søndag 13. september 2015

Oppmuntre hverandre. Mens vi spiser?


På denne bloggen argumenterer jeg for at kristne bør spise middag sammen oftere. De første kristne gjorde nemlig det, de hadde ikke prester, kirker eller moderne gudstjenester.

(Klikk på bildet for å se hele bildet)

Kristenlivet er selvsagt mer enn middager med venner. Men en middag kan med sine enkle rammer gi rom for mange av de kristne verdiene. Og når man tar inn over seg poenget med middagsamlinger, kan man overføre det til andre situasjoner.

Å spise middag sammen betyr ikke at alle problemer forsvinner. For eksempel under den siste middagen med Jesus og vennene, stikker Judas ut – han hadde ikke gode planer.

Men fordelen med en middag er at den åpner for dialog. På den måten kan man utveksle kjærlighet. Man kan for eksempel oppmuntre hverandre - det er en av de mange hverandre-verdiene som de første kristne hadde som ideal.

Dessverre kan man under en middag også klage, manipulere, være egoist eller lignende. Det at rammene åpner for dialog, er altså ingen garanti for at alt er bare godt.


Vil man redusere risikoen, kan man bestemme at det er bare én i samlingen som får lov til å snakke. Men da mister man samtidig muligheten til å oppmuntre hverandre - altså toveis.

Det står tre steder i Bibelen at kristne skal oppmuntre hverandre. Det er 1. Tess 5:11, Hebr 3:13 og Hebr 10:25. 

Dialog, eller toveis informasjon, betyr at kjærligheten blir mer presis. Dialog betyr også at samlingen gjerne varer to-tre ganger så lenge. For dialog betyr jo at det er flere som tar ordet enn når kun én person snakker.

Ingen kommentarer: