tirsdag 11. september 2012

Spørsmål: Pastorstyrt eller demokratisk menighet? Svar: Ingen av delene.

Du er sammen med noen venner og spiser lunsj på en kafe midt i byen. Deilig å komme vekk fra kontorpulten en halvtimes tid. Nils, som var kollegaen din for noen år siden, sier plutselig: «Folkens, jeg har en kjempeidé, til helgen drar vi alle til Tyrkia. Vi tar med oss telt og overnatter på stranda. Kanskje vi kan ta et nattbad også! Så tar vi fly hjem igjen på søndagen."

Anne, som gikk i klassen din på videregående, fortsetter: "Skal vi avgjøre dette etter direktørmåten eller etter demokratimåten?"

Du svarer: "Ingen av de to måtene!"

For hvorfor må en venneflokk gjøre akkurat det samme den helgen? Det er uhørt i en venneflokk å ha en vennedirektør som bestemmer over de andre. Og det er like fjernt å binde seg til en håndsopprekning der et flertall av vennene dine skal bestemme at du skal bruke penger på en kostbar flytur når du har tenkt å bruke helgen til å hjelpe moren din med å rydde i hagen.

Hva har dette med pastorer og menigheter å gjøre? Jeg mener menigheter skal ha samme kjøreregler som venner har. Det betyr riktignok at man må legge bort moderne menigheter som har organisasjonsnummer, kirkebygning, ansatte, vedtekter og mye annet. Men slike menigheter finner man uansett ikke i NT, så hvorfor skal man streve etter å lage slike kirker? De første kristne møttes i hjemmene rundt en middag.

Generelt er det slik blant venner: I en venneflokk kan du få glede av dine venners gaver. Den ene vennen er god i regnskap og kan fortelle deg noen grep som du bør ta i firmaet ditt. En annen venn er flink til å lytte, og kan sitte en hel kveld og høre når du forteller om noe forferdelig du har opplevd. På samme måte kan du hjelpe dine venner med det du er god i. Alle hjelper alle på kryss og tvers.

Enkelte ganger kan venner ha et prosjekt. Dere kan for eksempel ta en tur til Bergen hvor en av vennene studerte for noen år siden. Da lar dere akkurat den vennen, som er kjent i Bergen, finne hotell, kjørerute og noen bra turistattraksjoner. I andre sammenhenger ville man kanskje kalt den vennen for en leder for turen. Men uansett hva man kaller vennen akkurat da, så er dette enkeltprosjektet noe helt annet enn å ha en fast direktør for hele venneflokken.

Kanskje viser det seg at det er bare noen av vennene som vil til Bergen, men det er selvsagt helt ok. Kåre, som ikke skal være med, inviterer hele venneflokken til frokost lørdag morgen. Dermed står alle og vinker da bilen tuter og svinger nede i krysset i retning motorveien til Bergen.

Man kan altså ha en hel menighet i ryggen selv om man ikke har blandet inn en direktør eller et demokratisk møte.

Har man kjøreregler som venner har, betyr det at man ikke har en pastor som har monopol eller førsterett til å holde monologer når man er sammen. Man har heller ikke menighetsmøter der man demokratisk bestemmer over mindretallet. Man har heller ikke en pastor som har en visjon som alle må følge, for eksempel at menigheten skal bygge barnehage på loftet i kirken og tjene penger på det. Man har heller ikke en teologi om at hvis ikke vennene gjør som direktøren sier, så gjør man egentlig opprør mot Gud.

Men man har fri flyt av gaver, alle kan hjelpe alle. Og man har en holdning om at hver og en må vise hensyn, man kan ikke bare tenke på seg selv, men man må jenke seg.
Samtidig er man ikke redd for å si fra hvis andre går over streken og breier seg eller er for egoistiske. Når flokken er liten, blir man trygg på hverandre.

Det er når man lager et foretak at man produserer problemstillinger som krever beslutninger som gjelder hele foretaket. Dermed dukker spørsmålet opp om hvem som skal ta beslutningen. Skal menigheten for eksempel bygge barnehage på loftet eller ikke? Noen er for, andre er mot. Alle vet at beslutningen vil ha innvirkning på deres liv. Må de stille opp og snekre? Må de gi mer penger? Forsvinner øvingslokalet til koret? Eller kanskje blir inntektene fra barnehagen så store at menigheten kan lønne en organist til gudstjenestene? Derfor kommer problemstillingen: Skal pastoren beslutte eller skal flertallet beslutte?
I vennemodellen derimot, er det veldig mye man slipper å være uenige om. Man kan være uenige om noe man samtaler om, det er ikke det jeg mener. Men man slipper å være uenige om flokken skal bygge barnehage på loftet, for man sitter i et privat hjem og der bestemmer huseieren hva som skal skje med loftet sitt. 

Spørsmålet om hvem som skal ta beslutningene i menigheten, bygger på en forutsetning om at menigheten er et foretak. Stryker man forutsetningen, åpner det seg et nytt landskap.


Man blir ikke totalt fri for beslutninger om man satser på vennemodellen. Men i en liten venneflokk er det mye lettere å lande på en løsning enn i en stor foretaksflokk. Idealet er kjærlighet i stedet for demokrati eller direktør som gir en mekanisk løsning hvis man er uenige. 

Man kommer altså sammen som menighet i et privat hjem. Man har fellesskap rundt et måltid. Man gir rom for andres og egne gaver, det vil si rom for støtte og utvikling. Man er ikke et foretak der foretaket har plikt til å misjonere. Men man er et fellesskap hvor det er naturlig å støtte de enkeltpersonene som har kall og gave til å være misjonær.

I NT ser man aldri en pastor beslutte noe. Men man kan se at ulike grupperinger av kristne beslutter noe. Man er altså ikke uten beslutninger, men så langt jeg kan se, så handler det om konsensusbeslutninger. Men konsensus betyr ikke et opplegg der alle i menigheten alltid må gjøre det samme. La nå de som vil dra til Bergen på tur, dra til Bergen. De kan til og med ha en prosjektleder etter venners rammer. Så kan de andre være hjemme.

Jeg mener det er fullt mulig å ha de første kristne samlingene som ideal for menighetslivet. I flere år har jeg vært sammen med andre der vi samles jevnlig i private hjem. Vi spiser sammen, ber sammen og deler de gavene hver og en av oss er utrustet med. Det betyr slett ikke at alt er supert og at vi makter å etterleve idealene fullt ut.

Men min påstand er at det er fullt mulig å leve et ikke-hierarkisk menighetsliv der man verken har en direktør over menigheten eller har demokratiske avstemminger, men der vi oppfører oss slik venner gjør.


Når dagens moderne pastorer diskuterer om det skal være pastoren eller et demokratisk allmøte som skal bestemme i kirken, fins det altså enda et alternativ.
I den løsningen slipper man også diskusjoner om kirkens gardiner skal være grønne eller røde, for man sitter i private hjem, og der bestemmer huseieren over fargen på gardinene.

Misjonsstrategien til Jesus var ikke å bygge kirker der man skulle plassere en direktør som skulle si "kom til min monolog i scenelyset". Men den gikk ut på å sende ut to og to disipler. De skulle ta inn i private ikke-kristne hjem og samtale. Man kan nesten ikke tenke seg en mer motsatt strategi enn hva dagens tradisjonelle kirker legger opp til.

Nattverden ble innstiftet i et privat hjem. Misjoneringen handler om private hjem. De første kristne holdt samlinger i private hjem. Til sammen betyr dette: Enkelt og billig å komme i gang. Minimal organisering. Fokus på de viktige poengene, ikke på indirekte støttefunksjoner. Samtaler som gir bedre undervisning og kjærlighet enn monologer. Penger blandes ikke inn i menighetsdrift og misjon, men gis til fattige eller til misjonærer i krise.

Ikke tenk foretak, pastordirektør eller demokrati i menigheten. Tenk venner.

Ingen kommentarer: