torsdag 20. september 2012

Da presten Augusto gjorde en kardinalfeil

Dette er starten på en roman:

Augusto befinner seg på toget noen kilometer nord for Roma. Han har fått et viktig og svært spesielt oppdrag av den katolske kirken. I vesken har han en glassbeholder med blod fra paven som døde for syv år siden. Vesken skal fraktes til en kirke i byen
Civatavecchia

Augusto skulle gjerne ha tatt av seg den varme prestedrakten og sittet i t-skjorten, for sola steker og luften står stille. Men han tør ikke, oppdraget er for viktig, han må se pen og ordentlig ut på denne hemmelige reisen,  oppdraget fikk han til og med direkte fra en av kardinalene som er venn med den nåværende paven.

En utenlandsk turist som sitter bak Augusto, stønner av varmen og strekker seg frem for å  åpne vindusgluggen som er over Augusto. Noen svettedråper faller fra turisten ned på Augustos panne, men Augusto merker det ikke, han begynner nesten å bli omtåket. Turisten sier noen uforståelige ord og får endelig dratt opp vinduet med makt. Augustos tar tak i karmen med begge hendene og strekker hals opp mot vinden som kommer fra vinduet. Snart har han halve hodet ute og kjenner det river i det mørke bølgete håret. Vinden er varm, men med svetten i ansiktet gir den en viss kjølende effekt. 
Så bremser toget og vinden slukner.

Toget stanser i en havneby på veien nordover. En kar pirker Augusto på armen og spør hvor han skal. Augusto nøler med å svare, han vil være forsiktig siden han har en slik verdifull last med seg. Men mannen både ser og høres helt normal ut, så Augusto forteller om den byen han er på vei til. «Da må du bytte tog på denne stasjonen«, forklarer den fremmede. Augusto blir usikker og henvender seg til konduktøren som akkurat da passerer, samtidig som den fremmede går av toget. Konduktøren forteller at Augusto er på rett tog, det er ikke nødvendig å bytte. Augusto puster lettet ut og setter seg ned igjen. Og får sjokk. Vesken med pavens blod er borte!


Det du leste nå høres ut som en fantasifull roman, ikke sant? Men, neida. Dette leste jeg i avisen forleden dag, jeg bare la til litt sol, svette og bølgete hår.


Hva i all verden er det katolikkene holder på med? Tappet de blod rett før paven døde for syv år siden? Hvorfor har de tatt vare på dette? Hvorfor skulle dette blodet plasseres i en kirke?


Jo, katolikkene vil at folk skal komme og ære den døde paven.
Hver pave er fra før av frekk nok til å kalle seg vikaren til Jesus. Med denne blodskikken skal de jommen meg konkurrere om nattverden også.

Nattverden er til for å minnes Jesus, altså at Gud selv ofret seg for oss og at det kostet blod. Dette gjør kristendommen unik, altså at det fins en gud som sier "jeg har fikset det for deg" og som ikke sier at du må streve etter å være perfekt uten synd. Dette er et svært viktig poeng i kristendommen. Men når man går inn i kirken i byen Civatavecchia, vil oppmerksomheten trekkes mot den døde pavens blod og den ære man skal gi ham og minnet om ham.



En slik skikk mener jeg kræsjer med Bibelens budskap. Paulus skriver for eksempel at vi ikke skal være tilhengere av enkeltmennesker (1. Kor 3:4-5 og 3:21).

Det er selvsagt greit å minnes noen, og det er greit å ære noens innsats i menighetslivet, for eksempel ved å takke dem osv, men å vise frem blod fra døde personer er for meg helt på viddene.

 

Nå er det ikke bare paver som er frekke med sine fine titler. Pinsepastorer kaller seg gjerne hovedpastor, det er et ord som Bibelen kun bruker om Jesus. Så setter de scenelyset på seg selv og holder lange monologer.

Pavens utstillingsblod er enda et eksempel på at hierarki slett ikke er noen garanti mot usunn teologi og usunne skikker, enten man nå befinner seg blant katolikker, lutheranere eller pinsevenner.

 
Jesus sa at vi ikke skulle kalle noen for pave. Dermed er det logisk at vi heller ikke skal ære paveblod.

Det er på tide å tenke motsatt. Paulus i NT oppfordrer hele menigheten til å være sikkerhetsnett, han oppfordrer til at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre. Altså: hverandre. Det er et helt annet prinsipp enn hierarki der et lederskap bestemmer teologien og skikkene.

Ingen kommentarer: