lørdag 18. august 2012

"Adlyd-Bevere" og silkehanskene i Pinsebevegelsen. Del 2.

Nå har det gått en del uker siden "Adlyd-Bevere" var her i Norge og talte. Min forrige artikkel om dette er her. I går kom KS med en lederartikkel av redaktør Anne Gustavsen. Hun skriver at Bevere sa at demokratiet (i menigheter) er det største hinderet for menighetsvekst. Gustavsen forteller at Bevere i sin bok «Undercover» skriver at «Gud har plassert én autoritet i menigheten med fullt overlegg».

Hun nevner ikke at Bevere mener alle kristne skal innrette seg i en bestemt autoritetsrekkefølge. Hun nevner heller ikke Beveres påstand om at vi vil rammes av bilulykker og sykdom om vi ikke adlyder pastoren. Hun nevner heller ikke at samme opplegg liksom skal gjelde for kvinner, en gift kvinne må adlyde sin ektemann, mener Bevere.

Alt dette hopper hun over når hun skal kommentere Beveres norgesbesøk. Har man gjort suksess og solgt millioner av bøker, da er det visst ikke så farlig hva som står i bøkene, det viktigste i Pinsebevegelsen ser ut til å være: Er du flink til å preke? Engasjerer du folk? Er du av dem som går frem og tilbake på scenen, er dynamisk og roper og hvisker om hverandre i mikrofonen? Da er alt greit, vi skal ikke vurdere teologien din.

Det Gustavsen strekker seg til å ta opp, er det som er godt kjent fra før i debatten omkring menighetsmodeller, nemlig at det fins farer ved å ha en pastor som operer helt alene. Gustavsen mener en pastor bør ha noen rundt seg som kan få lov til å forsøksvis justere ham. Dette kaller hun nettverk, jeg oppfatter det ikke som et styre eller noe slikt. En formell maktposisjon skal altså holdes i tømmene ved at pastoren frivillig lytter til andre, hvis jeg forstår henne rett.

Gustavsen sier at makt kan beruse pastoren slik at han mister bakkekontakten, det er derfor man trenger noen som gis tillatelse til å snakke til pastoren. Men hvorfor møte et problem med krykker? Hvorfor ikke heller fjerne maktposisjonen og ta problemet ved roten? Er det virkelig slik at det er umulig å evangelisere, undervise eller vise omsorg uten å ha en formell maktposisjon?

Mitt budskap er: Det fins ikke bare to menighetsmodeller som bør drøftes om de stemmer med NT. Det fins minst tre. Det vanlige er å sette opp mot hverandre demokrati-med-toppleder mot selvutnevnt-toppleder. Begge modellene er hierarkiske. Det fins en menighetsmodell til, den heter ikke-hierarkisk menighet. Det er den modellen jeg mener beskrives i NT og som de første kristne praktiserte.

Det er vanskelig å se for seg en slik modell i dagens kirker som er bygget opp rundt en kirkebygning med aktiviteter og ansatte. Man må ta analysen helt fra bunnen av. De første kristne hadde for eksempel ikke kirkebygninger, så grunnleggende må man begynne. Det betyr ikke at det fins et kristent forbud mot fellesbygninger. Men man må, når man tar utgangspunkt i NT, se for seg hvordan kristne samlinger var da man ikke var organisert i en kirke. Hvordan beskriver Paulus samlingene? Hvilke oppfordringer gis?

Men slike tanker er uinteressante når man er vokst opp i en scenekirkebevegelse der det opprinnelige slagordet «Fram til urmenigheten!« er lagt i skuffen for lengst. Dagens pinsebevegelse mener det er helt ok med markedsstyrt scenebasert menighet ledet av en autorativ lønnet pastor med visjon for menighetens aktiviteter. Hvor finner man slike pastorer i NT?

Og hvorfor tar man i Beveres teologi med silkehansker?

Ingen kommentarer: