik skikk.
2) Men det er etter min mening ok med nye skikker blant kristne så lenge skikkene bygger opp og så lenge de ikke bryter med Bibelens grunnverdier. Bibelen gir rom for ulik kultur.
3) Oppfordring til korsing viser nok en gang at kirkesamfunnene trekkes mot Tradisjonen. Jeg mener vi heller bør konsentrere oss om grep som gjør at fellesskapet kan få bedre rammer. Det vil si at presten sier fra seg sin hierarkiske posisjon og at man samles som venner, gjerne privat rundt et måltid slik de første hadde som skikk.
4) Innlegget til Dahl viser ikke bare at Kirken trekkes mot Tradisjonen, men også at man argumenterer ut fra den. Dahl skriver at å korse seg, det har kristne gjort i "alle tider" og at korsing startet "tidlig i oldkirken". Slik Dahl ordlegger seg, får man inntrykk av at Bibelen forteller at Paulus, Føbe og alle de andre korset seg, noe det ikke er belegg for å hevde. Jeg pleier å skille slik: urmenigheten er beskrevet i NT, generasjonene etter kan man kalle oldkirken.
5) Flere ganger oppforder Paulus kristne til å hilse hverandre med et kyss når de møtes. Oversatt til norsk kultur kan det være snakk om en klem eller en bamseomfavnelse. Den underliggende verdien er at vi skal se hverandre når det er samling, og gjerne vise det også fysisk. Men det er vanskelig å se hverandre i dagens kirkeparadigme. Jeg skulle ønske at prester og pastorer for alvor endret rammene for samlingene, ikke bare si at hussamlinger er "noe ekstra for dem som vil". Antagelig sitter det svært langt inne å endre selve hovedsamlingen, derfor er det du som er vanlig kirkegjenger som må invitere noen venner hjem til samling, slik Føbe og Akvillas i NT gjorde.
Når kristne samles, bør rammene være slik at hverandre-verdiene kan leves ut og at det virkelige allmenne prestedømme fremelskes. Les mer om urmenighetene.
Jeg gjør meg noen tanker om dette:
1) Det står ingenting i Bibelen om en slik skikk.
2) Men det er etter min mening ok med nye skikker blant kristne så lenge skikkene bygger opp og så lenge de ikke bryter med Bibelens grunnverdier. Bibelen gir rom for ulik kultur.
3) Oppfordring til korsing viser nok en gang at kirkesamfunnene trekkes mot Tradisjonen. Jeg mener vi heller bør konsentrere oss om grep som gjør at fellesskapet kan få bedre rammer. Det vil si at presten sier fra seg sin hierarkiske posisjon og at man samles som venner, gjerne privat rundt et måltid slik de første hadde som skikk.
4) Innlegget til Dahl viser ikke bare at Kirken trekkes mot Tradisjonen, men også at man argumenterer ut fra den. Dahl skriver at å korse seg, det har kristne gjort i "alle tider" og at korsing startet "tidlig i oldkirken". Slik Dahl ordlegger seg, får man inntrykk av at Bibelen forteller at Paulus, Føbe og alle de andre korset seg, noe det ikke er belegg for å hevde. Jeg pleier å skille slik: urmenigheten er beskrevet i NT, generasjonene etter kan man kalle oldkirken.
5) Flere ganger oppforder Paulus kristne til å hilse hverandre med et kyss når de møtes. Oversatt til norsk kultur kan det være snakk om en klem eller en bamseomfavnelse. Den underliggende verdien er at vi skal se hverandre når det er samling, og gjerne vise det også fysisk. Men det er vanskelig å se hverandre i dagens kirkeparadigme. Jeg skulle ønske at prester og pastorer for alvor endret rammene for samlingene, ikke bare si at hussamlinger er "noe ekstra for dem som vil". Antagelig sitter det svært langt inne å endre selve hovedsamlingen, derfor er det du som er vanlig kirkegjenger som må invitere noen venner hjem til samling, slik Føbe og Akvillas i NT gjorde.
Når kristne samles, bør rammene være slik at hverandre-verdiene kan leves ut og at det virkelige allmenne prestedømme fremelskes. Les mer om urmenighetene.
Kommentarer