Edin Løvås, kjent kristen norsk predikant og forfatter, skrev boken "Husmenigheten" i 1984 (annet opplag). Kapittel 1 begynner slik: "Slutt dere sammen i husmenigheter!" Løvås går rett på sak og sier at alt for lenge har de kristne vært publikum i kirkene. Selv om det kan være mange som er samlet til gudstjeneste, sitter folk ensomme. I husmenigheter kan man derimot oppleve fellesskap.
Man finner slike spor av husmenigheter eller oppfordringer både på 1980-tallet og 1970-tallet. Også da pinsebevegelsen startet tidlig på 1900-tallet, var det vanlig å møtes i hjemmene. Hundre år tidligere, på starten av 1800-tallet, hadde haugebevegelsen husmøter. Går vi lenger tilbake i tid, finner vi spor av husmenigheter på 1500-tallet i Europa. Og går vi helt tilbake til starten av kristendommen, ser man at husmenigheter er originalen, altså det som beskrives i Bibelen. De første kristne bygde ikke kirker.
Løvås skriver at vi ikke nødvendigsvis må slutte å gå på kirkegudstjenester, men at hjemmesamlingene er viktigere (side 18). Det poenget bør man stoppe opp ved. Alt for ofte blir husgrupper i dag bare noe for spesielt interesserte, som en ekstraaktivitet på linje med alle andre aktiviteter en kirke driver. Pastoren eller presten sørger alltid for at søndagens gudstjeneste blir holdt. Men husgruppene blir delegert bort. Hvorfor ikke gjøre motsatt? Det siste var mitt synspunkt, ikke noe Løvås skriver i boka. Men Løvås tar altså stilling og sier at hjemmesamlingene er viktigst, det er jeg enig i. Så kan man drøfte hvordan man kan gå frem for å makte å prioritere. Men hvis man ikke bestemmer seg for at hussamlingene er viktigst, da vil det ikke skje noe særlig forandring.
Jeg er ikke enig i alt i denne boken, men det er også mye jeg er enig i. Man får også et innblikk i hva som rørte seg av tanker i 1984. Løvås skriver at folk i kirkene har begynt å sette spørsmålstegn ved måten man holder samlinger på i kirkene. "Det er for mye enveiskommunikasjon", sa noen. Ja, og det er akkurat det samme som for eksempel jeg og enkelte andre sier i dag. Noen foreslo den gangen å snu kirkebenkene mot hverandre for å slippe å se hverandre inn i nakkene. Løvås mente derimot at det var like greit å la kirkene være som de var. Poenget var å satse på husmenigheter, dermed var det ikke så viktig hvordan kirkene var.
Løvås skriver at vi ikke nødvendigsvis må slutte å gå på kirkegudstjenester, men at hjemmesamlingene er viktigere (side 18). Det poenget bør man stoppe opp ved. Alt for ofte blir husgrupper i dag bare noe for spesielt interesserte, som en ekstraaktivitet på linje med alle andre aktiviteter en kirke driver. Pastoren eller presten sørger alltid for at søndagens gudstjeneste blir holdt. Men husgruppene blir delegert bort. Hvorfor ikke gjøre motsatt? Det siste var mitt synspunkt, ikke noe Løvås skriver i boka. Men Løvås tar altså stilling og sier at hjemmesamlingene er viktigst, det er jeg enig i. Så kan man drøfte hvordan man kan gå frem for å makte å prioritere. Men hvis man ikke bestemmer seg for at hussamlingene er viktigst, da vil det ikke skje noe særlig forandring.
Kommentarer